Integritet

Samfunnsvitere synes å være enige om at utviklingen på 90-tallet grovt sett har vært preget av selvopptatthet hos den enkelte, med svekket samfunnsmoral som resultat. Det har følgelig vært avdekket et stort omfang av ledelsesmisligheter, og verdien av integritet har ikke vært holdt i hevd. Revisjonsbransjen har vært like lite forberedt på konsekvensene av dette forfall som næringslivet for øvrig, og det har derfor ikke vært etablert solide nok vern mot den uheldige utviklingen.

Særlig i USA har selskapene bevisst omgått detaljerte regnskapsregler til egen fordel. Det som ikke har vært beskrevet som ulovlig, har vært ansett som lovlig - uten særlig tanke på helheten i regnskapsinformasjonen. Revisorene synes ikke å ha hevdet sin personlige og faglige integritet som forventet. Det er verdt å merke seg at dette detaljregulerte regnskapsregimet sies å ha spilt fallitt. Prinsippbaserte rammeverk vinner frem også på regnskapsområdet.

Det er en viktig observasjon at finansskandalene i Norge har dreid seg om ledelsesmisligheter og kvaliteten på revisjonen. Spørsmålet om revisors uavhengighet har så vidt vært berørt.

Nyansert bilde

Vi har erfaringer for at store saker som har versert i pressen med negativ omtale av revisor over flere år, i retten har endt med frifinnelse for erstatningskrav reist mot revisor. Det gjelder eksempelvis «Balder-saken» (Parley Augustsson), «Investa-saken» og senest «Ivaran-saken». Ivaran-saken har versert i pressen i 9 år og endte med full frifinnelse i Høyesterett i 2003. Det er liten tvil om at omtalen av slike saker er uheldig for revisorstanden. Men når det konstateres at kritikken ikke har vært berettiget, skal presseomtalen ikke påvirke vurderingen av tilliten til revisor.

Det er enkelt å observere at presseoppslag om revisor sjelden kommer på bakgrunn av analyserende og kritisk journalistikk. Pressen kan følgelig ikke betraktes som «opplyst tredjepart» og målbærer således ikke synspunkter som må hensyntas når man vurderer tilliten hos brukerne av revisors tjenester. Hvis pressen hadde vært sterkt opinionsdannende, ville revisorstanden opplevd en stor grad av mistillit fra investorer, aksjonærer, ansatte, långivere og kreditorer. Det er ikke slik revisorene i praksis opplever situasjonen - snarere tvert i mot.

Kredittilsynet har i stor grad vært kilde til oppslag i pressen. Naturlig nok blir det en ensidig fremstilling av saker som består i kritikk av revisor. Det er derfor grunn til å notere at Kredittilsynet i sine foredrag det siste året også har gitt et annet inntrykk, ved utsagn som at den norske revisorstanden holder en «faglig og etisk høy standard», at det er «Kredittilsynets klare hovedkonklusjon at det er grunnlag for å ha tillit til norske revisorer, og at de er til å stole på!» og at «unntakene er for få til å svekke konklusjonen».

Objektive forhold

Det er videre grunn til å minne om at det avgis nærmere 200 000 revisjonsberetninger årlig, og at DnR har 2500 medlemmer som driver med ekstern revisjon. I pressen er det utallige artikler hvor det refereres til at revisor har reagert adekvat på mangel på intern kontroll i virksomhetene, feilaktig verdifastsettelse, ulovlige transaksjoner osv.

Det er ikke nødvendig å konkludere med at revisorstanden nyter stor tillit i alle deler av befolkningen, men det er på sin plass å konstatere at det ikke er en påviselig mangel på tillit til revisorstanden blant brukerne av revisors tjenester.

Kvalitetssikring

Sanksjoner og skadesaker representerer imidlertid både store kostnader og anseelsesproblemer, og enhver revisor og ethvert revisjonsselskap tilstreber hele tiden å forbedre kvaliteten på revisjonen. Kvalitet er derfor satt høyt på dagsordenen. Kvalitetskravene oppfylles ved å utføre revisjonen i samsvar med de samme revisjonsstandarder som EU vil kreve anvendt fra 2005.

Tillitskapende adferd

Endringer i rammebetingelser og markedsforventninger har resultert i at de store revisjonsselskapene gjennomgår betydelig omstilling for å tilpasse seg de begrensede muligheter som nå eksisterer til å levere konsulenttjenester til revisjonsklientene.

Denne tilpasningen skjer innenfor rammen av revisorloven, EUs anbefaling om revisors uavhengighet, internasjonale uavhengighetsregler (IFAC) og det amerikanske regelverket. Bevisstheten om dagens uavhengighetskrav er stor, og det eksisterer en påfallende vilje til å tilpasse seg de nye rammebetingelsene. Drivkraften for revisjonsselskapene er den tillit riktig adferd gir.

