Hvor langt er et år?

Det er få saker som har vært så diskutert som kalenderåret uten at menneskene har greid å komme til en internasjonalt tilfredstillende ordning. Pr. i dag brukes i offisielle sammenhenger den gregorianske kalenderen, den muslimske, den jødiske, den etiopiske, Saka-kalenderen i India m.m. I tillegg benyttes også flere kalendere i ulike religiøse sammenhenger. Vi skal konsentrere oss om kalendere og tidsberegninger fra Midtøsten og Europa.

Det første skrittet for å etablere en kalender, er å definere årets lengde, det vil si hvor lang tid det tar Jorden å gå rundt Solen. En annen og mer jordnær definisjon for oldtidens mennesker, som ikke visste om Jordens stilling i universum, er hvor mange dager det tar før skyggene er like korte midt på dagen på årets lengste dag (eller på den korteste dag). I Babylon 700 år f.Kr. hadde astronomer ved hjelp av nøye observasjoner og trigonometriske beregninger regnet ut at året varte 365,24579 dager, en feil på 0,00344 dager. Mange astronomer og matematikere i Egypt, Persia, Kina, Mexico og Europa kom i de følgende århundrer til mer eksakte beregninger. Nærmest kom araberen al-Zarqali i 1270 med 365,24225 dager (en feil på 0,00002, uten hjelp av teleskoper eller annet avansert utstyr). Nå for tiden har man utviklet atomdrevne klokker som helt eksakt kan regne ut årets lengde (365,242199 dager i år 2000). Disse atomdrevne klokkene må imidlertid justeres innimellom siden Jordens rotasjon rundt Solen går mer og mer sakte, den er blitt 0,00014 dager eller 12 sekunder langsommere på litt over 2000 år.

Solen og Månen, et upassende par

For å dele solåret har de fleste sivilisasjoner fra forhistoriske tider og fra oldtiden benyttet månen (derav selvsagt ordet måned, av indoeuropeisk *men- «måne, tidsmåler», avledet fra roten *me- «måle»). Problemet er at Månens syklus (fra nymåne til nymåne) på 29 dager, 12 timer, 44 minutter og 3 sekunder ikke er samkjørt med Jordens omløp rundt Solen. Vi har tidligere sett hvor flinke matematikere og astronomer fra Mesopotamia var.* Det var de som ga navn til stjernetegn som befinner seg i Solen og Månens bane. Disse navn ble oversatt til gresk, derav fellesnavnet zodiak på gresk («lite dyr») og dyrekretsen på norsk på disse stjernetegn som vi kjenner igjen fra astronomi og astrologi. I Sumer utviklet man i 2100 f.Kr. en kalender med 12 måneder à 30 dager, det vil si en kalender som ikke lenger var i takt med månedens faser. Da varte året 360 dager. Det var et greit tall for sumererne og babylonerne som telte i et sekstitallsystem.* Se Observasjonsposten nr. 6/2002 For dem var en grad (en latinsk ord som egentlig betyr «skritt») den vinkel solen flyttet seg for hver dag. Det er en tenking som lever videre i dag i geometri der en sirkel og et kompass har 360 grader. Gradvis ble det innført en ekstra måned med noen få dager for å sikre at man ikke kom i utakt med solår. Denne kalenderen inspirerte jødene (som tilføyer en ekstra måned hvert tredje år) og egypterne.

Den 13. måned

Med egypterne ble lengden på denne ekstra måneden fastsatt til 5 dager pr. år, slik at året varte i 365 dager. Egypt levde etter Nilens rytme med perioder med flom og lavt vann. Derfor var det viktig å vite årets lengde helt nøyaktig for å kunne planlegge arbeid innen jordbruk, vanningsanlegg m.m. Som i mange andre sivilisasjoner, var kalenderen regulert av presteskapet som sørget for at religiøse høytider ble holdt på riktig tidspunkt. Selv om astronomer hadde påpekt nødvendigheten av å innføre en ekstra dag hvert fjerde år, måtte det konservative presteskapet akseptere denne endringen først i 23 f.Kr. da landet var styrt av romerne.

Den egyptiske kalenderen ble adoptert av de greske og romerske erobrerne som slet med kalendere som var vanskeligere å håndtere. Fordi den egyptiske var praktisk og nesten stemte med solåret, spredde den seg også østover til perserne og armenerne, og den brukes fremdeles i dag av den koptiske kirken og i Etiopia. Årets siste fem dager blir ofte kalt den 13. måned (derav den lenge benyttede reklamen fra Ethiopian Airlines: Fly to Ethiopia - 13 months of sunshine). Denne 13. måneden var imidlertid lite populær under det tidligere kommunistiske styret i Etiopia siden det var en dugnadsmåned. Man måtte til jobben som vanlig, men uten å få lønn.

