På feil spor

Utvalget som skal vurdere om flere foretak enn i dag kan unntas fra revisjonsplikten, skal også se på om enkelte selskaper kan revideres etter andre bestemmelser enn det som følger av revisjonsdirektivet. Det inviteres altså til å utrede et alternativ der mange norske selskaper skal følge nasjonale krav og dermed ikke det grunnleggende prinsippet om at «an audit is an audit». Dette for muligens å redusere selskapenes revisjonskostnader. Vi tror av flere årsaker at det er et feil utgangspunkt.

EUs nye revisjonsdirektiv innebærer at revisjon innen EU/EØS etter hvert vil bli gjennomført i samsvar med de internasjonale revisjonsstandardene (ISAene). Det forutsetter imidlertid at hver og en av ISAene først godkjennes av EU. På hvilket tidspunkt det vil skje er uklart, men det vil i hvert fall ikke skje før utgangen av 2008, da IAASB antas å være ferdig med sitt omfattende prosjekt for å klargjøre standardene. Siden flere av medlemslandene, blant annet Frankrike og Spania, har protestert mot enkelte av standardene, kan implementeringen i EU bli utsatt til 2010 - 2012. Standardene kan ikke implementeres som forskrifter i Norge før implementeringen er gjennomført i EU.

Utgangspunktet i EU er at alle aksjeselskaper er årsregnskapspliktige, og dermed også revisjonspliktige, og at de skal revideres i henhold til internasjonale standarder. Den enkelte medlemsstat har imidlertid anledning til å unnta små selskaper - selskaper med omsetning under 8 millioner euro - fra å ha revisjon.

I tillegg til å vurdere om de minste selskapene i Norge skal fritas fra revisjonsplikten, ønsker derfor Finansdepartementet at lovutvalget også skal vurdere et annet innhold i revisjonen for selskaper som har omsetning over eventuell nasjonal fritaksgrense, men under direktivgrensen for små selskaper. Disse selskapene kan fritas fra kravene i direktivet, men må i stedet forholde seg til nasjonale krav.

Vi mener dette fører diskusjonen inn i et feilspor. Så lenge det skal avlegges en positiv bekreftelse med høy grad av sikkerhet, blir kostnaden den samme, enten du legger til grunn standardene som forskrifter, viser til lov og god revisjonsskikk som i dag eller fastsetter nasjonale standarder for revisjon av slike selskaper.

Det er en vanskelig oppgave for utvalget å beregne de økonomiske konsekvenser av en slik endring. Skal man lage et sett med nye, egne revisjonsstandarder, vet vi ikke hva dette vil koste verken i utvikling, vedlikehold eller anvendelse. Vi vet dessuten ennå ikke hva de internasjonale revisjonsstandardene blir - og dermed hva revisjon etter revisjonsdirektivet vil innebære.

Vi tror også det kan være uheldig om vi i Norge får egne regler for revisjon av noen selskaper - og at prinsippet om at «an audit is an audit» derfor ikke fullt ut vil gjelde i Norge. Revisjon etter regler som avviker fra EU-reglene, vil lett kunne få et slags B-stempel. Ikke nødvendigvis fordi revisjonen av disse selskapene blir dårligere, men mest fordi den oppfattes som dårligere blant brukerne av regnskapsinformasjonen. Ingen andre land har utviklet et slikt parallelt sett med revisjonsstandarder.

I stedet for å bruke krefter på en diskusjon som mest er av akademisk interesse, må debatten ta utgangspunkt i samfunnsnytten av revisjon. Er samfunnet best tjent med å ha kontroll og innsyn i små og mellomstore selskaper - eller er samfunnet bedre tjent med ikke å ha denne kontrollen? Ønsker samfunnet å prioritere bekjempelsen av skatteunndragelser og økonomisk kriminalitet - også i de mindre selskapene? Svaret kan umulig bli nei - for det er i de mindre selskapene at det finnes flest feil - både bevisste og ubevisste. Selvfølgelig må det være en klar sammenheng mellom de ressurser som settes inn for å avdekke feil og den oppnådde samfunnsnytte. Dette er da heller ingen uenighet om.

Er samfunnet best tjent med å ha kontroll og innsyn i små og mellomstore selskaper - eller ikke? Vi er ikke i tvil om svaret.