Regnskapsfø­ring av elsertifikater

Egenskapene ved elsertifikater gjør at ulike regnskapsmessige løsninger kan tenkes. I artikkelen redegjør vi for ulike muligheter, og antyder en løsning som synes å kunne tilfredsstille kravene som stilles til et godt regnskapsprinsipp i samsvar med IFRS og GRS.

Statsautorisert revisor

Didrik Thrane- Nielsen

Partner PwC

Statsautorisert revisor

Bjørn Einar Strandberg

Partner PwC

Synspunkter som fremkommer i artikkelen er artikkelforfatternes og kan ikke tillegges PricewaterhouseCoopers.

Statsautorisert revisor

Thomas Fraurud

Partner PwC

Fra 1. januar 2012 ble det innført et felles norsk-svensk elsertifikatmarked# Elsertifikater blir også omtalt som grønne sertifikater. Et svensk elsertifikatmarked har eksistert siden 2003.. Egenskapene ved elsertifikater gjør at de ikke intuitivt passer direkte inn i noen regnskapsstandard.

Kort om ordningen

Gjennom EUs fornybarhetsdirektiv kreves det at energi fra fornybare ressurser som vind, vann, sol og bio skal utgjø­re 20 prosent av energibruken til elektrisitet, oppvarming/avkjø­ling og transport innen 2020. Norge er omfattet av disse klimatiltakene gjennom EØS-avtalen og har forpliktet seg til en fornybarhetsandel på 67,5 prosent innen 2020. Et av tiltakene for å nå dette må­let er innfø­ringen av et felles norsk-svensk elsertifikatmarked fra 1. januar 2012. Må­let med selve ordningen er å øke produksjonen av fornybar elektrisitet med 13,2 TWh i hvert av landene innen 2020. Samarbeidet vil vare frem til siste annullering av elsertifikater for året 2035.

Ordningen er bygget opp slik at elektrisitet produsert fra fornybar energi er definert som elsertifikatberettiget. Kraftprodusentene oppnår dermed en rett til å få utstedt ett elsertifikat for hver MWh med godkjent fornybar elektrisitet som de produserer over en periode på 15 år. Godkjent produksjon er i hovedsak definert som hver produsert MWh elektrisitet fra anlegg med byggestart etter 7. september 2009. Opprustning og utvidelse av eksisterende anlegg gir også rett til elsertifikater tilsvarende den varige produksjonsøkningen. Ordningen er teknologinøytral, hvilket innebæ­rer at all fornybar elektrisitet omfattes.

Elsertifikatene som tildeles, får sin verdi ved at det også er fastsatt hvem som er elsertifikatpliktige. Disse er pliktige til å innlevere (så­kalt annullere) elsertifikater for en nærmere angitt andel av levert eller forbrukt elektrisitet# For 2012 kreves 3,0 prosent, mens satsen for 2013 er 4,9 prosent. Andelen forventes å øke.. Kravet om å innlevere elsertifikater skaper en etterspørsel og et marked for elsertifikatene.

Elsertifikatpliktige er definert som leverandø­rer av elektrisitet til sluttbruker, forbrukere av egenprodusent elektrisitet, og de som kjø­per elektrisitet til eget forbruk på den nordiske kraftbørsen eller gjennom bilaterale avtaler. De elsertifikatpliktige kan selv velge hvor, når og hvordan elsertifikatene anskaffes, men de er forpliktet til å ha et tilstrekkelig antall elsertifikater for annullering registrert på konto hos Statnett 1. april i det på­følgende året etter leveransen eller forbruket av elektrisiteten# Ved manglende beholdning av elsertifikater pr. 1. april skal det pr. manglende elsertifikat betales et gebyr til NVE lik 150 prosent av volumveid gjennomsnittspris registrert i elsertifikatregistrene i Sverige og Norge i perioden 1. april i foregående kalenderår til 31. mars i inneværende kalenderår.. Mottatte eller ervervede elsertifikater kan lagres gjennom hele elsertifikatordningens levetid, men blir verdilø­se etter 1. april 2036.