Caesars reformer

Den første romerske kalenderen var månedsbasert - med 10 måneder, og året varte bare 304 dager. Flere århundrer senere mente den romerske dikteren Ovidius at antall måneder først var begrenset til 10, fordi det var lettere å telle på hendenes 10 fingrer, eller kanskje fordi årets lengde på 304 dager er omtrent den samme som et svangerskap! 10-måneders kalenderen var selvsagt ubrukelig selv på kort sikt, og ble raskt erstattet av en kalender med 12 måneder og året varte 354 dager. Siden ikke det heller var godt nok, prøvde romerne å innføre en ekstra måned hver annet år. Konsekvensen ble et for langt år, 366 dager i gjennomsnitt. Da innførte man en versjon av en gresk kalender med en ekstra måned à 90 dager hvert 8. år og året ble 365 dager langt i gjennomsnitt. Problemet var at man ofte glemte å tillegge den ekstra måneden! Det forårsaket ganske mye rot som prestene og overklassen dro nytte av for å planlegge rettssaker, handel eller ofring på - i følge deres religion - gunstige dager og som resten av folket ikke visste om.

Etter råd fra bl.a. Sosigenes, en astronom fra Alexandria i Egypt, besluttet Julius Caesar å innføre en forbedret versjon av den egyptiske kalenderen ved hvert fjerde år å tillegge en ekstra dag til årets siste måned, februar (som hos mange andre folk begynte året i mars med våren). Denne julianske kalenderen ble offisiell i hele romerriket i 45 f.Kr. og senere i alle kristne land. Året 46 f.Kr. varte 445 dager og ble kalt ultimus annus confusionis «det siste forvirrende år» siden det ble innført to ekstra måneder à 33 og 34 dager mellom november og desember, pluss noen ekstra dager i februar for at den nye kalenderen skulle komme i takt med vårjevndøgnet. Det skapte kaos i handelskontrakter, lønninger m.m.

Lunefulle måneder

Caesar besluttet også at månedene skulle ha vekselvis 31 eller 30 dager (februar 30 dager kun skuddårene). På denne måten unngikk man den korte 13. måneden. Caesar bekreftet ellers en ny praksis om at året skulle starte 1. januar (da de nye konsuler skulle tiltre) og ikke lenger i mars. Høytidene og månedenes navn forble uendret:

• Mars etter krigsguden av samme navn (våren var også årstiden da man kunne gjenoppta krigshandlinger etter vinterhvilen).

• April etter den greske kjærlighets- og skjønnhetsgudinne Afrodite,

• Mai etter vårgudinnen Maia,

• Juni etter gudinnen Juno.

Etter juni hadde romerne bare nummerert månedene: Den femte (quintilis), den sjette (sextilis), den syvende (september), den åttende (oktober) og den tiende (desember). De to siste månedene som ble innført etter den første kalenderen fikk imidlertid egne navn:

• Januar etter Janus, guden med to ansikter i hver retning, oppfattet som inngangen og begynnelsens gud,

• Februar etter februare «rense» (Den 15. i denne måneden skulle man rense seg før det nye året som begynte i mars).

Ved å la året begynne i januar fikk månedene fra quintilis til desember feil nummerering: Enn i dag er den tiende måned, desember, i virkelighet den tolvte. Etter Caesars død ble den femte måneden oppkalt etter ham: Juli. Da keiseren Augustus døde, besluttet man å beære ham også med en måned og sixtilis ble august. Da oppsto et problem: Juli hadde 31 dager og august 30. For ikke å gi inntrykk av at Augustus var mindre viktig enn Julius Caesar, tok man en dag fra februar og tilføyde den til august som dermed hadde 31 dager som juli. For ikke å ha tre måneder på rad med 31 dager, mistet september og november en dag til fordel for oktober og desember.

Det bør også nevnes at romerne, som flere folk fra oldtiden, fryktet Månens innflytelse på mennesker. Ord knyttet til månen kunne være negativt ladet. Kvinners plage menstruasjon er avledet fra mensis «månebasert måned». Etter hvert kalte romerne Månen for luna (eg. «den lysende») som vi finner vi igjen i lune, lunefull og engelsk lunatic.

