Forholdet mellom honorar for tilleggstjenester og revisjonshonorar
Artikkelen setter søkelys på forbudet mot at revisor setter seg i en situasjon hvor samlet inntekt fra tilleggstjenester, over tid, er betydelige i forhold til revisjonshonoraret fra den samme revisjonspliktige.
Det er nå lovfestet i revisorloven § 1-2 at revisor er allmennhetens tillitsperson ved utøvelsen av revisjonsvirksomhet. I denne rollen er revisor avhengig av å være, og bli oppfattet å være, uavhengig av revisjonsklienten. Et sentralt element av uavhengigheten er at revisor ikke har for sterke økonomiske bindinger til klienten.
Revisorlovens hovedbestemmelse om uavhengighet og objektivitet i § 4-1 første ledd er utgangspunktet for vurderinger revisor skal gjøre om sin egen uavhengighet, også når det gjelder økonomisk uavhengighet. Revisorloven § 4-5 inneholder i tillegg en særskilt bestemmelse om tilleggstjenester (omtalt som «rådgivnings- eller andre tjenester»). Sistnevnte bestemmelse utfylles av revisorforskriften § 4-3 flg. (forskrift 25. juni 1999 nr. 712). Nevnte bestemmelser får særlig anvendelse på vurderingen av arten av revisors tilleggstjenester.
Også omfanget av revisors tilleggstjenester er av betydning for uavhengigheten. Revisorforskriften § 4-4 annet ledd regulerer konkret forholdet mellom revisjonshonorar og honorar for tilleggstjenester fra revisjonsklienter. Bestemmelsen lyder:
