«Norsk mva på forbruk i utlandet»
Artikkelforfatterne mener at det også skal beregnes merverdiavgift ved kjøp av fjernleverbare tjenester som forbrukes i utlandet og er således uenige med artikkelforfatterne fra Ernst & Young Tax.
Haugerud og Grape fra Ernst & Young Tax hevder i artikkel i RR nr. 4. 2010 at det ikke skal beregnes merverdiavgift ved kjøp av fjernleverbare tjenester som forbrukes i utlandet. De hevder at det bare foreligger hjemmel for å avgiftsbelegge tjenester som forbrukes i Norge, da det bare i disse tilfellene kan anses å skje en innførsel.
Vi vil nedenfor ta utgangspunkt i denne problemstillingen, og vil vise at merverdiavgiftsloven også gjelder i slike tilfeller. Vårt standpunkt er at det anses å skje en innførsel ved kjøp av en fjernleverbar tjeneste.
Kort om formålet med reglene for fjernleverbare tjenester
Hovedformålet med regelverket er å unngå dobbel avgiftsbelastning eller nullavgift. Regelverket er utformet i den hensikt å skape konkurransenøytralitet mellom norske og utenlandske tjenesteytere, slik at avgiftsreglene i seg selv ikke skal avgjøre hvor en anskaffer tjenesten fra. Formålet er tatt hensyn til gjennom et regelverk som gir beskatningsmyndigheten til det landet der kjøper er hjemmehørende.
Regelverket skal være praktikabelt og forutsigbart for den avgiftspliktige, slik at det er enkelt å forstå når, hvor og hvordan avgift skal beregnes. Det er et grunnleggende prinsipp at den formelle dokumentasjonen, som salgsdokumenter og avtaler, skal vise de reelle parter i transaksjonen. Særlig av kontrollhensyn må det kunne legges til grunn at dersom en fjernleverbar tjeneste faktureres til en næringsdrivende hjemmehørende i Norge, er den også mottatt/forbrukt av den norske virksomheten. Etter vår oppfatning gir det norske regelverket kun rom for en avvikende forbruksvurdering i tilfeller der regelverket er forsøkt omgått.
Uttrykket «fjernleverbare tjenester» er som nevnt definert i den nye merverdiavgiftsloven av 2009. Ved avgjørelsen av hva som er en fjernleverbar tjeneste, vil en ved siden av definisjonen måtte vurdere andre rettskildefaktorer som forarbeider, administrativ praksis og rettspraksis. Avgiftsmyndighetene vil kunne uttale seg om en tjeneste etter sin art faller inn under begrepet. Eksempler på tjenester som etter sin art er regnet som fjernleverbare er: Administrative tjenester, konsulenttjenester, juridisk bistand, reklametjenester (også annonser), regnskaps- og revisjonstjenester (på tross av varetelling), arkitekttegninger samt utleie av arbeidskraft. Begrepet omfatter videre omsetning av digitale produkter, så som levering av programvare over Internett, samt betaling for bruk av lisenser og utnyttelse av merkenavn (royalty).
Til en viss grad kan en også se hen til praksis i andre land ettersom det norske regelverket bygger på internasjonale prinsipper. De ulike lands regelverk er imidlertid ikke fullstendig harmonisert, slik at den samme tjenestetypen kan vurderes forskjellig i Norge og i andre land.
.gif)
