Eiendomsskatt – nye saksbehandlingsregler
Eiendomsskatteloven har manglet saksbehandlingsregler i 36 år. Nå er endelig nye regler vedtatt. Reglene trer i kraft 1. januar 2013.
Saksbehandlingsregler oppstiller prosessuelle skranker for forvaltningens virksomhet, og utgjør et grunnleggende element i å trygge den enkeltes rettsstilling. Formålet med denne typen regler er å sikre at forvaltningens avgjørelser blir innholdsmessig sett riktige.
Gjeldende lov om eiendomsskatt* Lov av 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt til kommunane. er preget av fravær av saksbehandlingsregler. Høyesterett har riktignok lagt til grunn at de generelle prinsippene i forvaltningsloven gjelder analogisk for eiendomsskattesaker* Se Rt-2010–740., men det har likevel rådet stor usikkerhet om hvilke prosedyrer som kan og skal følges i saker om eiendomsskatt. Konsekvensen er en varierende og til dels vilkårlig praksis i de forskjellige kommunene, og en svekket mulighet for den enkelte skattyter til å ivareta sine interesser.
Stadig flere kommuner velger å innføre eiendomsskatt* Ifølge Huseiernes Landsforbund Rapport nr. 3 2011 «Eiendomsskatt i kommunene», er eiendomsskatt nå innført i 314 kommuner, se www.huseierne.no/boligsporsmal/skatt--avgift/eiendomsskatt/. I tillegg har lovgiver i de senere år vedtatt en rekke utvidelser av utskrivingshjemmelen i eiendomsskatteloven §–3. I sum innebærer dette at flere og flere eiendommer blir skattlagt etter en lov hvor saksbehandlingsregler nærmest er fraværende.
Hovedregel: Forvaltningsloven gjelder
Eiendomsskatt er en kommunal skatt på fast eiendom, og kommunene er selv ansvarlige for taksering, utskriving og innkreving av skatten. Kommunene utgjør en del av den offentlige forvaltningen. For virksomhet som drives av offentlige forvaltningsorganer, gjelder i utgangspunktet forvaltningsloven. Denne loven er velegnet for forankring av en trygg, balansert og effektiv saksprosess i eiendomsskattesaker* Se også Zimmer-utvalget i NOU 1996:20 «Ny lov om eiendomsskatt».. Lovens anvendelse er belyst og presisert gjennom en stor mengde rettspraksis, juridisk teori og forvaltningspraksis, og både kommunale saksbehandlere og private parter er ofte mer fortrolige med dette regelsettet enn med de ulike fragmentariske særreglene man finner andre steder i lovverket.
I dag følger det uttrykkelig av eiendomsskatteloven §–31 at forvaltningsloven ikke gjelder for behandling av saker etter eiendomsskatteloven. Fra 2013 erstattes imidlertid gjeldende §–31 av en ny bestemmelse som snur dette prinsippet. Ny §–29 fastslår at forvaltningsloven skal gjelde, med mindre det i eiendomsskatteloven er gitt særskilte og avvikende regler.
Fra 2013 vil eiendomsskattesaker således følge de generelle saksbehandlingsreglene i forvaltningslovens kapittel 2 flg. Dette innebærer at det for slike saker vil gjelde klare og utførlige regler om bl.a. habilitet, veiledningsplikt, utredningsplikt, saksbehandlingstid, rett til å la seg bistå av advokat, varsling før vedtak og partsinnsyn.
Departementet uttaler flere steder i forarbeidene at det skal «vektige grunnar til» for å gjøre unntak fra reglene i forvaltningsloven* Se for eksempel Prop. 112 L (2011–2012) side 32.. Med bakgrunn i særtrekk ved eiendomsskatteforvaltningen sammenlignet med andre forvaltningsområder, mener departementet at det på enkelte områder gjør seg gjeldende slike tungtveiende grunner. Det er derfor vedtatt flere unntaksregler som avviker fra de løsningene som er valgt i forvaltningsloven.
Disse unntakene faller i to hovedgrupper. Den ene gruppen av unntak lar reglene i ligningsloven gjelde fremfor forvaltningsloven. Den andre gruppen omfatter helt nye og særskilte unntaksregler som kun skal gjelde for eiendomsskattesaker.