Muslimsk motstand

Profeten Mohammed ba sine tilhengere om ikke å følge den jødiske kalenderen og den kristne kalenderen ved å følge en helt månebasert kalender, selv om man kommer i utakt med solåret. Året består av 355 dager fordelt på 12 måneder. Siden det muslimske året er 10-11 dager kortere enn solåret, er det ikke rart at den muslimske fastemåned ramadan kan falle når som helst på året når den opprinnelig var årets varmeste måned (ramadan er avledet fra det arabiske verbet ramid «brenne som solen, være varm son en sommerdag»). Denne måten å beregne tiden på er så upraktisk at enkelte muslimske land benytter andre kalendere for ikke-religiøse gjøremål: Persia har sin egen solkalender og Tyrkia bruker den gregorianske kalenderen.

Den omstridte gregorianske kalenderen

Den julianske kalenderen var ikke perfekt med et år beregnet til 365,5 dager når det i virkeligheten er på 365,24219 dager. Det er en feil som fører til en ekstra dag hvert 128. år. På slutten av middelalderen var mange klare over at kalenderen var i utakt med Solen. Enda verre var det at påsken, de kristnes største høytid, ble feiret på feil tidspunkt. Det tok imidlertid flere århundrer, mange vitenskapsmenn og flere paver før én, Gregorius XIII, til slutt fikk igjennom beslutningen om å endre kalenderen ved å sløyfe skuddårene i sekularår som ikke er delelig med 400 (det vil si at 1700, 1800, 1900 og 2100 ikke er skuddår, mens 1600 og 2000 er det). Det gregorianske året er 365,2425 dager langt, en feil på 0,0003 som etter 3000 år vil løpe opp i et døgn. Det er denne kalenderen som nå brukes over mesteparten av verden og som er det internasjonale referansepunkt.

I 1582 skulle den nye kalenderen innføres i alle kristne land. Kun de katolske land gjorde det, noen som Ungarn først i 1587. Forvirringen var stor i begynnelsen, med 10 dager som ikke eksisterte: Dagen etter den 4. oktober ble skrevet 15. oktober for å bringe vårjevndøgn tilbake til 21. mars etter å ha vært forskjøvet til 11. mars. Som ved innføringen av den julianske kalenderen, skapte dette kaos for handelskontrakter, lønninger, skatteinnkreving m.m. Noe steder var folk i opprør, redde for at paven hadde regnet feil og fornærmet helgene.

Innføringen gikk mindre bra i de andre kristne landene. De ortodokse nektet å innføre den nye kalenderen som følge av flere århundrer med gjensidig mistro med katolikkene og av at disse lot Konstantinopel falle i tyrkernes hender. Først på 1900-tallet begynte land som Sovjetunionen (i 1918), Jugoslavia (i 1919) og Hellas (i 1924) å bruke «katolikkenes kalender». Pr. i dag bruker de ortodokse kirkene fremdeles den julianske kalenderen.

I de protestantiske landene ble pavens beslutning oppfattet som en politisk manøver, en provokasjon. Først på 1700-tallet gikk Danmark-Norge, de tyske protestantiske stater, England og Sverige over til den gregorianske kalenderen. Sverige-Finland hadde begynt å gjøre det i 1700 sammen med Danmark-Norge, men så brøt den store nordiske krigen ut. Svenskene besluttet da å gå tilbake til den julianske kalenderen. Den fratatte julianske skudddag i år 1700 ble erstattet ved å legge inn en ekstra skuddag (en 30. februar) i 1712. I 12 år hadde Sverige sin egen utgave av den julianske kalenderen! Først i 1753 gikk Sverige over til den gregorianske kalenderen. Islendingene hadde siden vikingtiden utviklet sin egen variant av den julianske kalenderen, misseristal. Året varte nøyaktig 52 uker eller 364 dager. Hvert syvende år ble det innført en skudduke. Selv om den gregorianske kalenderen ble innført i 1700, var det fremdeles på 1900-tallet islendinger som kunne regne ut tiden etter det gamle misseristal.

Med europeernes erobringer spredde den gregorianske kalenderen seg over mesteparten av verden, til og med til ikke-kristne land som aldri ble koloniserte som Japan (i 1873) og Tyrkia (i 1926).

Fransk republikansk kalender

Den franske revolusjonen nøyde seg ikke med å innføre det metriske systemet. Den ville også erstatte den gregorianske kalenderen med en egen mer rasjonell kalender med 12 måneder à 30 dager. Ukene ble erstattet med dekader à 10 dager (med 9 arbeidsdager og kun én hviledag...). Døgnet ble delt i 10 timer à 100 minutter à 100 sekunder. Dikteren Fabre d’Eglantine ble bedt om å finne poetiske navn for alle måneder, dekader og dager. Han rakk så vidt å gjøre det før han ble giljotinert av ultrarevolusjonære. Kalenderen brøt med for mange tradisjoner, særlig de kristne, og i 1806, etter 14 år, ble den gregorianske kalenderen gjeninnført av Napoleon som ønsket ro etter revolusjonens stormfulle år.

