NOKUS-reglene og skatteavtalen med Singapore
Sentralskattekontoret for storbedrifter (SFS) har i en uttalelse av 29. juli 2005 lagt til grunn at det kan foretas NOKUS-beskatning av norsk morselskap for inntekter som opptjenes av datterselskap i Singapore, til tross for at utbytte fra datterselskapet skal være unntatt fra beskatning i Norge i henhold til skatteavtalen mellom Norge og Singapore.
SFS’ standpunkt ble bekreftet av Finansdepartementet i brev av 28. februar 2006 til SFS.
Konklusjonene i ovennevnte uttalelser står i sterk strid med to tidligere uttalelser fra SFS av henholdsvis 1. juni 2001 og 22. oktober 2003 (heretter benevnt henholdsvis «Singapore 1» og «Singapore 2»). Den prinsipielle endringen i myndighetenes rettsoppfatning har stor praktisk betydning for blant annet de mange norske rederier som har etablert seg med datterselskaper i Singapore, i tillit til den tidligere rettsoppfatning.
1 Innledning og bakgrunn
Skatteavtalen mellom Norge og Singapore («Singapore-avtalen») ble undertegnet i 1997 og trådte i kraft 20. april 1998. I Singapore 1 legger SFS til grunn at det ikke kan foretas NOKUS-beskatning av overskudd som opptjenes av datterselskap hjemmehørende i Singapore, når overskuddet som løpende deles ut til norsk morselskap, er fritatt fra beskatning i medhold av artikkel 24 nr. 2 bokstav c («Unntaksbestemmelsen») i Singapore-avtalen. Unntaksbestemmelsen lyder som følger:
«Where dividends are paid by a company which is a resident of Singapore to a company which is a resident of Norway, and which owns directly or indirectly not less than 25 per cent of the share capital of the first-mentioned company and controls such a part of the voting rights of the company, then such dividends shall be exempt from tax in Norway.»
I motsetning til hva som er vanlig praksis, er ikke Singapore 1 knyttet til en konkret skattyter. Uttalelsen avklarer på generelt grunnlag hvordan NOKUS-reglene er å forstå overfor selskaper hjemmehørende i Singapore. Det er heller ikke tatt sedvanlig forbehold om at uttalelsen ikke er bindende og at kompetansen til å avgjøre spørsmålet tilligger ligningsnemnda under ordinær ligning. Begrunnelsen for og innholdet i Singapore 1 og Singapore 2 ble gjort offentlig tilgjengelig*SFS har redegjort for Singapore 1-uttalelsen i Revisjon og Regnskap nr. 1 2002 på s. 32 flg. og i Utv. 2002 s. 217 flg. Singapore 2-uttalelsen er omtalt av SFS i Utv. 2004 s. 339. Uttalelsene er omtalt av Lars H. Walby i Skatterett 2004 s. 176 flg. Han var også SFS’ saksbehandler i Singapore 2-saken.. Dette kan være noe av forklaringen på at uttalelsene har blitt tillagt betydelig vekt av skattytere med ønske om å etablere seg i Singapore.
Det er liten tvil om at Singapore 1 og Singapore 2 har dannet grunnlaget for en fast praksis siden 2001 med hensyn til NOKUS-reglenes rekkevidde for selskaper hjemmehørende i Singapore. Ligningskompetansen for NOKUS-selskaper tilligger SFS med tilhørende nemnder. I praksis vil derfor spørsmål på dette området som avgjøres av SFS til skattyters gunst, ikke bli brakt videre eller komme opp andre steder. I tillegg vil sentral ligning danne grunnlag for en ensartet praksis. Det er derfor grunn til å legge spesiell vekt på SFS’ praksis på de områder der ligningsbehandlingen er sentralisert.
Uttalelsen fra SFS av 29. juli 2005 og Finansdepartementets sammenfallende konklusjon i brev til SFS av 28. februar 2006, snur om på den rettsavklaring som forelå på dette området. Den fornyede vurderingen medfører at det kan foretas NOKUS-beskatning av overskudd som opptjenes av selskap hjemmehørende i Singapore - uavhengig av om selskapet løpende deler ut overskuddet som skattefritt utbytte eller ikke. En forutsetning for NOKUS-beskatning er imidlertid at selskapets inntekter «hovedsakelig er av passiv karakter», jf. skatteloven § 10-64.
I denne artikkelen vurderes det nærmere hvorvidt det foreligger tilstrekkelig rettslig grunnlag for myndighetenes nye forståelse. Det legges til grunn at leseren er kjent med grunnprinsippene for NOKUS-beskatning, og det redegjøres derfor ikke nærmere for disse her. Drøftelsen tar utgangspunkt i Finansdepartementets vurdering i brevet av 28. februar 2006.
%20(1).png)
