Det skatterettslige klassifikasjonsspørsmålet
Skatteklagenemnda for Sentralskattekontoret for storbedrifter (SFS) har nylig behandlet en sak som omhandler grensedragningen mellom gjeld og egenkapital (2006-002SKN).
Hovedspørsmålet i saken var om kapitalinnskuddene fra aksjonærene til selskapet skattemessig skulle klassifiseres som gjeld eller egenkapital. Høyesterett har i Rt. 2001 s. 851 (Utv. 2001 s. 1251) Preferansekapitaldommen uttalt på side 863 at når «et kapitalinstrument har egenskaper som har trekk både fra gjeld og egenkapital, må det etter vanlig oppfatning finne sted en klassifisering på grunnlag av en samlet vurdering av de vesentlige trekk ved forholdet for å fastlegge om likheten er størst med gjeld eller egenkapital». Dette ble hovedsakelig gjengitt i Rt. 2010 s. 790 (Utv. 2010 s. 1083) Telecomputingdommen. Med utgangspunkt i det foreliggende rettskildematerialet foretok nemnda en konkret helhetsvurdering, og kom til at kapitalinnskuddene lignet mest på egenkapitalinnskudd. Avgjørelsen førte til at skattyter ble nektet fradrag for gjeldsrenter. Saken belyser hvilke momenter det skal legges vekt på i en slik helhetsvurdering.
Et kraftselskap hadde inngått to tilnærmet likelydende avtaler i to ulike perioder med sine eierkommuner om kapitalinnskudd til selskapet på samlet MNOK 547. Partene betegnet begge avtalene som ansvarlig lån. Som motytelse for kapitalinnskuddene betalte selskapet vederlag til eierkommunene. Selskapet førte opp vederlagene som gjeldsrenter i ligningspapirene, og krevde fradrag for utgiftene. Selskapet ble i første omgang lignet etter påstand. Ligningen ble senere endret, idet SFS mente at kapitaltilførslene hadde større likhetstrekk med egenkapital enn gjeld. Selskapet var uenig i dette, og klagde SFS sitt vedtak inn for Skatteklagenemnda.
Kapitalens formelle status og behandling
Partene i saken har benevnt kapitalen som ansvarlig lån. Eierkommunene var omtalt som kreditor og vederlaget hadde betegnelsen (og var beregnet som) renter. Innskuddene var også ført som langsiktig gjeld i balansen til selskapet. Selskapet anførte blant annet at partenes intensjoner og gjensidige oppfatning av avtalen måtte være et sterkt moment og viktig element ved avtaletolking.
Nemnda var enig i at dersom partenes egen betegnelse på avtalene var i samsvar med det reelle privatrettslige innhold partene har tillagt den, måtte det tillegges atskillig vekt i skatterettslig sammenheng. Nemnda pekte imidlertid på at det både i teori og praksis er fastlagt at partenes egen betegnelse av avtaleverket, i tvilstilfeller som det foreliggende, er av underordnet betydning. Det ble vist til Høyesteretts uttalelse i Preferansekapitaldommen, hvor det påside 865 ble uttalt at: «Partenes betegnelse av avtalene kan ikke være avgjørende, og neppe heller av vesentlig betydning for vurderingen av dem.»