Ordningen vil ha konsekvenser for priser og volumer. Prismessig vil ordningen først og fremst gi en ekstra inntekt for produsenter av elsertifikatberettiget elektrisitet (utbyggerne av ny fornybar energi) ved at disse kan selge sine opptjente elsertifikater. Sluttbrukerne vil i hovedsak betale for dette ved at kraftleverandø­rene vil kalkulere inn kostnaden ved kjøp av elsertifikater i prisen som tilbys sluttkundene. Marginalt vil dette dempe etterspørselen etter elektrisitet og dermed også prisen.

Volummessig vil ordningen først og fremst medfø­re substitusjon mellom fornybar produksjon og hva som ellers ville være marginalproduksjonen (elektrisitet basert på kull, olje eller gass# Men også marginal bioenergi etablert før elsertifikatordningen.). En annenordenseffekt som bidrar i samme retningen, vil være at ordningen kan medfø­re, eller forsere, utvikling av ny teknologi som medfører lavere produksjonskostnader for fremtidig produksjon basert på fornybare ressurser. Når prisen i kraftmarkedet marginalt reduseres, vil dette medfø­re reduksjon i marginalproduksjonen og redusert lønnsomhet for all elektrisitetsproduksjon som ikke genererer elsertifikater.

Regnskapsmessig behandling av elsertifikater

Et elsertifikat representerer en økonomisk eiendel for eieren av sertifikatet. Et elsertifikat er også klart en regnskapsmessig eiendel da kravene i definisjonen av en eiendel i rammeverket# Jf. IASB «The Conceptual Framework for Financial Reporting» paragraf 4.4(a) og 4.10. fullt ut er oppfylt.

Vi vil først drøfte regnskapsfø­ring av elsertifikat som eiendel. Dernest vil vi behandle problemstillinger som er mer eller mindre unike for de ulike aktø­rene som berø­res av ordningen, herunder offentlig tilskudd, forpliktelsessiden og handelsaktivitet. Vurderingene gjø­res først under IFRS. Behandlingen under GRS følger i artikkelen etter behandlingen under IFRS og vil være mer summarisk.

Foretakets regnskapsprinsipp for denne typen eiendeler skal under IFRS fastsettes i samsvar med IAS 8. Dersom eiendelen er innenfor virkeområ­det til en standard eller fortolkning, skal standarden eller fortolkningen følges# Jf. IAS 8.7..

Elsertifikatene har egenskaper og karakteristika som gjør at det ikke er åpenbart hvor i IFRS-landskapet man befinner seg. Elsertifikatene ligner på noen områ­der utslippsrettigheter (typisk CO2-kvoter). Utslippsretter under så­kalte «cap and trade»-ordninger har IASB tidligere arbeidet mye med# I «Feedback Statement: Agenda Consultation 2011» (desember 2012) slår IASB fast at de vil gjenoppta arbeidet med utslippsretter.. I 2004 ble det utgitt en fortolkning, IFRIC 3 Utslippsrettigheter, som la til grunn at utslippsrettigheter var å anse som en immateriell eiendel. Etter utgivelsen av fortolkningen, og før den ble obligatorisk, ble det reist vesentlige innvendinger mot fortolkningen, da den etter manges mening gav dårlig sammenstilling («measurement mismatch») og resultatvolatilitet. Resultatvolatiliteten skyldes at det ikke er omstridt at forpliktelsessiden av slike ordninger lø­pende skal må­les til en form for virkelig verdi (eventuelt beste estimat), mens eiendelssiden ble styrt av historisk kost.

EFRAG og andre kom med forslag om mindre endringer i IAS 38 Immaterielle Eiendeler slik at utslippsrettene kunne må­les lø­pende til virkelig verdi over resultatet. Fortolkningen ble trukket tilbake i juni 2005 med den offisielle begrunnelsen at det ikke var så stort behov for en fortolkning siden EUs klimakvotesystem ennå ikke var implementert! IASB understreket samtidig at de fortsatt anså løsningen som en passende («appropriate») fortolkning av gjeldende standarder. Det synes i ettertid som om regnskapsmessig behandling av utslippsrettigheter fortsatt er uensartet, og det er trolig få som følger løsningene i IFRIC 3. En vanlig praksis er å anvende null som kostpris når retten blir mottatt uten vederlag, faktisk anskaffelseskost for kjøpte rettigheter, og avsette for utslippsforpliktelsen basert på en veid anskaffelseskost, dog slik at utslipp utover kjøpte kvoter avsettes for basert på markedspris. CO2-kvoter som trades, regnskapsfø­res ofte lø­pende til virkelig verdi over resultatet# Jf. for eksempel CEZ a.s. sin årsrapport for 2011, note 2.13.. Da fortolkningen ikke ble gjort gjeldende, og elsertifikater uansett ikke er identiske med virkeområ­det til fortolkningen, vil vi se ut over løsningen i IFRIC 3 og fritt drøfte elsertifikatene opp mot virkeområ­det til de aktuelle eiendelsstandardene i IFRS.

