Rettskildebruken

Det burde etter ØE sitt syn vært lagt vesentlig vekt på andre deler av forarbeidene enn hva retten trekker frem. Det vises i den forbindelse til punkt 6.2.7.1 i Ot. prp. nr. 2 (2000-2001) hvor det fremgår at:

«Begrepet formidlingstjenester er et vidt begrep som i denne sammenheng omfatter mellommannsvirksomheter av forskjellig art».

Etter ØEs syn hadde det vært naturlig å klargjøre avgrensningen av unntaket i forarbeidene dersom departementet hadde ment at ikke all mellommannsvirksomhet hadde vært omfattet av unntaket.

Det gir etter vårt skjønn liten mening å løsrive slike passuser ut i fra sammenhengen. Det kan for eksempel vises til punkt 6.2.7.5.1 i de samme forarbeidene, hvor følgende fremgår:

«Departementet er enig med utvalget i at formidling og andre mellommannstjenester som hovedregel bør omfattes av et system med generell avgiftsplikt på tjenester. Dette vil innebære en forenkling....»

Da er det nok mer treffende, slik som lagmannsretten har gjort, å legge mer vekt på avgrensningen mot administrative, økonomiske eller juridiske rådgivningstjenester, slik som anvist i forarbeidene, hvor det uttales:

«Unntaket for finansielle tjenester vil ikke omfatte tradisjonelle eller juridiske rådgivnings- og bistandstjenester. Tjenester som gjelder generell administrasjon av formuesposter for andre ved for eksempel å besørge oppgjør for aksjeutbytte, innløsning av obligasjoner og lignende, såkalte forvaltningstjenester, er således ikke omfattet av unntaket...»

Dette berører kjernen av det som er gjenstand for vurdering i Redcats-saken, og det er også denne typen problemstillinger som har vært oppe til behandling for EF-domstolen. En sentral dom verdt å nevne i denne forbindelse, er CSC-dommen (C-235100), hvis lovforståelse senere er bekreftet i Volker-Ludwig dommen (C-453/05). Disse dommene er også vist til, drøftet og vektlagt i Redcats-dommen.