Norske skatteregler må tilpasses
Praktiseringen av norske skatteregler må skje innenfor rammene av EØS-avtalens forbud mot forskjellsbehandling som følge av nasjonal tilhørighet. Tilsvarende må nye skatteregler være i overensstemmelse med EØS-avtalen.
Gjennom EØS-avtalen har Norge rettslig forpliktet seg til å følge de fire friheter for vårt økonomiske samkvem med alle landene i EU/EØS. For tiden omfatter EU 15 land, men blir utvidet med ti nye land fra mai 2004, og kanskje ytterligere to land fra 2007.* 13 land har bedt om medlemslandsforhandlinger. De aksepterte 10 nye landene er Kypros, Tsjekkia, Estland, Latvia, Litauen, Ungarn, Malta, Polen, Slovakia og Slovenia. Bulgaria og Romania er aktuelle fra 2007, mens forhandlinger med Tyrkia foreløpig ikke har startet. Fra EFTAs side deltar tre land. Når den utvidede EØS-avtalen som omfatter de nye EU-landene blir ratifisert, vil EØS-avtalen omfatte 28 land fra mai 2004.
I tillegg til prinsippene om fri bevegelse av varer, kapital, tjenester og arbeidskraft gjelder etableringsfriheten og det generelle forbudet mot forskjellsbehandling grunnet på nasjonal tilhørighet. Gjennom EØS-loven er disse prinsippene gjort til norsk lov. Det innebærer blant annet at ligningsmyndighetene plikter å anvende norsk skattelovgivning i samsvar med nevnte friheter.* EØS-avtalen omfatter som utgangspunkt ikke bedriftsbeskatning. For eksempel omfattes ikke de to EU-direktivene om mor-/datterselskapsbeskatning og om fusjoner/fisjoner over landegrensene av EØS-avtalen/loven. Den praktiske betydningen av dette er likevel mindre klart da de reglene som direktivene baserer seg på er omfattet. I tilfelle motstrid mellom norsk (skatte)lovgivning og bestemmelsene i EØS-avtalen, skal EØS-avtalen gå foran, jf. EØS-loven § 2.
Betydning for nasjonal skattelovgivning
På bakgrunn av rettspraksis ved EU-domstolen som skjøt fart mot slutten av 90-tallet, er det klart at disse hovedbestemmelsene har direkte betydning som rammeverk også for nasjonal skattelovgivning. Norge bestred opprinnelig at slike rammer kunne gjelde under EØS-avtalen. Dette synspunktet led nederlag i saken om differensiert arbeidsgiveravgift. EFTA-domstolen uttalte i sin dom i mai 1999 om adgangen for Norge til å opprettholde differensiert arbeidsgiveravgift at «the fiscal nature of the measure does not shield it from the application of Art. 92 EC» (forbudet mot statsstøtte). Finansdepartementet synes nå helt å ha forlatt det syn at skattelovgivningen ikke behøver å tilpasses disse rammene.* Et klart uttrykk for dette finner en i Ot.prp. 1 (2003-2004), skatteopplegget 2004, som inneholder forslag til flere lovendringer under henvisning til EØS-avtalen og/eller påtrykk fra ESA, som f.eks. skattemessig likestilling av innenlandske og utenlandske livsforsikringer. I tingrettsdommen gjengitt nedenfor anfører statens prosessfullmektig at «EØS-avtalen kan likevel tenkes å ha en begrenset og indirekte virkning på skatte- og avgiftsretten». Tingretten fant det ikke tvilsomt at forholdet var omfattet av EØS-avtalen.
Kildeskatt på utbytte
Oslo tingrett avsa nylig en nokså oppsiktsvekkende dom om utlendingers plikt til å betale kildeskatt til Norge på utbytte mottatt fra norske selskaper, når slike utlendinger er hjemmehørende innenfor EU/EØS. Kildeskattesatsen er 25%, men redusert typisk til 15% i en lang rekke skatteavtaler.
