Det skatterettslige klassifikasjonsspørsmålet

Hovedspørsmålet i saken var om kapitalinnskuddene fra aksjonærene til selskapet skattemessig skulle klassifiseres som gjeld eller egenkapital. Høyesterett har i Rt. 2001 s. 851 (Utv. 2001 s. 1251) Preferansekapitaldommen uttalt på side 863 at når «et kapitalinstrument har egenskaper som har trekk både fra gjeld og egenkapital, må det etter vanlig oppfatning finne sted en klassifisering på grunnlag av en samlet vurdering av de vesentlige trekk ved forholdet for å fastlegge om likheten er størst med gjeld eller egenkapital». Dette ble hovedsakelig gjengitt i Rt. 2010 s. 790 (Utv. 2010 s. 1083) Telecomputingdommen. Med utgangspunkt i det foreliggende rettskildematerialet foretok nemnda en konkret helhetsvurdering, og kom til at kapitalinnskuddene lignet mest på egenkapitalinnskudd. Avgjørelsen førte til at skattyter ble nektet fradrag for gjeldsrenter. Saken belyser hvilke momenter det skal legges vekt på i en slik helhetsvurdering.

Et kraftselskap hadde inngått to tilnærmet likelydende avtaler i to ulike perioder med sine eierkommuner om kapitalinnskudd til selskapet på samlet MNOK 547. Partene betegnet begge avtalene som ansvarlig lån. Som motytelse for kapitalinnskuddene betalte selskapet vederlag til eierkommunene. Selskapet førte opp vederlagene som gjeldsrenter i ligningspapirene, og krevde fradrag for utgiftene. Selskapet ble i første omgang lignet etter påstand. Ligningen ble senere endret, idet SFS mente at kapitaltilførslene hadde større likhetstrekk med egenkapital enn gjeld. Selskapet var uenig i dette, og klagde SFS sitt vedtak inn for Skatteklagenemnda.

Det kan nevnes at mottaker av renteinntekt, her eierkommunene, er fritatt for skatteplikt for denne typen inntekt, jf. skatteloven (heretter sktl.) § 2-30 første ledd litra c. Dette gjelder imidlertid ikke kraftselskapet, som har alminnelig skatteplikt etter sktl. § 2-2 første ledd, og på motsvarende vis kan kreve fradrag for kostnader til inntektservervelse når vilkårene for øvrig er oppfylt. Grunnet denne skattemessige asymmetrien vil valg av finansieringsform ha stor betydning for størrelsen av en eventuell avkastning etter skatt.

Problemstillingen var om kapitaltilførslene fra eierkommunene skattemessig skulle behandles som gjeld, slik at vederlag for innskuddene kunne bli fradragsberettiget som «renter av skattyters gjeld» etter sktl. § 6-40 første ledd, eller om kapitaltilførslene skattemessig skulle omklassifiseres til egenkapital, og dermed ikke gi fradragsrett for vederlagene.

Nemnda tok utgangspunkt i lovens ordlyd i sktl. § 6-40, og konstaterte at fradragsretten kun gjelder renter av gjeld som skattyteren er ansvarlig for. Med henvisning til OECDs retningslinjer for internprising (1995) punkt 1.36 anførte selskapet at ligningsmyndighetene først og fremst skulle justere vilkårene, og ikke transaksjonen eller selve forholdet som er til vurdering.

Nemnda bemerket at en forutsetning for å kunne bygge på vilkårene i en avtale, måtte være at opplysningene som er gitt, korrekt reflekterer de faktiske forholdene. Deretter ville spørsmålet være om skattyterens inntekt er redusert på grunn av interessefellesskap med en annen person, selskap eller innretning. I den foreliggende sak var vurderingstemaet først og fremst om forholdet kunne anses som et lån. Svares det benektende på dette, ville ikke vurderingene om lånevilkårene er på armlengdes vilkår (og i samsvar med OECDs retningslinjer) være relevante, fordi det i så fall ikke ville foreligge fradragsberettigede renter.

Spørsmålet nemnda måtte ta stilling til var dermed hva som er den rette skattemessige betegnelsen på det omtvistede rettsforholdet. Saken omhandlet således ikke internprising, slik selskapet antydet.

I den konkrete vurderingen bemerket nemnda innledningsvis at det mest karakteristiske for gjeld er at det foreligger en betalingsplikt hos debitor. Det ble vist til Preferansekapital- og Telecomputingdommen. Nemnda slo deretter fast at kapitalinnskuddene i foreliggende sak hadde elementer fra både gjeld og egenkapital. Spørsmålet måtte derfor avgjøres etter en helhetsvurdering av hva kapitalinnskuddene lignet mest på, jf. Preferansekapital- og Telecomputingdommen.