Revisjonskvalitet

Mye av de siste års diskusjon omkring og kritikk av revisorprofesjonen handler i sin kjerne om forhold knyttet til kvaliteten av revisjonen (DeFond og Francis, 2005). Den mest vanlige definisjonen av revisjonskvalitet i revisjonslitteraturen er:

«The market assessed joint probability that a given auditor both discover a breach in the client’s accounting system, and report the breach.» (DeAngelo, 1981).

Konseptuelt kan man forestille seg at revisjonskvaliteten kan variere fra meget lav til meget høy. Lav revisjonskvalitet blir spesielt problematisk om resultatet er at revisor konkluderer feilaktig om regnskapet.* Kvalitetsdimensjonen er i dette tilfellet knyttet til måloppnåelse, dvs. treffesikkerheten i revisors konkludering. Revisjonskvalitet har også en kostnadsdimensjon som ikke diskuteres i denne artikkelen. For eksempel konkluderer revisor feil dersom han rapporterer at regnskapet gir et rettvisende bilde i samsvar med regnskapsloven når dette ikke er tilfelle. Ofte er det tilfeller som indikerer revisors feilaktige rapportering (Hvor var revisor?) som utløser krav om endring i revisjonskvaliteten. Av og til er det mulig i ettertid å fastslå at revisors konklusjon ikke var korrekt, for eksempel når revisor forut for en konkurs avla en ren beretning selv om det var tvil om den regnskapspliktige kunne fortsette virksomheten, og regnskapet unnlot å redegjøre for usikkerheten om fortsatt drift. Et generelt problem når vi skal ta stilling til om revisor har sviktet, er at revisor kan konkludere feilaktig selv om han har fulgt alle regler for revisjon. Dette reflekterer at ingen revisjon uansett regelverk med full sikkerhet kan avdekke den «sanne tilstanden» om regnskapet eller virksomheten.* En hjørneløsning (her et regelverk som driver revisjonsrisikoen til null) er her som så ofte ellers i det økonomiske liv ikke ønskelig ut fra kostnadshensyn. Det følger også at det kan være relevant å vurdere om man opplever for få tilfeller der revisor konkluderer feilaktig. Tilfellene er for få hvis kostnadsbesvarelsene ved redusert revisjonskvalitet som følge av et mindre ambisiøst regelverk, er større enn tapet ved en økning i tilfeller der revisor konkluderer feilaktig til tross for at regelverket følges.

En viktig terskel er den revisjonskvaliteten som tilfredsstiller de minimumskrav reguleringer og standarder for revisjon setter. Vi kan si at det foreligger en revisjonssvikt («audit failure») når kvaliteten er under denne terskelen. For å måle svikt i revisjonskvaliteten er vi typisk henvist til å nytte indirekte mål, som omfanget av etterfølgende resultatkorrigeringer, disiplinærtiltak og sanksjoner mot revisor, revisors «feilaktige» rapportering, rettssaker mot revisor og selskapskonkurser. I den senere tid har en rekke forskningsarbeider nyttet estimat for unormal bruk av periodiseringer («abnormal accruals») i regnskapet som indikator på lav revisjonskvalitet. Alle disse målene på revisjonskvalitet er imperfekte i den forstand at de ikke registrerer alle tilfeller av svikt eller lav kvalitet i revisjonen, og at hendelsene ikke alltid betyr at det foreligger noen svikt i revisjonen.

Internasjonalt foreligger det en rekke studier av revisjonskvalitet.* Forskeren kan ha visse fordeler i måling av revisjonskvalitet fremfor de som med relativt korte tidsfrister skal ta stilling til spørsmålet om kvaliteten på enkeltoppdrag. Blant årsakene til dette er at forskeren typisk er opptatt av (gjennomsnittlig) revisjonskvalitet i et (representativt) utvalg, og at forskeren kan ha større mulighet til å dra nytte av informasjon om revisjonskvaliteten som avdekkes i ettertid. For eksempel er det et vanlig systematisk funn at Big 4 (tidligere 5/8), i gjennomsnitt, leverer høyere revisjonskvalitet enn andre revisjonsselskap. Dette kan skyldes flere forhold, bl.a. at de store revisjonsfirmaene har omdømme knyttet til merkenavn som de har sterke incentiver til å beskytte. En annen årsak er at Big 4 typisk tar seg bedre betalt enn andre revisjonsselskap (undersøkelser viser en prispremie på rundt 20% i gjennomsnitt) etter at undersøkelsene har kontrollert for klientkarakteristika som påvirker honoraret. * Se f.eks. Simunic, 1980; Moizer, 1997; DeFond et al., 2002 eller Ferguson et al., 2003. Et høyere honorar gir større rom for innsats (flere timer) og mer bruk av eksperter og erfarne revisorer (høyere utfaktureringssatser), noe som trolig vil reflekteres i revisjonskvaliteten. Man bør likevel ta høyde for at de fleste studiene som har undersøkt sammenhengen mellom Big 4 og revisjonskvalitet, gjelder land der risikoen for søksmål mot revisor er antatt å være relativt høy (Canada, Storbritannia og USA) og for børsnoterte selskaper. De foreløpige resultatene er ikke så entydige når det gjelder revisjonskvalitet og Big 4 for land der risikoen for søksmål mot revisor er antatt ikke å være så høy og/eller for ikke-børsnoterte selskaper.* Se for eksempel Jeong and Rho, 2004; Bauwhede og Willekens, 2004; Rodrigues og Torres, 2005; Tendloo and Vanstraelen, 2005.