Siden kildeskatten bare rammer utenlandske aksjonærer og ikke norske, fant retten at ileggelse av slik kildeskatt strider mot EØS-avtalens artikkel 40 om fri kapitalbevegelse, i det den bidrar til å oppstille skattemessige hindringer for utlendinger som ønsker å investere i norske selskaper.
Dommens resultat er antakelig riktig. Men det foreligger foreløpig ingen dom fra EU-domstolen som slår fast at kildeskatt på utbytte, når dette kun rammer utenlandske aksjonærer, er i strid med fri bevegelighet for kapital. Det er derfor nokså banebrytende å legge dette til grunn uten å ha forelagt spørsmålet for EFTA-domstolen. For Norges vedkommende burde det være en fordel å la EFTA-domstolen få ta stilling til spørsmålet, da en dom fra EFTA-domstolen kan bevirke at norske aksjonærer i utenlandske selskaper slipper kildeskatt og ikke bare utenlandske aksjonærer i norske selskaper. Tingrettens dom vil nok bli anket og det blir spennende å følge den videre utvikling.
Beskatning av utbytte mottatt fra utenlandsk selskap
EU-domstolens dom i Verkooijen, sak C-35/98, er den saken fra de senere år som kanskje i størst grad har medført både debatt og endringer knyttet til mange EU-lands regler om beskatning av aksjeutbytte. Verkooijen var en nederlandsk statsborger som eide aksjer i det belgiske selskapet Petrofina. Etter nederlandske skatteregler ville en del av ubytte mottatt fra Petrofina vært skattefritt hvis Petrofina hadde vært hjemmehørende i Nederland. Fordi Petrofina var hjemmehørende i et annet land, måtte Verkooijen betale inntektsskatt av hele utbyttet. Verkooijen bragte saken inn for domstolen i Nederland og ba om at domstolen innhentet en fortolkningsuttalelse fra EU-domstolen om en slik forskjellsbehandling var lovlig etter EU-retten. EU-domstolen avsa den 6. juni 2000 en enstemmig dom til fordel for skattyter Verkooijen. Hovedbegrunnelsen i dommen er at:
«Such a provision has the effect of dissuading Community nationals residing in the Member State Concerned from investing their capital in companies which have their seat in another member state, and also has a restrictive effect in that it constitutes an obstacle to the raising of capital in the Member State concerned. The restriction cannot be justified by any overriding reason in the general interest such as the need to preserve the cohesion of the tax system»
En bestemmelse som gjorde det mindre skattemessig gunstig å investere i aksjer i selskaper hjemmehørende i utlandet enn i nasjonale selskaper, ble altså ansett for å representere en ulovlig hindring av kapitalflyt mellom landene.
Nederland har ikke et godtgjørelsessystem for beskatning av aksjeutbytte slik som Norge har, og en kan derfor si at spørsmålet om hvorvidt det er adgang til å ha et godtgjørelsessystem for utbytte fra nasjonale selskaper, men skatteplikt med (begrenset) kredit for utbytte fra utenlandske selskaper, ikke ble direkte avgjort i Verkioiijen saken. Så langt kredit leder til at norsk skatt blir null, er det ingen direkte skattemessig forskjellsbehandling, men spørsmålet oppstår i de tilfeller hvor slik kredit for underliggende skatt betalt i utlandet ikke er tilstrekkelig til å redusere norsk skatt til null. Den refererte begrunnelsen for resultatet i Verkooijen-dommen synes å levne liten tvil om at en skattemessig forskjellsbehandling ikke er akseptabel, uavhengig av om forskjellsbehandlingen beror på ulik anvendelse av godtgjørelsessystemet mellom norske og utenlandske selskaper eller om det beror på ulike former for «bunnfradrag».
