Saksforholdet

I skattyters anmodning om forhåndsuttalelse fremgikk det at A AS hadde planer om å låne ut aksjer i B ASA til C ASA. Det var opplyst at låneavtalen mellom A og C ville oppfylle vilkårene i sktl. § 9-11, med unntak av det forhold at aksjene ikke ville bli tilbakeført pr. 1. januar året etter utlånsåret* Jf. sktl. § 9-11 femte ledd. A hadde en latent gevinst på aksjene i B..

Forutsatt at låneavtalen ble utformet som angitt ovenfor, var det stilt spørsmål ved om kravet på å få aksjene tilbake var å anse som et eget formuesobjekt som skulle beskattes separat. Skattyter uttalte at spørsmålet hadde betydning ettersom det var uklart om en gevinst på et slikt krav ville være fritatt for beskatning etter fritaksmetoden.

Nærmere om sktl. § 9-11

Avtaler om verdipapirlån kjennetegnes ved at eieren (utlåneren) overfører disposisjonsretten til et antall verdipapirer av en bestemt type til en annen part (innlåneren), mot at innlåneren på et senere tidspunkt plikter å tilbakeføre et tilsvarende antall identiske verdipapirer til utlåneren. Innlåneren betaler en godtgjørelse for å få disponere verdipapirene, og en kompensasjon for den avkastning som utdeles på de utlånte verdipapirene i låneperioden. Ved låneavtalen overføres alle rettigheter knyttet til verdipapirene til innlåneren. Det er antatt at etablering av verdipapirlån av denne karakter må anses som realisasjon av verdipapirene for utlåneren etter sktl. § 9-2* Jf. Ot. prp. nr. 42 (2002-2003) pkt. 1.3.1 og brev fra Finansdepartementet til Oslo Børs av 30. januar 1998..

Med virkning fra 1. januar 2004 ble det innført nye regler om skattlegging ved utlån av verdipapirer og realisasjon av verdipapirer dekket ved lån* Jf. sktl. §§ 9-11 og 9-12.. Reglene innebærer bl.a. at etablering og innfrielse av lån av verdipapirer ikke skal anses som skattemessig realisasjon som utløser skatteplikt. Sktl. § 9-11 bygger på et prinsipp om full skattemessig kontinuitet, dvs. at utlåner skal være i samme skattemessige stilling etter tilbakeføring av de utlånte verdipapirene som han hadde vært om utlånet ikke hadde funnet sted. Unntaket fra realisasjonsbeskatning forutsetter imidlertid at visse vilkår er oppfylt, jf. sktl. § 9-11 fjerde og femte ledd. Det er et krav om at låneforholdet skal være regulert i en skriftlig avtale, og at innlåner må påta seg en forpliktelse til å tilbakeføre identiske verdipapirer. Videre kan utlånet kun omfatte særskilt angitte verdipapirer, og innlåner må påta seg å kompensere utlåner for eventuell avkastning i låneperioden. Dersom lånetransaksjonen omfatter aksjer i aksje- eller allmennaksjeselskaper i Norge eller grunnfondsbevis, stilles det i femte ledd opp et vilkår om at verdipapirene må være tilbakeført til utlåner 1. januar i året etter utlånsåret.

Kontorets vurdering

Kontoret forutsatte i sin uttalelse at samtlige vilkår i sktl. § 9-11 fjerde ledd var oppfylt.

Kontoret viste til at det fulgte av sktl. § 9-11 femte ledd at fritaket for beskatning ved utlån av aksjer i aksjeselskap og allmennaksjeselskap hjemmehørende i Norge var betinget av at lånet ble innfridd ved tilbakeføring av identiske verdipapirer pr. 1. januar i året etter utlånsåret. Dersom dette vilkåret ikke var oppfylt, fulgte det av sktl. § 9-11 første ledd annet punktum at gevinst likevel skulle anses realisert. Selv om dette vilkåret ikke var oppfylt i foreliggende tilfelle, la kontoret til grunn at realisert gevinst ved utlån av aksjene likevel ikke ville komme til beskatning på utlåners hånd. Det ble vist til at As aksjer i B var omfattet av fritaksmetoden, og at realisert gevinst på aksjene dermed ville være fritatt for beskatning etter sktl. § 2-38 første ledd bokstav a jf. annet ledd.