Vet vi så noe om situasjonen i Norge? Litt, men ikke mye. I en studie av faktorer som påvirker revisorhonorarer for norske børsnoterte selskaper fant Firth (1997) ikke noen Big 6 prispremieeffekt på revisjonshonorarene, men en svak tendens til at det forelå en prispremie for Arthur Andersen i forhold til de andre revisjonsselskapene.* Firth nyttet data for honorarer knyttet til morselskapet og kan ha påvirket resultatene.

Andre studier av revisjonskvalitet viser at revisorer med erfaring og bransjeekspertise tenderer til å levere relativt høyere revisjonskvalitet (f.eks. Krishnan, 2003). Et aktuelt spørsmål som også har opptatt forskerne, er om omfanget av ikke-revisjonstjenester (rådgivning), slik mange frykter, svekker revisjonskvaliteten. Resultatet av forskernes bestrebelser på å besvare dette spørsmålet skal vi diskutere i neste hovedavsnitt.

Når regelverket og revisjonsstandardene strammes opp, er det normalt et signal om at de som regulerer, mener at revisjonskvaliteten er for lav, f.eks. fordi tilfeller som indikerer revisors feilaktige rapportering, er for høyt.* Andre ganger er det ikke regelverket som oppfattes som problemet, men heller at regelverket ikke følges i tilstrekkelig grad. Intensivert tilsyn kan være et egnet virkemiddel i en slik situasjon. Implisitt i en slik justering av regelverket ligger:

1. At man ikke har tillit til at aktørene i markedet i tilstrekkelig grad er i stand til å løse det oppfattede problemet med for lav revisjonskvalitet.

2. At man tror at en justering av regelverket faktisk vil føre til at revisjonskvaliteten bedres.

Disse to forholdene diskuteres i det følgende.

Som vi har vært inne på i det foregående, er en fundamental egenskap med «varen» revisjon at kvaliteten bare i begrenset grad er observerbar for kjøper.* Se Sundem et al. (1996) for en diskusjon av markedet for revisjonstjenester. Samtidig er det en plikt til å kjøpe varen. Mange mener at nettopp disse egenskapene med revisjon, koblet med deregulering og påfølgende sterk konkurranse i revisjonsmarkedet, la grunnen for de finans- og revisjonsskandalene vi har opplevd de senere år (se f.eks. Zeff, 2003); minimumsrevisjon i henhold til regelverket eller kanskje også en revisjon som ligger i gråsonen eller er i strid med regelverket, tenderer til å bli den etterspurte revisjonen. Hvem vil betale for noe annet enn minimumsrevisjon om man ikke er rimelig sikker på hvilken kvalitet som blir levert? Revisor kan sogar komme i den situasjon at han går med på å subsidiere sitt salg av revisjonstjenester for å få antatt revisjonsklienten.* Dette fenomenet er kjent som «low balling». Bekymringen har vært at revisor ved å sende en «low ball» signaliserer til ledelsen villighet til å være medgjørlig. Undersøkelser har vist at honorarene typisk går ned ved skifte av revisor.

Hva kan så gjøres for å avhjelpe situasjonen om det er slik at revisjonsmarkedet tenderer til å generere dårlig snarere enn god revisjonskvalitet? I denne situasjon er det konkurransen og, om revisor begir seg inn på å levere en uforsvarlig revisjon, revisors atferd som er problemene. Flere tiltak kan tenkes for å sikre et mer velfungerende marked. For eksempel kan innsyn i anbudene avsløre urimelig prissetting av revisjonstjenester. En sterkere involvering av den revisjonspliktiges styre eller en egen revisjonskomité i anbudsprosessen og under revisjonen kan redusere en ensidig fokusering på pris, og også åpne for et bedre innsyn i revisjonskvaliteten.* Se for eksempel forslag til nye regler om kommunikasjon mellom revisor og dem som har overordnet ansvar for styring og kontroll i høringsutkast til ny ISA 260 «The Auditor’s Communication with Those Charged with Governance» (IAASB, 2005). Hvis problemet også er at revisor leverer en uakseptabel revisjonskvalitet, er det naturlig å vurdere virkemidler som et strammere regelverk for revisjon, et intensivert tilsyn og en skjerpelse av revisors erstatningsansvar.

