Godtgjørelse på utbytter fra EU/EØS-området
Sentralskattekontoret for storbedrifter har i en uttalelse kommet til at full godtgjørelse må innrømmes for utbytter mottatt fra EU/EØS-området (sakene 20020oln, 20021oln, 20028oln og 20035oln).
Ved klagebehandlingen for overligningsnemnda ved SFS for inntektsåret 2001 forelå to saker til avgjørelse hvor skattyterne påberopte EØS-avtalen art. 40 (fri bevegelse av kapital) som grunnlag for at godtgjørelse også skulle innrømmes i forhold til mottatte utbytter fra EU/EØS-området. Overligningsnemnda traff sine vedtak i disse sakene høsten 2003 og konkluderte den gang med at det ikke forelå noe rettskrav på godtgjørelse gjennom påberopelse av EØS-avtalen. Det ble bl.a. vist til at spørsmålet om godtgjørelsessystemer som det norske stred mot fellesskapsretten, var et omstridt spørsmål innen EU, og som dessuten var forelagt EF-domstolen til avgjørelse i Manninen-saken*Sak C-319/02, hvor dom ble avsagt 7. september 2004.
I forbindelse med klagebehandlingen for inntektsåret 2002 fikk overligningsnemnda seg forelagt fire saker med krav om godtgjørelse basert på EØS-avtalen. Under behandlingen av disse sakene ble både Manninen-saken avgjort av EF-domstolen og EFTA-domstolen avga sin rådgivende uttalelse i Fokus Bank-saken*Sak E-1/04, hvor rådgivende uttalelse ble avgitt 23. november 2004 og hvor hovedforhandling i Frostating lagmannsrett fant sted i perioden 14.-16. mars 2005 (kildeskatt). Disse avgjørelsene bidro etter overligningsnemndas syn til å klargjøre innholdet av så vel EF-retten som EØS-retten, og derigjennom norsk intern rett. Resultatet ble at skattyterne fikk medhold i sine krav om godtgjørelse i forhold til mottatte utbytter fra EU/EØS-området. Finansdepartementets synspunkter, tilkjennegitt i brev av 23. desember 2004*Inntatt i Utv. 2005 side 158 flg. til Skattedirektoratet, overbeviste ikke overligningsnemnda om at konklusjonen burde være den motsatte.
Kort oversikt over regelverket
Reglene om fradrag i utlignet skatt for godtgjørelse er inntatt i sktl. 10-12. Mens godtgjørelse i første ledd defineres som mottatt utbytte multiplisert med aksjonærens skattesats for alminnelig inntekt», slås det i annet ledd fast at innrømmelse av godtgjørelse bare skal skje dersom det utdelende selskapet er skattepliktig til Norge for hele sitt overskudd, og utbyttet er lovlig utdelt fra selskapet.» Ordlyden avskjærer således innrømmelse av godtgjørelse i forhold til utbytter mottatt fra utenlandske selskaper uten alminnelig skatteplikt til Norge, dvs. at bestemmelsen legger opp til en forskjellsbehandling av investeringer i henholdsvis norske og utenlandske selskaper.
EØS-avtalen*Inngått 2. mai 1992 og i kraft fra 1. januar 1994 inneholder en formålsbestemmelse i art. 1, hvor det fremgår at formålet med avtalen er å fremme en vedvarende og balansert styrking av handel og økonomiske forbindelser mellom avtalepartene, med like konkurransevilkår og overholdelse av de samme regler, med sikte på å opprette et ensartet Europeisk Økonomisk Samarbeidsområde, heretter kalt EØS.» Avtalen kan sies å innebære en utvidelse av EUs indre marked til å omfatte EFTA-statene, så langt det lar seg gjøre uten at EFTA-statene blir fullverdige EU-medlemmer. Av fortalen til EØS-avtalen fremgår det at samarbeidet skal være dynamisk og ensartet».
I EØS-avtalen art. 4 er det inntatt en ikke-diskrimineringsbestemmelse som knesetter et generelt forbud mot nasjonalbestemt forskjellsbehandling. Bestemmelsen suppleres med spesielle diskrimineringsforbud i artiklene om de fire friheter. I art. 40 om fri bevegelse av kapital har det gitt seg følgende utslag:
«Innen rammen av bestemmelsene i denne avtalen skal det mellom avtalepartene ikke være noen restriksjoner på overføring av kapital tilhørende personer bosatt i EFs medlemsstater eller EFTA-statene og ingen forskjellsbehandling på grunn av partenes nasjonalitet, bosted eller stedet for kapitalanbringelsen. Vedlegg XII inneholder de bestemmelser som er nødvendige for å gjennomføre denne artikkel.»
EØS-avtalens virkninger i norsk intern rett (inkorporeringen) er regulert gjennom EØS-loven*Lov av 27. november 1992 nr. 109, i kraft fra 1. januar 1994. Av 1 følger det at bestemmelsene i hoveddelen i EØS-avtalen skal gjelde som norsk lov, ...». Videre er det i 2 (forrangbestemmelsen) nedfelt at bestemmelser i lov som tjener til å oppfylle Norges forpliktelser etter avtalen, i tilfelle av konflikt skal gå foran andre bestemmelser som regulerer samme forhold.
Utfordringen for overligningsnemnda var da å ta stilling til innholdet av EØS-retten (art. 40) i forhold til godtgjørelsessystemer som det norske, samt hvilken virkning EØS-retten i så fall skulle ha i norsk rett.
Til tross for uttalelser i forarbeidene til EØS-avtalen*St.prp. nr. 100 (1991-92) om at avtalen ikke omfatter felles skatte- og avgiftspolitikk, og at avtalen ikke får direkte virkning for det samlede skattenivå, synes det nå - etter flere avgjørelser i EFTA-domstolen*E-6/98 (arbeidsgiveravgiften), E-1/01 (Einarsson), E-1/03 (islandsk flyavgift) og E-1/04 Fokus Bank (kildeskatt) - som om det er uomtvistet at EFTA-statene må utøve sin beskatningskompetanse i overensstemmelse med EØS-retten.
