Fortsatt drift-forutsetningen
Artikkelen belyser rettskildebildet og vurderer om en avveining av rettskildefaktorene tilsier at regnskapsloven § 4–5 – som omhandler fortsatt drift – har samme faktiske innhold som IAS 1.
Regnskaper avgis normalt under forutsetning om at driften skal fortsette i overskuelig fremtid. En slik forutsetning om fortsatt drift er et grunnleggende fundament i tradisjonell regnskapslovgivning og standardsetting og helt avgjørende for at den regnskapsmessige periodiseringen skal gi mening; virksomheten må fortsette i tidsrommet det periodiseres over.
Alternativet til fortsatt drift er avvikling. I avviklingsregnskaper legges likvidasjonsverdier til grunn. Disse er normalt lavere enn verdier ved fortsatt drift. Konsekvensen av å legge til grunn en avviklingsforutsetning kan således medføre store forskjeller sammenlignet med en fortsatt drift-forutsetning.
Regnskapsloven § 4–5 og IAS 1.25
Regnskapsloven § 4–5 lyder som følger:
«Årsregnskapet skal utarbeides under forutsetning om fortsatt drift så lenge det ikke er sannsynlig at virksomheten vil bli avviklet. Dersom det er sannsynlig at virksomheten vil bli avviklet, skal eiendeler og gjeld vurderes til virkelig verdi ved avvikling.»
Bestemmelsen legger terskelen for forkastelse av fortsatt drift på at avvikling er «sannsynlig». Det alternativet som er det mest sannsynlige av fortsatt drift og avvikling, vil ha en sannsynlighet som overstiger 50 prosent. Dette utfallet vil da være det sannsynlige av de to utfallene. En naturlig ordlydforståelse taler dermed for at terskelen for avviklingsregnskap legges på sannsynlighetsovervekt for avvikling.
Fra og med 2005 ble alle børsnoterte foretak i Norge pålagt å avlegge konsernregnskap etter IFRS. Bruk av IFRS er ellers valgfritt i Norge. IFRS har sin tilsvarende bestemmelse om fortsatt drift-forutsetningen i IAS 1.25:
«An entity shall prepare financial statements on a going concern basis unless management either intends to liquidate the entity or to cease trading, or has no realistic alternative but to do so.»
Etter IAS 1.25 er altså vilkåret for avviklingsregnskap at styret enten har til hensikt, eller ikke har noe realistisk alternativ til å avvikle. Bestemmelsen legger altså opp til at det for å forkaste fortsatt drift kreves oppimot 100 prosent sannsynlighet for avvikling.
Det er liten tvil om at det ut fra rene ordlydsbetraktninger er forskjell i de sannsynlighetsnivåene det legges opp til etter regnskapsloven § 4–5 og IAS 1.25. Likevel har det tidvis vært drøftet om regnskapsloven § 4–5 har samme innhold som IAS 1. For å ta standpunkt til hva som er substansen i regnskapsloven § 4–5, må bestemmelsen tolkes på bakgrunn av relevante rettskildefaktorer. I det videre vil jeg belyse rettskildebildet og vurdere om en avveining av rettskildefaktorene tilsier at regnskapsloven § 4–5 har samme innhold som IAS 1.
.gif)
