IFRS og god regnskapsskikk - enkelte sentrale forskjeller
Artikkelen tar for seg noen sentrale teoretiske forskjeller mellom norsk god regnskapsskikk og IFRS som potensielt kan gi store forskjeller i resultat- og balansestørrelsene. Temaet finansielle instrumenter berøres ikke i artikkelen.
Alle synspunkter i artikkelen er forfatterens egne, og representerer ikke nødvendigvis de offisielle standpunkter forfatterens arbeidsgivere Høgskolen i Bodø og Ernst & Young AS måtte ha.
Innføringen av internasjonale regnskapsstandarder (IFRS) har vært en omfattende og kostnadskrevende prosess for mange norske foretak, og vi ser at overgangen fra norske regnskapsregler til IFRS har ført til endringer i en rekke resultat- og balansestørrelser. Økt innslag av måling til virkelig verdi, balanseorienteringen i IFRS, samt diverse enkeltbestemmelser i regnskapsstandardene bidrar alle til å forklare deler av disse effektene. Det lar seg ikke gjøre innenfor rammen av en artikkel å gi en fullstendig redegjørelse for alle forskjeller mellom IFRS og god regnskapsskikk. Formålet med denne artikkelen er begrenset til å presentere noen sentrale teoretiske forskjeller mellom norsk god regnskapsskikk og IFRS som potensielt kan gi store forskjeller i resultat- og balansestørrelsene. Temaet finansielle instrumenter vil ikke bli berørt i artikkelen.
Økt innslag av virkelig verdi i IFRS
I norsk god regnskapsskikk er det lagt stor vekt på at det er de gjennomførte, reelle transaksjonene som kan (og skal) regnskapsføres, samt at disse skal måles til historisk kost. Med historisk kost menes anskaffelseskost; en størrelse som er verifiserbar og nøytral, og som derfor anses å ha stor grad av pålitelighet. Regnskapsloven åpner for bruk av virkelig verdi for markedsbaserte finansielle omløpsmidler, og bruk av dagskurs ved måling av pengeposter i utenlandsk valuta. Dette er svært likvide eiendeler som det finnes velfungerende markeder og noterte markedspriser for, og disse størrelsene vil dermed ha høy grad av pålitelighet.
IFRS åpner for, og til dels krever, økt bruk av virkelig verdi for måling av eiendeler og gjeldsposter, sammenlignet med det god regnskapsskikk gjør. I de internasjonale regnskapsstandardene har man valgt å benytte både historisk kost og virkelig verdi for måling av regnskapsstørrelser. Med virkelig verdi mener man normalt den verdi som fastsettes på armlengdes avstand i transaksjoner mellom frivillige, velinformerte parter. I praksis betyr dette markedsverdier for de eiendeler og gjeldsposter som det finnes effektive markeder for. For enkelte eiendeler og gjeldsposter stilles det også krav om (eller åpnes for) bruk av virkelig verdi også for eiendeler og forpliktelser selv om det ikke finnes observerbare markedspriser, og i slike tilfeller skal virkelig verdi beregnes. Hvilke substitutter og beregnede størrelser man da skal anvende, varierer noe fra standard til standard. IASB har lagt føringer for bruken av virkelig verdi ved å angi at virkelig verdi ikke kan benyttes dersom den ikke kan måles pålitelig. Det er imidlertid nyanser i begrensningen med hensyn til bruk av virkelig verdi. Et eksempel på dette er IAS 41 Landbruk hvor det er lagt til grunn at målingen av virkelig verdi må være klart upålitelig for at man skal kunne fravike kravet om å benytte virkelig verdi for biologiske eiendeler.
Virkelig verdi oppfattes ofte som mer relevant enn historisk kost, mens historisk kost anses å være mer pålitelig informasjon.
I enkelte standarder, så som IAS 2 Beholdninger, er det lagt til grunn at man skal måle eiendelene til historisk kost, mens IAS 41 Landbruk krever at måling skal skje til virkelig verdi. IAS 16 Varige driftsmidler, IAS 38 Immaterielle eiendeler og IAS 40 Investeringseiendommer er eksempler på standarder der det er åpnet for at man kan velge mellom historisk kost og virkelig verdi.
I artikkelen vil jeg spesielt fokusere på tilfeller der det er krav om, eller muligheter for, bruk av virkelig verdi ved måling i de «etterfølgende» perioder, det vil si de regnskapsperiodene som følger etter at eiendeler og gjeldsposter er innregnet i balansen første gang. Det er her IFRS i stor grad skiller seg fra god regnskapsskikk; bruk av virkelig verdi ved nedskrivning og ved første gangs balanseføring av eiendeler og gjeldsposter er like aktuelt under god regnskapsskikk som under IFRS.