Henvist til EU-domstolen
Et enda mer definitivt svar på dette vil vi få når EU-domstolen treffer sin avgjørelse i Manninen-saken, C-319/02. Manninen var en finsk aksjonær i svenske Telia AB som ble beskattet for utbytte fra Telia AB uten rett til godtgjørelse, til tross for at han ville fått godtgjørelse hvis utbyttet hadde kommet fra et finsk selskap. Manninen anla søksmål og finsk domstol har henvist spørsmålet til EU-domstolen. Det er ventet at EU-domstolen avsier dom i løpet av 2004. Tidligere rettspraksis, og især Verkooijen-saken, tilsier at det vil være overraskende hvis skattyter ikke vinner saken.* Slik også i F. Zimmer i Internasjonal inntektsskatterett på s. 273.
Flere norske selskaper har krevd godtgjørelse og derved skattefrihet for utbytte mottatt fra utlandet. Overligningsnemnda ved Sentralskattekontoret for storbedrifter har ikke innrømmet rett til godtgjørelse. Overligningsnemnda uttalte i et vedtak i juni 2003 at* Sak 2001-001 OLN, også referert i RR nr. 7, 2003 på s. 58.:
«Spørsmålet om hvorvidt godtgjørelsessystemer av den Typen som vi har i Norge er i strid med EF- og EØS-rettens regler om fri bevegelighet av kapital og/eller regelen om fri etableringsrett, er omstridt innen EU. Det er ventet at spørsmålet vil bli avklaret om ikke lenge i forbindelse med en sak som gjelder det finske systemet, som for så vidt gjelder utbyttebeskatningen, er svært likt det norske.»
Dette reiser spørsmålet om hvordan norske ligningsorganer skal stille seg til anførsler som er basert på EØS-retten. Hvis løsningen i EØS-retten er klar, må denne legges til grunn også av norske ligningsmyndigheter. !
Videre sier nemnda:
«Etter nemndas mening vil det innebære at nemnda foregriper utviklingen av et omstridt spørsmål i EF-retten, i dårlig harmoni med den retningslinje Høyesterett har gitt for forholdet til EMK og uten mulighet til å søke avklaring hos EFTA-domstolen, om nemnda nå går inn i en detaljert tolkning av det EØS-rettslige materialet med relevans for saken.»
Overligningsnemndas holdning må ses i sammenheng med at dette fra nemndas ståsted må fremstå som et utpreget prinsippspørsmål som Finansdepartementet og/eller domstoler bør ta stilling til. Men det mest interessante er kanskje at nemnda indikerer at skattyteren ville fått medhold hvis det hadde foreligget en dom i Manninen saken i skattyters favør.
Jeg er ikke kjent med at det er tatt ut stevning i saken. Et tilsvarende spørsmål har vært oppe i en rettssak som var berammet denne høsten, men der har partene visstnok blitt enige om først å behandle spørsmålene i riksskattenemnda.
De resonnementer som bærer resultatet i Oslo tingretts dom om kildeskatt på utbytte til utenlandske aksjonærer, indikerer at skattyter ville vunnet også om saken hadde vært et krav om godtgjørelse på utbytte fra utenlandsk selskap (i tilfelle hvor kredit ikke er tilstrekkelig til å utligne norsk skatt).
En norsk skattyter har klaget til ESA over manglende rett til godtgjørelsesfradrag ved mottak av utbytte fra utenlandske selskaper. I et brev datert 16. april 2003 tok ESA forholdet opp med Finansdepartementet. Hvilken form for press ESA kan tenkes å legge på departementet hvis reglene ikke endres er i skrivende stund uvisst.
Tilsvarende argumenter som nevnt ovenfor gjør seg gjeldende i forhold til å kreve RISK-regulering av kostpris på aksjer i utenlandske selskaper.
EU-land gjør utbytte skattefritt
Løsningen i snart alle EU-land har vært en overgang til et system hvor utbytte fra datter- til morselskap er skattefritt, mens utbytte til fysiske personer er skattepliktig, typisk med en lavere skattesats enn normal full sats, både nasjonalt og på tvers av landegrensene.
