1. Generelt om rettsgrunnlaget som HR bygger på.

Når det gjelder vurdering av dommen, må man være oppmerksom på at saken knytter seg til forhold i årene 1991-93. HR har derfor lagt aksjeloven av 1976, revisorloven av 1964 og forskrift om revisjon og revisorer av 1990 til grunn for sin avgjørelse. Videre sier førstvoterende i denne sammenheng:

«Jeg peker på at en vanskelighet ved fastleggingen av kravene er at det er på det rene at revisor i dag har et noe videre ansvarsområde enn på begynnelsen av 1990-tallet, uten at det er enkelt å si hva endringene nærmere innebærer, eller når de har inntrådt.»

Det er videre understreket at et brudd på «god revisjonsskikk» ikke uten videre og i seg selv er erstatningsbetingende. Bruddet må vurderes ut fra de konkrete forhold og i relasjon til spørsmålet om bruddet har hatt konsekvenser.

Som et generelt rettslig utgangspunkt er det også lagt til grunn at det gjelder et strengt profesjonsansvar, men at det likevel er rom for en viss kritikkverdig atferd før det blir tale om erstatningsbetingende uaktsomhet. Det vises i denne sammenheng også til HR-dom av 01.04.03 (sak nr. 2002/443), Rt. 1995 s. 1350 og Rt. 2000 s. 675 hvor det samme syn er gjort gjeldende.

Et sentralt spørsmål i saken knyttet seg til ansvarsfordelingen mellom styret og revisor i forhold til forskjellige oppgaver i selskapet. HR viser i denne sammenheng til at aksjeloven (1976) § 8-7 første ledd fastsatte at forvaltningen av selskapets anliggender hører under styret og administrerende direktør, mens revisors plikter, jf. aksjeloven § 10-7 første ledd og revisorloven (1964) § 6 første ledd, i stor grad knyttet revisors plikter opp mot regnskapet og årsoppgjøret. Det legges imidlertid til at også revisors plikter i noen grad er knyttet til forvaltningen av selskapet gjennom formuleringen om at revisor «««i» den grad det følger av god revisjonsskikk» skulle granske «behandlingen av «selskapets» anliggender for øvrig»». Det legges så til:

«Uttrykket «behandlingen av «selskapets» anliggender for øvrig» var nytt i aksjeloven av 1976. Uttalelser i proposisjonen som lå til grunn, må etter min mening oppfattes i retning av at dette ikke skulle pålegge revisor omfattende nye plikter, se Ot.prp. nr. 19 for 1974-75 side 146-147, der det først redegjøres for dagjeldende rett og blant annet uttales:

«Revisors oppgaver er i første rekke knyttet til regnskapet og årsoppgjøret. Etter aksjeloven § 91 skal han dessuten foreta nærmere undersøkelser dersom det fra tillitsmenns eller funksjonærers side er vist ansvarsbetingende uaktsomhet. Derimot er det vanlig oppfatning at revisor ikke skal foreta noen kritisk gransking eller vurdering av hensiktsmessigheten og forsvarligheten av de enkelte forvaltningsdisposisjoner (forvaltningsgransking),!»»

Proposisjonen gjengir videre en uttalelse fra Handelsdepartementet, som gir uttrykk for at den foreslåtte nye formuleringen kunne «skape uklarhet i oppfatningen av ansvarsfordelingen mellom revisor og selskapets administrasjon». Justisdepartementet, som opprettholdt den foreslåtte formuleringen, uttalte til dette blant annet at ««i» praksis er styrets disposisjoner i forholdsvis beskjeden utstrekning gjenstand for kritisk vurdering, og det er liten grunn til å gi bestemmelser som hindrer revisor fra å ta opp et forhold som han ut fra sin fagkunnskap mener bør tas opp med bedriftsforsamling/representantskap eller eventuelt med generalforsamlingen». Departementet understreket altså revisors kompetanse til å engasjere seg på dette området, ikke hans plikt.

Førstvoterende viser videre til at Stortinget i 1989 forkastet et forslag om at revisor skulle se etter at ledelsens plikt til å ordne formuesforvaltningen på betryggende måte og med forsvarlig kontroll, var oppfylt. Likeledes vises til at forslag om tilføyelse i aksjeloven § 10-9 om at revisjonsberetningen skulle inneholde en uttalelse om selskapets interne kontroll, også ble forkastet. Riktignok, sier HR, fikk man i forskrift bestemmelser som supplerte lovbestemmelsene og som kan gi inntrykk av at man hadde relativt omfattende plikter for revisor på dette området. Ut fra lovarbeidene og lovhistorien fant imidlertid HR at disse forskrifter måtte tolkes relativt restriktivt. Det var for øvrig enighet mellom partene om at ansvaret for den rent kommersielle formuesforvaltning hviler på styret, ikke på revisor. Uenigheten gikk på det som HR betegner som «den formelle kontroll med formuesforvaltningen», bl.a. kontrollen med om daglig leder hadde den nødvendige autorisasjon til å foreta visse disposisjoner og om den interne kontroll var organisert tilfredsstillende. Det sies videre i dommen om dette:

«Det fremgår av det jeg har redegjort for, at lovgivningen tilla revisor visse oppgaver også her. Men når vi er utenfor de oppgavene som knytter seg til årsoppgjør og regnskap, må utgangspunktet etter min mening være at primæransvaret for å føre kontroll med .. disposisjoner lå hos styret. Revisors plikt måtte først og fremst være å reagere hvis han var blitt oppmerksom på uregelmessigheter som kunne gi fare for tap, og som han måtte regne med at styret ikke kjente til. I vurderingen må det få betydning hvilke kunnskaper henholdsvis revisor og styret hadde, og hvilke kunnskaper revisor måtte regne med at styret hadde.»

Førstvoterende går deretter inn på de enkelte klagepunkter mot revisor.