Er elsertifikatene en immateriell eiendel?

Elsertifikater er immaterielle eiendeler da de ikke har fysisk substans. Definisjonen i IAS 38 er noe snevrere, idet immaterielle eiendeler ikke kan være en «ikke-monetær eiendel»#Jf. IAS 38.8.. Standardens virkeområ­de utelukker dessuten eiendeler som faller innenfor definisjonen av finansielle eiendeler i IAS 32 Finansielle instrumenter – presentasjon #Jf. IAS 38.2(a)-(b). eller eiendeler som hø­rer inn under virkeområ­det for IAS 2 Beholdninger. Anvendelse av IAS 38 blir derfor en restkategori dersom ingen av de andre standardene fanger opp elsertifikatene, jf. drøftelsen nedenfor.

Er elsertifikatene en finansiell eiendel?

Et elsertifikat har praktiske likheter med en finansiell eiendel siden det er et instrument som kan selges i et aktivt marked. Et elsertifikat gir derimot ikke innehaveren noen rett til å motta kontanter eller andre finansielle eiendeler fra en kontraktsmotpart. Elsertifikatet oppstår heller ikke som følge av et kontraktsmessig forhold# IAS 32.11 jf. IAS 32.13 legger til grunn at finansielle instrumenter stammer fra kontrakter., men ved deltakelse i en lovregulert ordning# IAS 32.AG12 ekskluderer eiendeler og forpliktelser som oppstår som en følge av lovfestede krav pålagt av offentlige myndigheter fra mengden av finansielle eiendeler og finansielle forpliktelser. Motsatt kan det argumenteres for at det er en kontrakt da det kreves en frivillig søknad for å komme inn under ordningen og at elsertifikatene kun kommer etter en aktiv tilpasning fra kraftprodusenten. Det kan argumenteres for at det ikke er behov for særlig avtale når relevante forhold er avklart i lovs form. og utfø­ring av en bestemt aktivitet. Begge disse forholdene gjør at elsertifikater ikke synes å være omfattet av definisjonen av finansielle eiendeler i IAS 32.11 bokstav c) og d). At elsertifikatet ikke er et egenkapitalinstrument, er åpenbart, jf. bokstav b). Hvorvidt det kan være kontanter, jf. bokstav a), drøftes separat nedenfor.

Er elsertifikatene beholdninger (varelager)?

Beholdninger defineres i IAS 2.6 som eiendeler som skal selges som en del av ordinær virksomhet, som er under produksjon med henblikk på salg eller som utgjør rå­varer eller produksjonsmateriell til bruk i produksjonsprosessen eller ved tjenesteytingen. Det oppstilles ikke noe krav i IAS 2 om at en beholdning må ha fysisk substans. Dette gjø­res helt klart ved at IAS 38 eksemplifiserer avgrensningen mot IAS 2 for «immaterielle eiendeler som holdes av et foretak for salg som del av foretakets ordinæ­re virksomhet»#Jf. IAS 38.3(a)..

Elsertifikatene oppstår for kraftprodusenter som en del av den ordinæ­re virksomheten og beholdningen vil i praksis deretter bli solgt. Dette synes å falle innenfor beholdningsdefinisjonens første del. At sertifikatene ytes fra det offentlige i første omgang synes ikke å hindre en slik klassifisering i på­vente av senere salg.

