Kredittilsynets virksomhet

Så vel revisorer som jobber med å utvikle regnskapsrapporteringen, som Kredittilsynet har felles mål - at det i de finansielle markedene skal være tillit til regnskapene både i børsnoterte selskaper og i alle andre. Tillit er avgjørende for at selskapene skal kunne skaffe nødvendig finansiering til en pris som gjenspeiler risiko og forventning. Svekket tillit til regnskapene fører til høyere finansieringskostnader og i verste fall at finansieringen tørker helt bort.

Vi våger å påstå at det er stor tiltro til regnskaper avlagt av norske børsnoterte selskaper. Dette skyldes ikke minst kvaliteten på den jobben som blant annet gjøres av de som utarbeider regnskapene, revisorene og Kredittilsynet. En av forklaringene på dette er et godt samarbeid over mange år mellom dem som ønsker høy kvalitet på den finansielle rapporteringen. Gode krefter har trukket i samme retning. Norske selskaper ligger slik sett godt an sammenlignet med andre.

I denne og tidligere utgaver av Revisjon og Regnskap settes det i flere artikler fokus på Kredittilsynets virksomhet. Som ventet er det ikke mye uenighet om de fleste vedtak som gjøres av Kredittilsynet, men dog betydelig faglig uenighet i enkelte saker.

Førsteamanuensis Erlend Kvaal ved Handelshøyskolen BI skriver i denne utgaven av bladet om Kredittilsynets regnskapskontroll med de børsnoterte foretakene. Han mener at de fleste avgjørelsene som tas av regnskapstilsynet, er lite kontroversielle, men setter i enkeltsaker spørsmålstegn ved noen sider av praksisen ved kontrollen av foretakenes anvendelse av internasjonale regnskapsstandarder (IFRS). Noe av kjernen i det han tar opp, går på rolleforståelse og måten det arbeides på.

Internasjonale regnskapsstandarder er detaljrike og kompliserte selv om de i utgangspunktet er ment å være prinsipielle. Flere av standardene er også såpass nye, eller endrede, at det er begrenset praksis å forholde seg til. Faglig uenighet om hvordan disse er å forstå, kan derfor ikke unngås.

Der det oppstår uenighet, skal de organer som har ansvar for tolkning, gjøre dette, dvs. IFRIC. Samtidig må Kredittilsynet ha en oppfatning om innholdet i IFRS, for å kunne ta stilling til hvordan de skal anvendes. Hvis ikke, blir det umulig å utføre rollen som kontrollorgan. Balansegangen mellom det å være kontrollør og ikke utgi fortolkninger, er imidlertid vanskelig.

Kvaal mener at tilsynet i enkeltsaker har gått for langt i å gjøre fortolkninger, og i en sak har vært for oppsatt på å utøve makt og for lite opptatt av å finne konstruktive løsninger.

Kvaal beskriver sikringen av finansiell rapportering som at den har tre «forsvarslinjer»: et førstelinjeforsvar som består av selskapets interne styringsorganer, et andrelinjeforsvar som består av den lovbestemte revisjon, og et tredjelinjeforsvar som består av den offentlige regnskapskontrollen. Når det skytes med tungt artilleri fra tredje linje, er det viktig å sikte så langt frem at en ikke treffer mer fremskutte forsvarslinjer. Revisorene og Kredittilsynet bør ha tilnærmet sammenfallende syn i konkrete saker.

Dersom Kredittilsynet mener at revisorene tolker IFRS galt eller underkjenner revisors kontrollarbeid på annen måte, vil jo det være et signal om at Kredittilsynet ikke har tillit til revisors arbeid. Hans poeng er at Kredittilsynet må bruke sine maktmidler med omhu, fordi resultatet av en ukritisk maktbruk lett kan bli dårligere regnskapskvalitet. Hvis bekymringen for en uforutsigbar regnskapskontroll blir for sterk, kan beste strategi for regnskapspliktige og revisorer lett bli å innrette regnskapspraksis på en måte som minimerer sannsynligheten for kritikk, på bekostning av god regnskapsinformasjon.

Førsteamanuensis Kvaal er også kritisk til at vedtak som følge av offentlighetsloven legges ut i full offentlighet - med de konsekvenser det kan få for de selskapene det gjelder siden dette kan være kurssensitiv informasjon. Med hensyn til offentlighet går det et skarpt skille mellom de nordiske landene, som i prinsippet anvender offentlighet på enkeltvedtak, og andre land som ikke gjør det.

Det stilles også spørsmål om kommunikasjonen mellom revisor og regnskapskontrollen i Kredittilsynet påvirkes av at Kredittilsynet også utøver revisortilsynet. Han synes avstanden mellom sterke meningsytringer om Kredittilsynets avgjørelser i lukkede fora og taushet i det åpne rom er påfallende.

Uten å gå nærmere inn i diskusjonen bør alle kunne enes om at den beste måten å finne svar på kompliserte faglige spørsmål, er gjennom et nærmere samarbeid mellom regnskapsavleggere, revisorer og tilsynsmyndighet. Kan jeg oppfordre Kredittilsynet til å invitere berørte parter til en evaluering av sider av tilsynsvirksomheten - en tilsynsvirksomhet vi alle mener er nødvendig, men som kanskje kan bli enda bedre?

Ha et riktig godt nytt år!