Bakgrunn for nye oppfølgingsregler

De senere år har det vært stor fokus på sykefravær og arbeidet med å hindre utstøting fra arbeidslivet. Regjeringen og partene i arbeidslivet inngikk i 2000 intensjonsavtale om inkluderende arbeidsliv. Den første IA-avtalen gjaldt for perioden 2001–2005 og hadde tre hovedmål:

• Redusere sykefraværet med 20%

• Få flere med redusert funksjonsevne ut i arbeid

• Øke den reelle pensjonsalderen

Etter dette har avtalen vært fornyet flere ganger, men hovedmålsettingene er de samme.

Etter ti år med IA-avtalen er en fortsatt langt fra å nå målet om 20% reduksjon i sykefraværet. Fraværsprosenten var i 2009 på 7,6%, noe som tilsvarer nivået ved innføring av IA-avtalen i 2001 da fraværsprosenten var 7,5. Det har i denne perioden vært en del variasjon. Frem til 2003 var det en jevn økning. Innføring av aktivitetskravet og innskjerping i reglene om aktiv sykmelding i 2004 medførte en kraftig reduksjon. Etter dette har fraværsprosenten igjen vært jevnt økende. Fraværet nådde en topp i 2009 grunnet svineinfluensa. I andre kvartal 2011 var sykefraværet på 6,5%.

Etter innføring av IA-avtalen i 2001 har det vært gjennomført flere lovendringer med sikte på å nå målet om reduksjon i sykefraværet. Endringer i sykepengereglene har vært vurdert. Det forelå forslag om at arbeidsgiver skulle betale deler av sykepengene for hele sykmeldingsperioden, men disse endringene møtte sterk motstand fra partene i arbeidslivet og ble ikke gjennomført. De gjennomførte endringene har derfor dreid seg om innskjerping i reglene om oppfølging av sykmeldte arbeidstakere. 1. mars 2007 ble tidspunkt for oppfølgingsplan endret fra åtte til seks uker og kravet om dialogmøte ble innført.

I forbindelse med ny IA-avtale for perioden 2010–13, la partene frem en protokoll med utkast til endringer for å forebygge og redusere fravær. I protokollen vektlegges tidligere og tettere oppfølging og denne danner grunnlag for de lovendringene som ble gjennomført i arbeidsmiljøloven og folketrygdloven fra 1. juli 2011.