Fra 1930 til 1956 arbeidet the World Calender Association International for å få innført Verdenskalenderen, en reform av den gregorianske kalenderen: Hvert kvartal har 3 måneder, den første 31 dager, de to andre 30 dager, Skuddårsdagene skulle tilføyes etter 30. juni. FNs sosiale komité behandlet forslaget på et møte i 1956, og vedtok med 15 stemmer mot 3 at diskusjonen om en eventuell kalenderrevisjon skulle utsettes på ubestemt tid.

Ukens navn

De eldste referanser til en uke à 7 dager finnes i Babylon for 3000 år siden. Opprinnelsen er nok delingen i fire like deler av Månens syklus fra nymåne til nymåne. Uken ble adoptert av jødene der dagen for bønn og hvile ble kalt sabbat (hebraisk for «hvile(dag)»), et ord som er blitt lørdag på flere europeiske språk (italiensk sabato). Romerne hadde et innfløkt system for deling av måneden etter tre faste dager i hver måned: den 1. var kalendes (derav order kalender som er avledet fra latin calare «å rope, innkalle»). En kalender var først et register for skyld og senere den første dagen i måneden), den 5. var nonae og den 13. var idus. Vårt ord for uke er gjennom indoeuropeisk *weig-, *weik- «bøye, dreie, veksle» beslektet med vei, vice-, vikar, veksle og veksel, mens fransk semaine er avledet fra sept «syv (dager)».

Noen tiår før begynnelsen av vår tidsregning begynte man i Roma å bruke en syvdagers uke med dager oppkalt etter planeter/guder: Solen for søndag, Månen for mandag, Mars for tirsdag, Mercurius for onsdag, Jupiter for torsdag, Venus for fredag og Saturn for lørdag. Disse referansene til planeter og guder finner vi i mange språk, med noen tilpasninger, bl.a. til tilsvarende guder (som Tyr i tirsdag, Odin i onsdag, Thor i torsdag, Frøya i fredag). På de nordiske språkene er Saturns dag blitt lørdag (fra norrønt laugardagr, eg. «vaskedag»). Onsdag er blitt (dagen) midt i uken på tysk, islandsk og noen norske dialekter (mekedag). På de latinske språkene er Solens dag blitt herrens dag etter innføringen av kristendommen som ikke så med blide øyne på disse hedenske referansene i ukedagenes navn. På portugisisk, gresk og de slaviske språkene har kirken greid å fjerne disse referansene og ukedagene fra mandag til fredag nummereres som 2. til 6. ukedag.

Innføringen av lørdagen som fridag begynte i England på slutten av 1800-tallet. Arbeidsgiverne, kirkene og fagforeningene hadde på det tidspunktet blitt lei av at arbeiderne drakk lørdag kveld og hele søndagen og ikke møtte opp på fabrikken på mandag. Da ble man enige om å forskyve begynnelsen av drikkingen til fredag kveld, slik at arbeiderne var ferdig med dette på søndagen for å gå i kirken og være edru på jobben på mandag.

Time, minutt, sekund og årstid

Fordelingen av døgnet i 24 timer går tilbake til Egypt og Babylon. Dagens første time begynte med soloppgangen, et system som fremdeles brukes i Etiopia. Å ha et møte i Etiopia kl. 3 00 på dagen betyr kl. 10 00 ifølge vår tidsregning, tre timer etter soloppgangen! Dagene var også først delt i tolv timer, uansett årstid. Variasjonene mellom timene på sommeren og vinteren ble ikke alt for lange i Midtøsten. Det var den greske oppdagelsesreisende og vitenskapsmannen Pytheas fra Marseille som i 330 f.Kr. foreslo timer av fast lengde etter at han hadde seilt langt opp i Nordsjøen og sett at Solen omtrent ikke la seg.

Ordet time er avledet av indoeuropeisk *di-, ’dai- «dele opp» og som vi finner igjen i del og tid. Det engelske ordet for time, hour, er gjennom indoeuropeisk *jero-, *joro- «år, sommer» beslektet med latinsk ora «time» og norsk år. Minutt er avledet fra latin minus og er en forkortelse av pars minuta prima «første forminskede del», det vil si «inndeling på første nivå». Sekund er lånt fra latin secundus «følgende, annen», det vil si «inndeling på annet nivå».