Skauge-utvalgets forslag til endringer i skattesystemet (NOU 2003: 9) åpner på s. 282 for at utbytte mottatt fra EU-land kan unntas fra norsk skatteplikt, akkurat som utbytte mottatt fra norsk selskap i praksis er skattefritt etter godtgjørelsesmetoden. En videre konsekvens av dette kunne være at også gevinster ble unntatt fra skatteplikt i slike tilfeller, eller at det ble innrømmet RISK også for aksjer i utenlandske selskaper, men Skauge-utvalget går ikke inn på dette i sitt forslag. Finansdepartementets stortingsmelding om skattereform vil ventelig foreligge våren 2004 og vi vil da få vite mer om hvordan departementet ser på disse spørsmålene.
Tynn kapitalisering og internprising
Den 12. desember 2002 avsa EU-domstolen sin første dom i en sak om såkalt tynn kapitalisering, sak C-324/00. Saken gjaldt selskapet Lankhorst-Hohorst hjemmehørende i Nederland, som hadde ytet lån til sitt heleide datterselskap i Tyskland, Lankhorst-Hohorst GmbH. Etter tyske skatteregler får et tysk datterselskap ikke fradrag for gjeldsrenter på lån ytet av en utenlandsk aksjonær hvis egenkapitalen utgjør mindre enn 25% av totalbalansen. Betalt rente blir da i stedet klassifisert som maskert utbytte og ilegges 30% skatt. Det innrømmes likevel rentefradrag hvis skattyter kunne oppnådd tilsvarende lån fra en ekstern tredjepart (bank). Lankhorst-Hohorst GmbH anla sak for lokal domstol i Tyskland som innhentet fortolkningsuttalelse fra EU-domstolen. Lankhorst-Hohorst GmbH mente at avskjæringen av rentefradraget utgjorde et hinder for etableringsfriheten ved at selskapet ble behandlet mindre gunstig skattemessig enn tilsvarende selskaper med tysk morselskap.
Tyske skattemyndigheter anførte blant annet at reglene var nødvendige for å hindre undergraving av tysk skattefundament og at de dertil hadde som formål å sikre tilstrekkelig kapitalisering av selskaper. Til det siste bemerket generaladvokaten at skattebestemmelsen vanskelig kan ha som formål å sikre riktig kapitalisering - i så fall måtte jo regelen ha vært helt identisk hvis morselskapet hadde vært tysk. Det er reglene i selskapsretten som må ivareta slike hensyn. Slike bestemmelser i skatteretten har derimot som formål å sikre nasjonalt proveny ved å legge skattemessige virkninger til en finansieringsteknikk (lån i stedet for egenkapital) som ikke i seg selv er forbudt. Når det gjaldt hensynet til bevaring av tyske skattefundamenter, så bemerket domstolen i premiss 36 at «det er fast rettspraksis at et lavere skatteproveny ikke er et tvingende allment hensyn som kan begrunne et regelverk i motstrid med en av de grunnleggende friheter».
Den mest interessante domspremissen er inntatt i premiss 37* I dommene fra EU-domstolen er hvert avsnitt, eller «premiss», nummerert fortløpende, noe som letter referanse., som gjengis her i sin helhet:
«Videre bemerkes, med særlig henvisning til begrunnelsen i form av hensynet til risiko for skatteunndragelse, at den omtvistede lovgivning ikke har som spesielt formål å utelukke at de rene konstruksjoner, hvis formål er å omgå den tyske skattelovgivning, kan gi en skattefordel, men at den generelt tar sikte på enhver situasjon i hvilken morselskapet, uansett grunn, er hjemmehørende utenfor Tyskland. En sådan situasjon innebærer imidlertid ikke i seg selv en risiko for skatteunndragelse, idet et slikt selskap under enhver omstendighet er omfattet av skattelovgivningen i den stat hvor det er hjemmehørende.»
