Bakgrunn

Et kjennetegn ved IFRS er at regnskapene som avlegges er voluminøse. Ved overgangen til IFRS i 2005 økte for eksempel volumet på norske børsnoterte selskapers regnskap i størrelsesorden 60–70 %. Siden den gang har nye standarder og regulerende myndigheters oppfølging av IFRS-rapporteringen bidratt til ytterligere volum­økning. De siste årene har mange aktører rettet fokus mot informasjonsoverbelastningen («information overload») i regnskapene, og det har blitt hevdet av mange at informasjonsvolumet har nådd et nivå som innebærer at sentral informasjon forsvinner i mengden og at regnskapets nytteverdi som beslutningsgrunnlag derfor reduseres. En beslektet problemstilling, som også har fått mye oppmerksomhet, er struktureringen av noteinformasjonen. Mange hevder at regnskapsprodusenter i liten grad skiller mellom informasjon som er vesentlig for å forstå regnskapet og annen informasjon som er mer supplerende og derfor mindre sentral.

I en norsk sammenheng er det interessant å merke seg at en spørreundersøkelse nylig utført av Norske Finansanalytikeres Forening og EY underbygger antakelsen om at informasjonsoverbelastning er et reelt problem også blant norske foretak. Til tross for at brukerne, representert ved investorer og analytikere, anser årsregnskap og delårsrapporter som viktige beslutningsgrunnlag, indikerer de at en del av informasjonen i notene er for generell til å være nyttig, samt at detaljeringsgraden er for stor. Konsekvensen er at viktig informasjon blir mindre tilgjengelig. Det fremkommer også av undersøkelsen at struktureringen av note­informasjonen har forbedringspotensial.

En rekke standardsettere og andre regnskapsaktører har den siste tiden publisert ulike rapporter for å kartlegge om den påståtte informasjonsoverbelastningen er reell og i så fall hvilke virkemidler som kan være aktuelle for å rydde opp i overbelastningen («Reducing the clutter»). En fellesnevner for disse rapportene er at problemstillingen oppfattes å være tredelt: 1) Regnskapsstandardene er til dels regelorienterte i fastsettelsen av noteopplysningskrav, 2) regulerende myndigheters og revisorbransjens sjekklistetilnærming stimulerer til etterlevelsespraksis på bekostning av selskapsspesifikk tilpasning av noteopplysningene, og 3) selskapene betrakter i for liten grad regnskapet som et viktig kommunikasjonsmiddel med markedet (brukerne). Standardsetter har virkemidler til å håndtere 1 og delvis 2. Punktene 3 og delvis 2, dreier seg imidlertid mer om adferdsspørsmål som standardsetter i mind­re grad kan påvirke direkte.

IASB vurderer tiltak

IASB inviterte i januar 2013 til en rundebordskonferanse om spørsmålet («Disclosure Forum»). Resultatet av rundebordskonferansen og IASBs etterfølgende vurdering av problemstillingen ble publisert i slutten av mai i år («Feedback Statement on Disclosure Forum», 28. mai 2013). Hans Hoogervorst, IASBs styreleder, redegjorde mer konkret for IASBs handlingsplan på IFRS Foundation Conference i Amsterdam i juni.

IASBs handlingsplan inneholder ti mulige tiltak:

Vesentlighetsprinsippet

Flere av de aktuelle tiltakene adresserer anvendelsen av vesentlighetsprinsippet (1–3 og 7–8). I gjeldende IFRS kommer vesentlighetsprinsippet til uttrykk flere steder. Det fremkommer for eksempel i IAS 8 Regnskapsprinsipper, endring i regnskapsestimater og feil at en kan unnlate å anvende et foreskrevet prinsipp dersom effekten av anvendelse er uvesentlig (par. 8). Det betyr for eksempel at kravet om å skille ut innebygde derivater i IAS 39 Finansielle instrumenter: Innregning og måling kan unnlates dersom effekten av å skille ut er så liten at den ikke vil påvirke beslutninger som brukere fatter på grunnlag av regnskapet. Denne anvendelsen av vesentlighetsprinsippet er ubestridt og vanlig i praksis (det betyr ikke at den skjønnsutøvelsen som kreves ved vurdering av om en kan avvike regnskapsprinsipper ikke er krevende og derfor ofte leder til vanskelige diskusjoner mellom regnskapsprodusenter, revisorer og regulerende myndigheter).

Anvendelsen av vesentlighetsprinsippet på noteopplysninger er i praksis mer usikkert. Det henger sammen med flere forhold. Ett er adferdsorientert. Ved innføringen av IFRS i Europa fulgte etablering av kontrollorganer for etterprøving av anvendelsen av IFRS. Videre krevde harmoniseringen av regnskapsrapporteringen at revisjonsselskapenes praksis i ulike land ble samkjørt. Dette bidro til utvikling av standardiserte sjekklister, eksempelregnskap, og lignende verktøy som i stor grad er etterlevelsesorienterte og i mindre grad stimulerer til tilpasning av noteopplysningene til det enkelte foretak.

