Høyesterett gav amnesti mot straff
En skattyter hadde unndratt fra beskatning opptjent inntekt og formue i utlandet, rettet sin ligning frivillig og ble tiltalt for grovt skattesvik. De unndratte beløpene var betydelige. Skattyter ble straffedømt for forholdene både av tingretten og lagmannsretten. Høyesterett avsa dom om amnesti mot straff.
Høyesteretts dom ble avsagt 27.8.2012 (HR-2012–1680-A) og gjelder straffeutmålingen etter straffebestemmelsen i ligningsloven § 12–1 nr. 1 bokstav a, jf. § 12–2. Saken gjelder særlig spørsmål om betydningen av at domfelte søkte om og kvalifiserte for skatteamnesti for unndratt inntekt og formue, jf. ligningsloven § 10–4 nr. 3, slik bestemmelsen lød frem til 1.1.2010.
Tingretten la til grunn at søknaden om frivillig retting av ligningene hadde begrenset betydning ved straffutmålingen. Det ble imidlertid gitt tilståelsesrabatt på om lag 20 prosent.
Lagmannsretten la ved straffutmålingen vesentlig vekt på at skatteamnesti ville ha blitt innvilget dersom påtalemyndigheten ikke allerede hadde innledet straffeforfølgning.
Anførslene for Høyesterett
Påtalemyndigheten gjorde for Høyesterett gjeldende at innvilgelse av frivillig retting ikke skal ha betydning ved straffutmålingen. Det ble anført at hensynet til amnestiordningens effektivitet er tilstrekkelig ivaretatt ved at ligningsmyndighetene ikke inngir anmeldelse. Det ble videre anført at det ikke kan tillegges vekt at det ikke er andre eksempler på straffeforfølgning etter at skattyter har søkt om frivillig retting. Handlingene er like straffverdige enten det søkes om amnesti eller ikke, ble det hevdet. Samtidig ble det erkjent at tiltalte måtte kunne gis tilståelsesrabatt.
Skattyter fremholdt på sin side at myndighetene gjennom sin informasjon om ordningen med skatteamnesti hadde skapt forventninger om at den som søker om frivillig retting, ikke vil bli straffeforfulgt. Det ble anført at likhetsbetraktninger tilsier at det ikke bør utmåles straff for de forhold som omfattes av amnestiet.