Til beskatning i annet medlemsland
Poenget er altså at domstolen ikke kunne se at det kunne være noen særlig fare for skatteunndragelse rett og slett fordi renteinntekten jo kom til beskatning i et annet medlemsland(!). Dette resonnementet er veldig vidtrekkende. Det må ses i sammenheng med premiss 47 i generaladvokatens innstilling, hvor generaladvokaten viser til at det ikke var bestridt at Nederland ville beskatte rentebetalingene fra det tyske datterselskapet som renteinntekt i Nederland. I et EU-perspektiv kunne det altså ikke være tale om noen skatteunndragelse. Tatt på ordet kunne det bety at det heller ikke kan være korrekt å justere internpriser mellom selskaper innenfor EU(/EØS), fordi en redusert inntekt i et land alltid vil korrespondere med økt inntekt i et annet land, i et EU-perspektiv er det totale skatteprovenyet upåvirket.* Slik G.Green/J.Levy i International Tax Review December-January 2003; «The end of EU thin-capitalisation rules as we know them».
Interessant er det også å merke seg premiss 68 i generaladvokatens innstilling, hvor han refererer at «etter kommisjonens oppfatning vil det være et ansvar for det medlemsland som omklassifiserer rentebetaling til utbytte å besørge en samordning med den stat der morselskapet er hjemmehørende slik at det skjer en tilsvarende korreksjon». Også dette kan oppfattes som et generelt prinsipp som må få tilsvarende anvendelse i tilfelle av internprising. Domstolen hadde ingen spesiell bemerkning til dette, men kommisjonen har i alle fall market sitt syn.
Det skal bemerkes at Lankhorst-Hohorst GmbH hadde høye eksterne lån og at det var disse som ble refinansiert hos morselskapet, til en gunstigere rente. Slik sett var resultatet i EU-kommisjonens dom «rimelig», men de refererte prinsipielle deler av begrunnelsen var altså ikke basert på en slik konkret rimelighetsvurdering og er ikke begrenset til slike tilfeller.
I norsk skattelovgivning har vi ikke noe formelt skille avhengig av om lån/transaksjoner skjer med norsk eller utenlandsk beslektet selskap. Et lite forbehold må gjøres i forhold til den snudde bevisbyrden i skatteloven § 13-1; dette kan ikke være et holdbart prinsipp og bør fjernes fra lovgivningen i alle fall i forhold til EU/EØS-land, men på den annen side har det vel begrenset praktisk betydning.
På den annen side er det ikke bare et spørsmål om formell lovgivning, men om denne praktiseres likt i forholdet mellom rent norske selskaper som mellom norske og utenlandske selskaper. Det ville føre for langt å analysere dette til bunns her, og det har vært et relativt begrenset fokus på slike forhold i Norge (bortsett fra innenfor oljesektoren). Men det skjer en merkbar utvikling og etter min oppfatning er det liten tvil om at så å si all fokus i praksis er på forhold over landegrensene. Tatt i betraktning de resonnementer som bærer EU-rettens dom, så vil det nok kunne by på problemer for norske ligningsmyndigheter å finne tilstrekkelig holdbare argumenter til å avskjære et rentefradrag rent skattemessig, og enda vanskeligere å omklassifisere fra renter til utbytte - jf. dommen fra Oslo tingrett.
Dommens premiss 37 åpner for at det kan foretas skattemessig gjennomskjæring i tilfeller av «rene skattekonstruksjoner».
De mest forutsigbare resultater vil kanskje ligningsmyndighetene oppnå ved å basere egenkapitalkrav på en aksjelovgivning som ikke trekker inn morselskapets nasjonalitet.