For det tilfellet at de utlånte aksjer ikke tilbakeføres innen 1. januar, men at identiske aksjer blir tilbakeført på et senere tidspunkt, har departementet lagt til grunn at det ikke skal foretas en separat beskatning av kravet på å få tilbake identiske aksjer på utlånerens hånd, jf. Ot.prp. nr. 42 (2002-2003) pkt. 1.6.9.3. Fra forarbeidene siteres:

«Når lånet blir innfridd med identiske verdipapirer etter årsskiftet, er det etter departementets syn best i samsvar med alminnelige prinsipper å gjennomføre en samlet (integrert) beskatning av kravet (på å få tilbake identiske verdipapirer) og verdipapirene som utlåneren får tilbakeført, jf. foran i kapittel 1.3.2. Det skal derfor ikke foretas noen separat beskatning av (det innfridde) kravet på utlånerens hånd. I stedet overføres inngangsverdien på kravet til de verdipapirene utlåneren får tilbake. Denne inngangsverdien er lik verdipapirenes markedsverdi på utlånstidspunktet, og er identisk med utgangsverdien som legges til grunn ved inntektsføring av den (betinget) fritatte gevinsten. Dermed sikres kontinuitet i beskatningen av utlåneren.»

Kontoret kunne ikke se at det var grunnlag for å behandle spørsmålet om separat beskatning av kravet (på identiske verdipapirer) annerledes som følge av innføringen av fritaksmetoden. Det ble vist til at spørsmålet ikke var omtalt i forarbeidene til fritaksmetoden, og at det ville vært naturlig å gjøre dette dersom innføringen av fritaksmetoden skulle innebære endringer på dette punkt. Separat beskatning av kravet på identiske aksjer syntes også å være i strid med formålet med sktl. § 9-11. Det ble videre vist til at departementets uttalelser i forarbeidene til sktl. § 9-11 er lagt til grunn i Lignings-ABC 2006. Fra Lignings-ABC 2006 s. 1281 siteres:

«2.2.6 Norske aksjer/grunnfondsbevis som ikke er tilbakeført per 1. januar, lånet blir innfridd med identiske verdipapirer etter 1. januar.

Blir lånet av aksjer/grunnfondsbevis i selskaper hjemmehørende i Norge innfridd med tilbakeføring av identiske verdipapirer, men etter 1. januar i året etter utlånsåret slik at vilkårene for fritak for gevinstbeskatning ikke er oppfylt, skal det ikke foretas separat beskatning hos utlåner av realisasjon av kravet på tilbakelevering av verdipapirene. I stedet overføres inngangsverdien på dette kravet til de verdipapirene utlåneren får tilbake. Denne inngangsverdien er lik verdipapirenes markedsverdi på utlånstidspunktet, og identisk med utgangsverdien som legges til grunn ved inntektsføring av den fritatte gevinsten, jf. det som er skrevet i pkt. «2.2.5 Norske aksjer/grunnfondsbevis som ikke er tilbakeført per 1. januar, generelt».

Kontoret la etter dette til grunn at kravet om tilbakelevering ikke skulle undergis særskilt beskatning på utlånerens hånd. Kravet skulle i stedet beskattes integrert med de aksjene som utlåneren fikk tilbake* Jf. Ot.prp. nr. 42 (2002-2003) pkt. 1.6.9.3.. I forhold til en senere realisasjon av de utlånte aksjene uttalte kontoret at en gevinst i dette tilfellet ville være omfattet av fritaksmetoden og dermed fritatt for beskatning* Jf. sktl. § 2-38 første ledd bokstav a, jf. annet ledd..

Kommentar

En slik forståelse av sammenhengen mellom sktl. § 9-11 og sktl. § 2-38 innebærer at sktl. § 9-11 vil være overflødig ved siden av sktl. § 2-38, i tilfeller hvor objekt og subjekt er omfattet av fritaksmetoden. I andre tilfeller vil sktl. § 9-11 fortsatt ha selvstendig betydning. Det vises også til at begrensningen i sktl. § 9-11 femte ledd - om at aksjene må være tilbakeført innen 1. januar året etter utlånsåret - er begrunnet i de nå opphevede reglene om RISK. Det kan derfor stilles spørsmål ved om det fortsatt er behov for å oppstille et slikt vilkår.