For tradere i elsertifikater synes det også nærliggende å anse IAS 2 som en mulig havn. Det refereres i IAS 2 til varemeglere («commodity broker-traders») og gis unntak for må­lereglene i IAS 2# Jf. traderunntaket i IAS 2.3(b).. Indirekte gir dette støtte til at elsertifikatene for tradere for øvrig omfattes av IAS 2, men i praksis da bare for notekravene.

For elsertifikatpliktige som ikke skal selge sertifikatene, er den eneste må­ten for å komme innenfor standardens virkeområ­de å anse elsertifikatene som rå­varer eller produksjonsmateriell til bruk i produksjonsprosessen. Dette drøftes nærmere nedenfor, men synes å være vanskelig å se for seg. Vi anser derfor elsertifikatpliktige sine elsertifikatbeholdninger for å falle utenfor virkeområ­det til IAS 2.

I den grad elsertifikatene anses som betalingsmidler, vil ikke IAS 2 være aktuell for noen av aktø­rene.

Er elsertifikatene betalingsmidler?

Det er få som filosoferer nøye over den nøyaktige definisjonen av penger eller betalingsmidler. Vi har derfor lagt inn et lite «eventyr» i rammen på side 30 for å gi en frisk innfallsvinkel på spørsmå­let, og den rolle staten har i pengesystemet. Det foreligger ingen ren definisjon av penger i IFRS, og flere definisjoner som inkluderer penger er sirkulæ­re når det kommer til pengedelen. Kontanter er definert som «kontanter og bankinnskudd på anfordring»# Jf. IAS 7.6.. Utenlandsk valuta er definert som en annen valuta enn foretakets funksjonelle valuta#Jf. IAS 21.8.. I IAS 32 finnes det en mer prosaisk beskrivelse av valuta (kontanter). Det sies der at valuta er «en finansiell eiendel fordi de representerer et byttemiddel og er derfor grunnlaget som alle transaksjoner blir målt til og innregnet med i finansregnskapet»#Jf. IAS 32.AG3.. Forsø­ket på utdyping i siste del av beskrivelsen er ikke særlig heldig, idet den kun begrenser valuta til foretakets funksjonelle valuta. Oppsummert synes det som om IFRS og IASB legger opp til en intuitiv forstå­else av hva som utgjør penger#Det er verdt å merke seg at når IASB i IFRIC 3 konkluderte med at utslippsrettigheter ikke er finansielle eiendeler, og derfor er immaterielle eiendeler innenfor virkeområdet til IAS 38, så ble det ikke vurdert hvorvidt en utslippsrettighet kunne være kontanter eller en valutaenhet. Se IFRIC 3.BC14. Den franske standardsetter ANC konkluderer også helt uten diskusjon i sitt notat «Proposals for Accounting of GHG Emission Rights - reflecting companies’ business models» fra september 2012 i punkt 2.2.1 at utslippsretter ikke er kontanter.. Det er for så vidt naturlig idet spørsmå­let så vidt oss bekjent svært sjelden settes på spissen.

I økonomisk teori og forskning er imidlertid definisjonen av penger et viktig anliggende. Et samfunns pengemengde er for eksempel viktig for må­ling av samfunnsøkonomiske størrelser. Et viktig kjennetegn ved betalingsmidler er at de ikke nødvendigvis har verdi i seg selv. Historisk har enkelte mynter hatt metallverdi, og i perioder har sedler vært omfattet av gullstandarder der de kunne veksles inn i en gitt mengde gull. Det som grunnleggende gir penger verdi er at det er et gyldig betalingsmiddel. For at penger skal anses som et gyldig betalingsmiddel, må det være noen som i siste instans er villig til alltid å akseptere dem som oppgjør. En slik siste instans vil normalt være staten som er i stand til å lovpå­legge sine innbyggere skatter og avgifter. Så lenge staten aksepterer oppgjør med et gitt betalingsmiddel for skatter og avgifter, vil dette skape verdi for enhetene som skal kreves inn. For den historisk interesserte oppstod slike betalingsmidler først i Kina på 1000-tallet og kalles «Fiat-penger»# no.wikipedia.org/wiki/Fiat-penger.. Alle ledende valutaer i verden i dag er pr. definisjon Fiat-penger# Fiat er latinsk og betyr «la det skje»..