Konsernbidrag og konserninterne overføringer
Konsernbidrag kan kun ytes mellom norske selskaper, det vil si selskaper med alminnelig norsk skatteplikt for mottatt konsernbidrag. I andre land finnes andre systemer for sambeskatning av konserner som alle har det samme formål som det norske system - å legge til rette for at et konsern ikke beskattes for mer enn det konsernet har tjent, uavhengig av hvordan konsernet er valgt organisert. For eksempel har Sverige i hovedsak et tilsvarende system som Norge.
Spørsmålet er om det kan kreves reduksjon av inntekten i nasjonalstaten, i form av fradrag for konsernbidrag eller på annen måte, som følge av underskudd oppstått i datterselskap i et annet medlemsland når rett til slik reduksjon ville foreligget hvis datterselskapet hadde vært hjemmehørende i samme land som morselskapet. Spørsmålet er ikke løst av EU-domstolen. Varehuset Marks&Spencer i England har brakt spørsmålet inn for engelsk domstol og bedt domstolen om å innhente en fortolkningsuttalelse fra EU-domstolen, jf. sak C-446/03. I den saken krever morselskapet i England fradrag i inntekten for underskudd oppstått i datterselskaper i Frankrike, Belgia og Tyskland. Den anførte begrunnelse er blant annet at avskjæring av samordning av inntekten innebærer et hinder for friheten til å etablere datterselskaper i andre EU-land. Domstolen i England har akseptert å henvise spørsmålet til EU-domstolen og et svar kan derfor foreligge om et par års tid. Samtidig har (foreløpig) anslagsvis 250 selskaper fordelt på 30 konserner gått sammen i en såkalt «class action» og anlagt sak om det samme forhold. Ligningsmyndighetene i England har visstnok beregnet at saken står om flere milliarder pund.
Det er vel vanskelig å være uenig i at slike regler, herunder de norske konsernbidragsreglene, kan gjøre det mindre gunstig å etablere seg i ulike land og at de således representerer en hindring for etableringsfriheten. Det som synes mer usikkert, er om «the restriction can(not) be justified by any overriding reason in the general interest such as the need to preserve the cohesion of the tax system», jf. uttalelsen i Verkooijen-saken referert ovenfor.
Mot samordnet beskatning?
Hvis det åpnes for en slik skattemessig samordning over landegrensene, vil konsekvensen være temmelig vidtrekkende og gå langt i retning av en samordning av beskatningen innenfor hele EU(/EØS). Konsekvensen kunne også være at England ville kreve at fremtidig inntekt opptjent av datterselskapene i utlandet skulle beskattes i England, noe som ville medføre nye utfordringer for skattesystemet. Så langt har ikke EU-domstolen vært særlig opptatt av hvilke systemendringer dens dommer kan avstedkomme, men har snarere fokusert spesifikt på virkningene i den konkrete saken som er fremmet.
I Bosaldommen av 18. September 2003, sak C-168/01, avviste EU-retten nok en gang hensynet til systemsammenheng og skattefundament som grunnlag for å behandle nasjonale og utenlandske investeringer ulikt. Som følge av at Nederland i stor utstrekning har skattefrihet for utbytte mottatt fra utenlandske datterselskaper, har Nederland også hatt en regel som sier at renter på gjeld opptatt for å finansiere slike aksjer ikke er fradragsberettiget. EU-domstolen underkjente de nederlandske regler og ga skattyter medhold i at rentene måtte være fradragsberettiget på samme måte som om det hadde vært finansiert kjøp av aksjer i et nederlandsk datterselskap.
Disse stadige avvisningene av hensynet til skattefundament og systemsammenheng gjør det vanskelig å spå om utfallet i spørsmålet om konsernbidrag over landegrensene.
Hvis det skulle bli akseptert å yte konsernbidrag over landegrensene, må det samme gjelde for skattefrie konserninterne overføringer etter reglene i skatteloven kapittel 11.