En utfordring når det er behov for å skjerpe reguleringene, er at effekten av tiltakene på revisjonskvaliteten ofte er uklar, og at reguleringstiltak som regel har en ikke ubetydelig kostnadsside, spesielt ved bruk av reguleringer som gjelder kollektivt for hele profesjonen. For eksempel er det et helt åpent spørsmål om den radikale reguleringsreformen som den amerikanske Sarbanes-Oxley (SOX) Act of 2002 innebærer, har en netto positiv effekt på revisjonskvaliteten så vel som for det amerikanske kapitalmarkedet i det hele. Hvis vi skal trekke på det vi kan lære av revisjonsforskningen, er det ikke bare usannsynlig at mange av «løsningene» inneholdt i SOX løser profesjonens antatte problemer, men også at loven har mange alvorlige, ikke-tilsiktede negative konsekvenser (DeFond og Francis, 2005). For tiden gjennomføres det en rekke forskningsstudier som forsøker å bidra til nærmere avklaring. Rettferdiggjør for eksempel (mulige) oppnådde forbedringer i revisjonskvalitet den store økning i revisors honorarer som følge av SOX?

Det vi imidlertid allerede vet er at SOX ble utarbeidet og vedtatt i ekspressfart i en opphetet situasjon. Etter at skandalen i WorldCom ble kjent under behandlingen av loven, var det ikke lenger rom for mye diskusjon. SOX illustrerer godt hvordan enkelthendelser kan få dramatiske konsekvenser. Det er velkjent fra revisjon at revisor, på tross av grundig opplæring, har vansker med å trekke de riktige konklusjoner om en populasjon basert på enkeltfunn og utvalg.* Revisjon består av en rekke skjønnsmessige vurderinger og beslutninger. Mennesker generelt, så også revisorer i sitt virke, er eksponert for kognitive begrensninger og feilkilder. For eksempel viser en rekke studier at revisor har begrensninger og gjør feil når det gjelder å håndtere sannsynligheter, ta konsekvensen av sine revisjonsfunn og justere sine oppfatninger når ny informasjon tilflyter. Se mer om denne betydelige forskningsretningen innenfor revisjon («behavioral research»), hvordan revisors kan forbedre sine prestasjoner og implikasjoner av innsikten for undervisningen i revisjon i Knechel, 2000. I en studie av norske og kanadiske revisorer viser Kotchetova et al. (2005) bl.a. at det har betydning for revisors problemløsning om frekvenser eller sannsynligheter nyttes i problemformuleringen. Har media, politikere og de som regulerer et tilsvarende problem i «tilfellet SOX» eller taler dimensjonene i skandalene for seg? Det er i alle fall et tankekors at undersøkelser basert på en rekke mål som indikerer svikt i revisjonen hos amerikanske børsnoterte selskaper, viser at det er snakk om tall for problemrevisjoner i promilleklassen (Francis, 2004).

Lærdommen fra «eksperimentet» i USA tilsier at man, før det handles, bør være rimelig sikker på

1. hva som er problemet,

2. at problemet har tilstrekkelige dimensjoner til å rettferdiggjøre en inngripen,

3. at en inngripen faktisk vil bidra til å løse problemet

   og

4. at kostnadene ved inngripen står i forhold til det som forventes oppnådd.

I Norge har vi lange og sterke tradisjoner for tette bånd mellom reguleringsmyndigheter og akademia i utformingen av regnskaps- og revisjonsreguleringen. Er dette tradisjoner å ta vare på?

Diskusjonen i det foregående viser at det bør være mulig å skaffe seg bedre innsikt i hva som er faktisk revisjonskvalitet i Norge. Dette er det viktig å avklare når man mener og handler basert på oppfatninger om revisjonskvalitet. I tillegg er det viktig å skaffe seg bedre innsyn i hvilke tiltak som kan bidra til å endre revisjonskvaliteten. Har man for eksempel mistanke om at konkurransen i revisjonsmarkedet systematisk stimulerer til dårlig revisjonskvalitet, bør dette forsøkes avklart. Dernest kan det være aktuelt å vurdere tiltak for å sikre et mer velfungerende marked.* Et interessant spørsmål i denne sammenheng er også hvordan reguleringstiltak for å heve revisjonskvaliteten påvirker konkurransen i markedet for revisjonstjenester, for eksempel i form av økt markedskonsentrasjon og mulig monopolprissetting.