Det engelske ordet for årstid, season, stammer fra latin satio «tid for å så». Assosiasjoner til jordbruket finner vi også i opprinnelsen til ordet høst (gjennom germansk *harbusta- fra indoeuropeisk *karpos- «noe plukkemodent, frukt»). Vinter er avledet fra indoeuropeisk *wendru- «vanntid, regntid». *Wend-, *wed, *wod- «vann, fukt» er beslektet med vann, vaske, våt, ondulere (via latin onda «bølge»), hydrat (via gresk hydros «vann»), gælisk whisky (eg. «livets vann») og russisk vodka (eg. diminutiv av «vann»). Vår stammer fra indoeuropeisk *wer-, *wesr «forår» og er beslektet med latin ver «forår» og spansk verano «sommer» og primavera «vår» (eg. «første vår»). I sommer finner vi indoeuropeisk *sem- «sommer, halvår».

Tiden blir universell

Før utviklingen av raske kommunikasjonsmidler hadde hver by, hver landsby sin egen tid, det vil si at man som regel fulgte soltiden. Utbyggingen av jernbaner førte til at man innen store områder eller land plutselig måtte innrette seg etter én felles tid. Det ble også nødvendig å dele verden i tidssoner. England og Frankrike kjempet en hard kamp om hvilken av deres byer, Greenwich i utkanten av London eller Paris, skulle få æren av å være referansepunktet for nullmeridianen. Supermakten og sjønasjonen England, som også hadde flest kolonier, vant. Siden 1925 er Greenwich Mean Time blitt erstattet med Universal Time.

Tilpasningsdyktige høytider

Det er ikke bare kalenderne som har endret seg over tid, men også høytidene, eller rettere sagt ofte har man tilpasset gamle høytider til nye tider. På kirkemøtet i Nikea år 325 ble det bestemt at påsken skulle finne sted den første søndagen etter første fullmåne etter vårjevndøgn, tidligst 22. mars og senest 25. april. Det vil si at påsken faller sammen med tidspunktet for de gamle hedenske vårfestene. Dette gjenspeiles i det engelske ordet for påske, Easter, som er lånt fra navnet til den germanske vårgudinnen (og er beslektet med Øst, der solen går opp). Ordet påske er lånt fra hebraisk pascha «skåne, gå forbi». Da jødene skulle ut av Egypt, ga Herren beskjed til Moses om at Israels folk skulle stryke dørstolpene med fåreblod. På denne måten kunne dødsengelen, som skulle drepe alle førstefødte i Faraos land, gå forbi disse dørene.

Sankthansaften er en viktig fest i mange kristne land, først og fremst fordi den nesten faller på årets lengste dag (jf. det svenske navnet midsommarafton). Den amerikanske festen Thanksgiving, «Takkefest», er opprinnelig en indiansk fest for årets avlinger. Den ble populær hos the Pilgrim Fathers da disse ble reddet av indianere som delte sine avlinger med dem under deres første år i New England. Slike takkefester for jordens grøde finner man hos mange folk.

Jul var opprinnelig en hedensk fest, også kalt midtvinterfest, som feiret begynnelsen av det nye året når dagene igjen begynte å bli lengre. Selve ordet jul stammer fra germansk *jehwula- med sannsynlig betydning «årets hjul, årets krets». Gjennom vikingene har jul på fransk blitt joli som først betydde «høytidig» og nå «pen, søt» og på engelsk jolly «glad». Det var først på 300-tallet at feiringen av Kristi fødsel i Roma ble flyttet til en tidligere fest for solguden, Sol Invictus, på årets mørkeste tid. Før dette ble denne fødselen feiret på begynnelsen av våren, men det viste seg å være for nært påske. Jul forbinder vi også med julenissen, en blandning av den nordiske vetten - som passet på at alt gikk som det skulle på bondegården - og biskop Sankt Nikolaus fra Tyrkia (eller Santa Claus i England og USA. Nikolaus er blitt Nils i Norden) som ga gaver til en fattig mann. Vi forbinder også jul med juletreet, en tysk skikk som kom til Norden på 1800-tallet. Behovet for å feire lyset i mørket gjenspeiles også i Santa Lucia. 13. desember, luciadagen, ble i gamle dager kalt lussinatt og ble i Norden oppfattet som årets lengste natt.

Over hele verden feiret man overgangen til et nytt år, enten det var på våren, høsten eller vinteren. Opprinnelig var jul en slik fest, men også alle helgens dag 1. november som er lagt til en gammel keltisk nyttårsfest. Det skotske All hallow eve «alle helgens aften» var årets siste natt og heksenes natt. Det er blitt Halloween som nå er kommet tilbake til Europa.

Artikkelen er tidligere publisert i Observasjonsposten nr. 6/2003.