Konsernbidrag og konserninterne overføringer kan i utgangspunktet ikke skje mellom norsk filial og norsk datterselskap av samme utenlandske selskap/konsern. Finansdepartementet har gjennom en fortolkningsuttalelse i forhold til land Norge har skatteavtale med konkludert med at i slike tilfeller kan en filial yte konsernbidrag til (datter)selskapet, men ikke omvendt. Tilsvarende kan en filial overføre aktiva til (datter)selskapet basert på konsernforskriften, mens dette ikke kan skje fra (datter)selskapet til filialen. Uttalelsen er basert på en bestemmelse som er inntatt i de fleste norske skatteavtaler om at filialer ikke skal undergis mindre gunstig beskatning enn norske selskaper. EØS-avtalen går lenger i å kreve likebehandling av filialer og selskaper og et selskap anla derfor rettssak med påstand om at ytelsen også måtte kunne gå motsatt vei - fra det norske datterselskapet av det utenlandske selskapet til filialen av det utenlandske selskapet. Saken ble aldri behandlet av domstolen da den ble forlikt høsten 2002. Forliket er visstnok basert på at skattyter fikk medhold, men uten at det er tatt inn noe i forliksteksten som antyder at staten har tatt noe prinsipielt standpunkt.
Noen konsekvenser av dommene i EU-domstolen
Land som Tyskland, Nederland, Danmark og Spania er i ferd med å utarbeide eller har allerede foreslått nye regler om tynn kapitalisering som følge av dommen i Lankhorst-Hohorst, og flere må forventes å følge. Uten å gå i detalj på hva som foreslås, så kan en grovt sett si at en så langt ser to leirer. På den ene siden har vi Tyskland og Nederland som ventelig innfører regler om tynn kapitalisering som skal ramme både nasjonale og grenseoverskridende forhold. På den annen side har vi Spania som rett og slett «opphever» tynn kapitalisering som en skattemessig problemstilling så lenge det annet konsernselskap er innenfor EU. Spania er således det landet som foreløpig går lengst i å ta dommen på ordet. Danmark jobber foreløpig med en helt særegen løsning basert på at renter til konsernselskap (min. 50% eie) verken er fradragsberettiget eller skattepliktig, uten hensyn til nasjonaliteten til de involverte selskaper* I en artikkel i det danske tidsskriftet Skat Udland nr. 11/2003 blir det påvist at heller ikke det nye danske forslaget vil være forenlig med EU-retten..
Hvis de gjennomgående reaksjoner blir som i Tyskland og Nederland, så har skattyterne fått lite ut av seieren i Lankhorst-Hohorst på kort sikt. På lengre sikt er neppe siste ord sagt i diskusjonen om hva som er et hensiktsmessig regelverk innenfor EU. Å innføre slike innstramminger i nasjonale regelverk er ikke noe åpenbart svar på fremtidens utfordringer verken for de enkelte medlemsland eller for EU som helhet.
Hele problemstillingen kan bli nokså teoretisk hvis det i fremtiden skulle bli åpnet for konsernbidrag på tvers av landegrensene.
Som nevnt har flere selskaper allerede krevd godtgjørelse på utbytte fra utenlandske selskaper, om ikke annet så for å sikre sine rettigheter hvis det skulle komme til en slik avklaring. Hvis det for eksempel skulle bli avsagt en dom i EFTA-domstolen som innrømmer krav på godtgjørelse, så vil det kunne være en fordel å ha gjort sitt krav gjeldende og opprettholdt det innenfor klagefrister. Det finnes nok eksempler på at skattytere som har klaget får nyte godt av en ny rettsutvikling, mens de som ikke har klaget har tapt sin rett. De som ikke har klaget, vil da stå overfor vanskelige spørsmål om tilbakevirkningskraft, alternativt muligheten til å gå til erstatningssøksmål mot staten. Dette reiser en lang rekke spørsmål, men blant annet Danmark har erfart at skattyterne kan få krav langt bakover i tid og således er dette spørsmål som antakelig også opptar de lovgivende myndigheter.
