Oppskrivning av varige driftsmidler
Den norske regnskapsloven forbyr oppskrivning av anleggsmidler. I NOU 2003: 23 Evaluering av regnskapsloven foreslås at oppskrivningsforbudet videreføres. Flertallet går imidlertid inn for at investeringseiendommer kan vurderes til virkelig verdi i samsvar med IAS 40. Oppskrivning av andre varige driftsmidler er tillatt etter IAS 16. I artikkelen drøftes ulike oppskrivningsmål og konsekvensen av oppskrivning for lønnsomhetsmålingen. Til slutt i artikkelen framføres argumenter for og mot oppskrivning. Konklusjonen er at oppskrivning medfører en unødvendig vilkårlighet i et historisk kost-regnskap.
Oppskrivningsmålet
For varige driftsmidler tillater IAS 16 bruk av såkalt regulert verdi som alternativ til historisk kost med av- og nedskrivning. Slik generell oppskrivning er for tiden ikke tillatt i Norge. I motsetning til det resultatorienterte norske rammeverket er IASBs rammeverk balanseorientert. Dersom alternativet med oppskrivning velges, krever IAS 16 at løpende regulering skal gjennomføres «with sufficient regularity such that the carrying amount does not differ materially from that which would be determined using fair value at the balance sheet date.»
F air value defineres slik:
«Fair value of an asset is the amount for which that asset could be exchanged between knowledgeable, willing parties in an arm’s length transaction.»
Den nye danske regnskapsloven er også verdibasert med oppskrivning av varige driftsmidler som et tillatt alternativ. I den danske loven er fair value oversatt med dagsverdi. I en kommentarutgave til loven (heretter kalt kommentarutgaven) beskrives tankegangen bak oppskrivning på følgende måte (Hasselager m.fl.):
«Oppskrivning til dagsværdi bygger på den filosofi, at balancen skal avspejle værdierne af virksomhedens reelle investeringer, dvs. de værdier som kunne have været oppnået, hvis virksomheden skilte sig af med aktiverne.» (s. 372)
Etter dansk lov estimeres dagsverdi ved oppskrivning på grunnlag av netto salgsverdi på balansedagen hvis det finnes et aktivt marked for anleggsmidlet. Ellers er det mulig å anvende gjenanskaffelsesverdi eller forventet netto realisasjonsverdi som estimat.
Deprival value
I den britiske regnskapsstandarden FRS 15 er oppskrivningsmålet value to the business, også kalt deprival value, dvs. hva som er maksimalt tap for foretaket dersom eiendelen skulle bli borte. Denne såkalte bortfallsverdien er den laveste verdi av eiendelens gjenanskaffelsekost og gjenvinnbart beløp. Med gjenvinnbart beløp menes det høyeste beløp av salgsverdi og bruksverdi, det siste definert som nåverdi av estimerte kontantstrømmer ved fortsatt bruk. Tankegangen er nærmere forklart bl.a. i Drange (2003). I de tilfellene hvor gjenanskaffelseskost er lavere enn nåverdi ved fortsatt bruk og/eller salgsverdi, lønner det seg å gjenanskaffe eiendelen ved bortfall. Gjenanskaffelseskost blir da bortfallsverdien. Dersom gjenanskaffelseskost er høyest av alle tre verdialternativ, er maksimalt tap ved bortfall den høyeste av salgsverdi og bruksverdi. Det er rimelig å anta at maskiner, inventar og andre varige driftsmidler ofte kan ha en nåverdi ved fortsatt bruk som er høyere enn gjenanskaffelseskost. Verdien ved salg av slike eiendeler er ofte den laveste.
Tidligere anbefaling
Den norske aksjeloven fra 1976 og Regnskapsloven fra 1977 tillot oppskrivning etter nærmere regler. I den forbindelse ble det utarbeidet en Anbefaling til god regnskapsskikk for oppskrivning av anleggsmidler. Etter en prinsipiell drøftelse ble det avgitt følgende anbefaling vedrørende oppskrivningsmålet:
«Et anleggsmiddels virkelige verdi fastsettes på grunnlag av hvordan virksomheten kan benytte anleggsmidlet, til enten:
verdi basert på neddiskontering av forventet fremtidig avkastning (kontantstrøm), eller
salgsverdi minus salgskostnader.
Det må legges objektive kriterier til grunn for verdifastsettelse. Gjenanskaffelsesverdien er en øvre grense for verdiansettelsen etter alternativ a).» (Revisors Håndbok 1998, s. 430).
Vi ser at tankegangen som ligger bak det engelske begrepet deprival value også kom til uttrykk i den norske anbefalingen. Virkelig verdi av anleggsmidler under forutsetning om fortsatt bruk skal beregnes som nåverdi av framtidige kontantstrømmer inkludert forventet utrangeringsverdi. Kontantstrømmene er imidlertid ofte usikre størrelser, og for å unngå overvurdering ble gjenanskaffelseskost lagt inn som en øvre grense. På dette punktet er anbefalingen fra 1980 mer nyansert enn dagens IAS 16 og dansk regnskapslov som knytter oppskrivningsmålet til salgsverdi uavhengig av om alternativet er fortsatt bruk eller salg av anleggsmidlet.
Tabell 1 Opprinnelig estimat for kontantstrøm mv.: | ||||
ÅR |
0 |
1 |
2 |
3 |
Verdi 31.12. |
2000 |
2091 |
2190 |
2300 |
Kontantresultat |
110 |
110 |
110 |
|
Kontantstrøm |
-2000 |
110 |
110 |
2410 |
Internrente = Avkastningskrav |
10% |
|||
I dette opprinnelige kontantstrømestimatet tenker vi oss investering i et anleggsmiddel som ikke skal avskrives. Første linje angir eiendelens virkelige verdi (nåverdi). Den andre linjen viser årlig kontantresultat (inntekt - betalbar driftskostnad) fra eiendelen. Den neste linjen forteller at kontantstrømmen i år 0 er investeringsutgiften, mens kontantstrømmene i år 1 og 2 består av årlig kontantresultat. I år 3 består kontantstrømmen av kontantresultat og salgssum. Siste linje viser investeringens internrente som vi forutsetter tilsvarer kravet til avkastning. Det ses bort fra skatt.
Dersom anleggsmidlet er en investeringseiendom, tillater IAS 40 valg mellom en virkelig verdi-modell og en kost-modell. Etter en virkelig verdi-modell skal verdiendringer resultatføres. Slik verdibasert regnskapsføring med tilhørende rentabilitetsmåling framgår av tabell 2:
.gif)
.gif)