Et annet er tolkningsorientert. Når IASB fastsetter en standard, vurderer de hvilke tilleggsopplysninger som er nyttige for brukere. «Alt-eller-ingenting» er en utbredt tolkning. Det innebærer at de opplysningene som angis i en standard, skal gis så fremt ikke den aktuelle regnskapsposten (pensjon for eksempel (IAS 19 Ytelser til ansatte) eller transaksjonen (oppkjøp for eksempel (IFRS 3 Virksomhetsoverdragelser)) er uvesentlig og således at IAS 8.8 kommer til anvendelse.

Etterlevelsesadferden og «alt-eller-ingenting»-tolkningen har sitt motstykke i IAS 1.31. Den sier spesifikt at et foretak ikke trenger å gi informasjon som kreves i en standard dersom informasjonen ikke er vesentlig. Ettersom vesentlighetsvurderingen alltid er skjønnsmessig, og derfor vanskelig, er det innenfor et regulert område som regnskapsrapportering, der sjekklistementaliteten har hatt god grobunn de siste årene, naturlig å gi informasjon som etter IAS 1.31 ikke er påkrevd. At IASB nå vurderer å klargjøre anvendelsen av IAS 1.31, både i IAS 1, men også i de respektive standardene, herunder ved å justere ordlyden i notedelen, er derfor betimelig. De vurderte tiltakene vil også potensielt kunne påvirke regnskapsprodusenters, revisorers og regulerende myndigheters adferd i retning av mer selskapsspesifikke vurderinger av notekravenes relevans.

Presentasjon

I IAS 1.114 angis en konkret noterekkefølge som normalt bør anvendes. Formålet med denne oppfordringen er å legge til rette for enklere sammenligning på tvers av ulike foretak. Ulempen er at til tross for at paragraf 114 i formen ikke er noe annet enn en oppfordring, er dens begrunnelse egnet til å stille spørsmål ved om den kan avvikes. I praksis følges den derfor ganske slavisk. Når oppfordringen er såpass konkret og detaljert som den er, forhindrer den i realiteten i mange tilfeller effektiv og målrettet kommunikasjon av sentral finansiell regnskapsinformasjon.

For eksempel medfører oppfordringen at så godt som alle foretak innledningsvis i notedelen i regnskapet har en til dels lang og omfattende beskrivelse av regnskapsprinsippene. I stor grad er beskrivelsen ikke noe annet enn en gjengivelse av det som følger av respektive standarder, og i så måte er mye av informasjonen i realiteten overflødig. At mange foretak også redegjør, ofte i detalj, for prinsipper som ikke er aktuelle for foretaket, for eksempel fordi de ikke har vesentlige poster eller transaksjoner som behandles i tråd med prinsippet, bidrar til å forsterke den uheldige siden ved denne praksisen. Standarden angir videre at en bør sortere notene i samsvar med rekkefølgen på de primære regnskapsoppstillingene og rekkefølgen innad i de primære regnskapsoppstillingene. En slik sortering medfører nødvendigvis at mer supplerende og mindre sentral informasjon presenteres før annen høyst beslutningsviktig informasjon og at informasjon om en type transaksjoner presenteres i forskjellige noter. Punktene 4 og 5 er ment å adressere de ovennevnte problemstillingene.

En beslektet problemstilling gjelder alternativ plassering av regnskapsinformasjon. Med det menes plassering av påkrevd informasjon utenfor selve regnskapet. For tiden er dette en særlig aktuell problemstilling ettersom betydningen av referansen til «andre steder i delårsrapporten» i paragraf 16A i IAS 34 Delårsrapportering diskuteres av IASB. IASB planlegger å presisere at henvisningen til «andre steder i delårsrapporten» innebærer at regnskapsinformasjon kan gis utenfor regnskapet, men da med en tydelig kryssreferanse og med den konsekvensen at den aktuelle delen av delårsrapporten blir å anse som del av delårsregnskapet. Tilsvarende generell åpning for plassering av informasjon utenfor årsregnskapet er ikke gitt i gjeldende IFRS (det er imidlertid en åpning i IFRS 7 for å gi nærmere avgrenset informasjon utenfor regnskapet), men det kan forventes at et slikt alternativ vil bli vurdert av IASB i fortsettelsen.

Avsluttende kommentarer

Det er ingen tvil om at dette initiativet er tidsriktig og positivt. Det er også vanskelig å være uenig i at de ovennevnte tiltakene alle representerer potensielt treffsikre responser på overbelastningskritikken. Det kanskje mest gledelige er at mange av dem er gjennomførbare på relativt kort sikt.

Veldig mange av tiltakene er i realiteten presiseringer, ikke endringer. Derfor er det ikke usannsynlig at tydelige spor av tiltakene vil kunne gjenfinnes allerede i 2013-regnskapene til tross for at ingen av de varslede standardjusteringene vil være fullført innen utgangen av dette året. Danske selskaper, på lik linje med britiske selskaper, begynte allerede i 2012 å eksperimentere i presentasjonsmessig utradisjonelle formater. Det blir spennende å se om norske selskaper gjør det samme et år senere, i 2013-regnskapene. Ingen kan i hvert fall si at ikke invitasjonen er der – den har Hans Hogervoorst personlig skrevet under på.