Elsertifikatenes verdi er ene og alene basert på at staten krever inn disse som oppgjør for en avgift knyttet til salg eller forbruk av elektrisk kraft. Vi mener dette er et sentralt kjennetegn i definisjonen av et betalingsmiddel. Siden elsertifikater uansett ikke er funksjonell valuta for den regnskapspliktige, vil den i så fall være å anse som en fremmed valuta og dermed omfattet av IAS 21 Virkningene av valutakursendringer. Elsertifikatene kan så­ledes defineres som en særvaluta for definerte foretak i Sverige og Norge. I så måte vil dette kunne betegnes som en valutaunion!

Etter en samlet gjennomgang av IFRS-reguleringen kan vi fastslå at definisjonene av betalingsmidler ikke er klare. Det er derfor vanskelig å konkludere klart at elsertifikatene skal omfattes av begrepet penger, kontanter eller valuta da elsertifikatene åpenbart blir å betrakte som en noe utradisjonell pengestørrelse. Konkluderer man likevel med dette, er man pr. definisjon utenfor virkeområ­det til både IAS 2 og IAS 38. Elsertifikatene som penger vil da være en finansiell eiendel etter IAS 32.11#Jf. IAS 32.11 og IAS 32.AG3..

Sammenfatning av tolkningsmomenter

Som det fremgår av drøftelsen ovenfor kan det ikke trekkes en entydig konklusjon når det kommer til hvilken standard eller fortolkning som er relevant for elsertifikatene. Etter vårt syn kan det argumenteres for flere aktuelle fortolkninger. Det følger da av kildehierarkiet i IAS 8 at det ved fastsettelsen av regnskapsprinsipp må legges til grunn en skjønnsmessig vurdering som gir informasjon som er relevant og på­litelig. Vurderingen er ikke basert på analogibetraktninger, idet IAS 38 fanger opp alle immaterielle eiendeler som ikke fanges av andre standarder.

Basert på en helhetsvurdering er vi av den oppfatning at det er mest nærliggende å basere regnskapsmessig behandling på at elsertifikatet som en valuta er en finansiell eiendel i samsvar med IAS 32 og at må­lingen følger reglene i IAS 39 Finansielle instrumenter – innregning og må­ling og reglene for fremmed valuta i IAS 21. Bakgrunnen for dette er at prinsippene i IAS 21 og IAS 39 legger til rette for en regnskapsmessig behandling som er mest i tråd med de underliggende prinsippene i IFRS/kildehierarkiet:

  • Da det eksisterer et aktivt marked for sertifikatene, vil bruk av virkelig verdi gi informasjon som er relevant og på­litelig for regnskapsbrukerne.

  • Løsningen er enkel å forstå og reflekterer ordningens underliggende substans. (Det som til syvende og sist gir sertifikatene verdi, er at de kan benyttes som lovlig oppgjørsmiddel. Dette er også en grunnleggende egenskap ved penger/valuta.)

  • Det finnes en utbredt praksis for at lignende rettigheter må­les lø­pende til virkelig verdi.

  • Må­lingen blir lik for alle typer aktø­rer og symmetrisk for eiendeler og gjeld.

Løsningen vil også samsvare med IASB sitt fokus på løsninger som eliminerer eller reduserer «accounting mismatch» og vil så­ledes også imøtekomme noe av hva som var EFRAGs motforestillinger mot IFRIC 3.

Øvrige konsekvenser av klassifisering som valuta

Ved klassifisering av elsertifikatene som valuta oppstår spørsmå­let om dette skal gjennomfø­res konsekvent i alle sammenhenger i regnskapet, eller om det kun gjelder selve målespørsmålet. Etter vår oppfatning åpner ikke IFRS opp for en delt løsning. Har man først fortolket seg innenfor en standard, må alle relevante regler følges. Når det gjelder henvisninger mellom standarder, er løsningen mer usikker. Vi vil peke på noen forhold i den videre drøftelsen.