Kompetansesikring

En annen drivkraft for den tilpasning som nå skjer, er nødvendigheten av å forvalte den intellektuelle kapital på en forsvarlig måte. Kompliserte revisjonsoppdrag krever i dag spisskompetanse innenfor IT, skatt og avgift, finans osv. som revisorer selv vanskelig kan beherske. Bred kompetanse representert ved revisorer, advokater og konsulenter sikrer også rekrutteringen til yrket. Det er åpenbart at den høye kompetansen som revisorstanden i dag kan skilte med, er opparbeidet ved at de store revisjons- og rådgivningsselskapene har kunnet rekruttere de beste kandidatene fra landets høyskoler og universiteter.

Utviklingen det siste året har vist at revisjonsselskapene har tatt innover seg de økte kvalitetskrav og det nye innhold i uavhengighetskravet. Det medfører skjerpet aktsomhet i utførelsen av revisjonen og klare begrensninger i hvilke tjenester som leveres til revisjonsklienter.

Upassende forskrift

Den tilpasningen til nye rammebetingelser som nå pågår, må kunne gjennomføres uforstyrret. En forskrift som innebærer detaljregler og innstramminger når det gjelder revisors uavhengighet, kan ikke begrunnes med at den vil styrke tilliten til revisor. En slik forskrift er unødvendig og uegnet som virkemiddel.

DnR har overfor Finansdepartementet fremført solide argumenter for dette syn. EU på sin side har uttalt misnøye med nasjonale særregler ut fra harmoniseringshensyn. EU forutsetter dessuten at eventuelle nye regler må være basert på omhyggelig utredning av behov, konsekvenser og kost/nytte, slik bare et grundig lovarbeid kan tilfredsstille. Både Sverige og Danmark har tilpasset seg EUs anbefaling. Den lovgivning vi har i Norge i dag er i samsvar med EU-krav og lovgivningen i våre naboland. Slike overordnede betraktninger alene tilsier at det ikke er påkrevd med en ny forskrift.

Etiske regler

Enda viktigere er at en forskrift som regulerer revisors uavhengighet i detalj, kan gi en uheldig virkning. Uavhengighetsspørsmålet er et etisk anliggende og forutsetter både normdannelse i form av kunnskap og forståelse og etterlevelse ved opptreden og i handling, basert på det grunnleggende prinsippet om revisors uavhengighet. Detaljregler skaper et handlemønster som innebærer at man sørger for å holde seg innenfor reglene, mens det etiske aspektet ofres mindre oppmerksomhet. Det blir et spørsmål om å unngå sanksjon eller kritikk i stedet for å bygge tillit gjennom etisk riktig adferd.

Et prinsippbasert rammeverk for uavhengighet er dessuten av EU betraktet som det mest robuste system for ivaretakelse av revisors uavhengighet.

Reguleringsiver

Det kan heller ikke være grunn til å tillate at det i forskrift foretas innstramminger i reglene om revisors uavhengighet. Dette er som nevnt i strid med EUs forutsetninger om harmonisering og klart i strid med de forutsetninger som er lagt til grunn i Norge om at vi skal tilpasse oss internasjonale regler på regnskaps- og revisjonsområdet. Dertil vil en slik innstramming innebære indirekte regulering av norsk næringsliv, uten at en omhyggelig behovsanalyse, kost/nyttevurdering eller konsekvensutredning ligger til grunn.

Rettssikkerhet

DnR har i brev til Finansdepartementet gitt et begrunnet forslag til opprettelse av et selvstendig revisorråd. Hvis det etableres en forskriftshjemmel i revisorloven for regulering av revisors uavhengighet, vil det samtidig være en nødvendighet at det opprettes et revisorråd. Kredittilsynet vil i motsatt fall faktisk være regelgiver, føre tilsyn og være den som alene fortolker og deretter dømmer (sanksjonerer) på grunnlag av reglene. Det vil være en trussel mot rettssikkerheten.

Uten opprettelse av et kompetent revisorråd hvor sanksjonsgrunnlag og lovanvendelse kan overprøves, må revisorene derfor vurdere om man kan fortsette samarbeidet mellom DnR og Kredittilsynet om kvalitetskontrollordningen. Revisorene kan komme til å befinne seg i en situasjon som oppleves nærmest som en rettsløs tilstand.

Troverdighet

Behovet for et revisorråd er begrunnet i kompetansehensyn. Det er opplagt at for eksempel uavhengighetsspørsmål av karakteren «in appearance» ikke kan forvaltes med troverdighet av revisorstanden selv eller av Kredittilsynet alene. Vurderingen skal relateres til hva en «opplyst tredjepart» mener om revisors uavhengighet, dvs. om revisors integritet, profesjonelle skepsis og objektivitet kan være påvirket av tilknytning til revisjonsklienten eller av tjeneste levert til denne. Riktig måling vil måtte skje i forhold til hva som anses allment akseptert innenfor lovgivning og prinsippbasert rammeverk og ikke ut fra snever lovtolkning.

Også EU forutsetter at det skal være en «public oversight», hvilket tilsier at et bredt sammensatt offentlig organ og ikke et myndighetsorgan, skal foreta vurderingen av revisors uavhengighet.