Kontantstrømoppstillingen

Ved å klassifisere elsertifikatene som en fremmed valuta følger det at dette er å anse som kontanter, og det er derfor ikke aktuelt å vurdere kriteriene for kontantekvivalenter. At elsertifikatene ikke kan benyttes som allment betalingsmiddel for foretakets generelle forpliktelser, anses ikke å være diskvalifiserende for klassifisering som kontanter i oppstillingen. Sperrede bankinnskudd som kun kan anvendes til oppgjør av konkret forpliktelse, medtas som kjent (jf. skattetrekkskonto). Videre vil kontanter i land som ikke har konvertibel valuta også medtas (men med noteopplysning). Elsertifikatene er i så måte langt mer likvide. I forhold til kontantekvivalenter vil de også være like likvide. Vi kan derfor ikke se noen grunn til at elsertifikatene ikke skal presenteres som kontanter i kontantstrømoppstillingen.

Elsertifikatene skal som kontantstrømmer i utenlandsk valuta omregnes til funksjonell valuta på transaksjonstidspunktet. Videre skal verdiendring på elsertifikatene som er i behold gjennom perioden, presenteres som endring i kontantbeholdningen.

Presentasjon i balansen

Det følger av diskusjonen ovenfor at når elsertifikatene anses som fremmed valuta, skal de presenteres innenfor linjen «Kontanter og kontantekvivalenter» i balansen. Det vil være behov for å spesifisere beholdningen i note dersom elsertifikatene er en vesentlig del av balansen.

En historie til refleksjon

Det var en gang en fyrste som ville bygge bedre veier. Av sin far hadde han lært at da måtte han kommandere ut de nødvendige arbeidsfolkene, og la dem jobbe under slavedrivere. Denne fyrsten gikk imidlertid sine egne veier. Fyrsten fikk en idé og lot smedene lage små metallobjekter med fyrstens segl på. Han kalte dem for grøsere. Så kunngjorde fyrsten at alle som reiste inn og ut av byen måtte levere en grøser for å kunne passere. Det ble stor oppstandelse, og folket spurte hva de skulle gjø­re for å få tak i disse grøserne. Svaret var at de måtte være med på veibyggingen; én grøser for én times arbeid. Snart var folk i gang med å bygge vei, også de som ikke reiste så mye. Men siden mange reiste av og til ble grøserne et greit byttemiddel for mat og klær. Etter hvert fikk fyrsten i nabobyen høre om dette og ønsket å gjø­re det samme. De to fyrstene ble enige om at grøserne kunne brukes begge steder. Snart var det veier i alle retninger, og ryktet sier at handelen og velstanden økte og alle levde lykkelig til sine dagers ende. Snipp, snapp, snute…

Elsertifikater og sikringsbokføring

Ved klassifisering som fremmed valuta vil elsertifikatene kunne bli utpekt som sikringsinstrument for fremtidige kontantstrømmer i form av elsertifikater# Jf. IAS 39.72.. En beholdning av elsertifikater kan så­ledes brukes som et sikringsinstrument for fremtidige krav om annullering. Likeledes vil posisjoner# Dog ikke netto skrevne opsjoner jf. IAS 39.72 og IAS 39.AG94. i derivater på elsertifikater (for eksempel forwardkontrakter) kunne benyttes som sikringsinstrumenter. Dette vil medfø­re at man unngår volatilitet i resultatregnskapet som følge av elsertifikatbeholdninger eller -forpliktelser. Verdiendringen vil derimot på­virke utvidet resultat (OCI) og egenkapitalen.

Særlige spørsmål for de ulike aktø­rene

Ved gjennomgangen av særlige spørsmål for de ulike aktø­rene vil vi besvare spørsmå­lene både ut fra vurderingen om at elsertifikatene er valuta og ut fra en alternativ vurdering om at elsertifikatene ikke er valuta.

Kraftprodusenter (elsertifikatberettigede)

En kraftprodusent får utstedt ett elsertifikat for hver MWh med godkjent fornybar elektrisitet som produseres. Retten gjelder en periode på 15 år fra anlegget er igangsatt# For behandling av elsertifikater som erverves på annen måte enn ved tildeling i fra staten, se beskrivelsen under overskriftene elsertifikatpliktige og øvrige nedenfor..

Støtte fra offentlige myndigheter?

Mye taler for at vilkå­rene i standarden om regnskapsfø­ring av offentlige tilskudd (IAS 20 Regnskapsfø­ring av offentlige tilskudd og opplysninger om offentlig støtte) er oppfylt, da det her er snakk om «støtte fra offentlige myndigheter i form av overfø­ringer av ressurser til et foretak som motytelse for tidligere eller fremtidig oppfyllelse av visse vilkår som gjelder foretakets driftsaktiviteter»#Jf. IAS 20.3.. Elsertifikatenes verdi representerer støtten som gis. Kraftprodusenten kan selv velge når elsertifikatene, ut over de som benyttes til å dekke egen forpliktelse til å levere elsertifikater som følge av eget forbruk, skal realiseres via salg til en annen aktør# Kraftprodusenter vil kunne selge elsertifikatene sine spot eller ved å inngå forwardkontrakter. For en nærmere beskrivelse av hvordan disse kontraktene skal behandles, henvises til artikkelens drøftelse for elsertifikatpliktige.. IAS 20 omhandler når tilskuddet skal resultat- og balansefø­res og dernest hvordan resultatvirkningen av tilskuddet skal behandles. I det følgende går vi nærmere inn på disse problemstillingene.

Tidspunkt for balansefø­ring av elsertifikater

Det fremgår av IAS 20.7 at tilskuddet skal regnskapsfø­res fra det tidspunktet hvor det er rimelig sikkerhet for at de underliggende vilkå­rene for tilskuddet er oppfylt. En naturlig tolkning er at betingelsene for å motta elsertifikatene er gjennomført produksjon av kvalifisert fornybar elektrisitet. I tidsperioden fra gjennomført produksjon til faktisk mottak av elsertifikatet regnskapsfø­res opptjente ikke mottatte elsertifikater som en fordring på staten. Ved faktisk tilskriving på kontoen for elsertifikater hos Statnett gjø­res denne fordringen opp og erstattes med elsertifikatene.

En alternativ tolkning er at, for anlegg med lave variable driftskostnader og lav teknisk risiko vil det faktum at anlegget er blitt godkjent og forventes å ha en fremtidig normal produksjon være tilstrekkelig for å oppfylle vilkå­ret i IAS 20 om rimelig sikkerhet. Hensikten med ordningen er å stimulere til investering i ny fornybar kapasitet, ikke å dekke lø­pende kostnader ved en særskilt driftsform. Over 15 år vil forventet totalproduksjon kunne estimeres med høy grad av sikkerhet. Godkjenning av anlegget som så­dan er en kritisk hendelse, mens lø­pende godkjenning av innrapporterte volumer bør kunne anses som formaliteter. Det er altså flere forhold som peker i retning av en slik løsning. Vi er likevel skeptiske til en slik fortolkning da faktisk elektrisitetsproduksjon er en avgjø­rende betingelse for å få tildelt elsertifikatene, og ved en streng fortolkning av hva som er «rimelig sikkerhet», finner vi ikke å kunne anbefale den.

Første gangs må­ling av elsertifikater

Når elsertifikatene klassifiseres som fremmed valuta, skjer må­lingen til virkelig verdi over resultatet. Dersom elsertifikatene klassifiseres som immaterielle eiendeler, vil måleproblematikken være regulert i IAS 20.23. Her fremgår det at offentlig tilskudd i form av en ikke-monetær eiendel kan må­les enten til virkelig verdi eller nominell verdi ved første gangs balansefø­ring. I praksis innebæ­rer dette at elsertifikatene enten regnskapsfø­res til nominell verdi på kroner null eller til virkelig verdi som er lik markedsprisen på opptjeningstidspunktet. Regnskapsfø­res tilskuddet til nominell verdi, innebæ­rer dette at det ikke reflekteres i balansen, og resultatet til kraftprodusenten vil først vise en inntekt når elsertifikatene realiseres.

Må­ling av fordring i perioden fra opptjent tilskudd til elsertifikatene er mottatt bør etter vårt syn gjenspeile må­lingen av underliggende elsertifikater. Løsningen er dog ikke opplagt, men svært praktisk.

Investerings- eller driftstilskudd?

Når tilskuddet må­les til virkelig verdi# Enten fordi elsertifikatet sees på som fremmed valuta eller fordi enheten vurderer offentlig tilskudd i form av en ikke-monetær eiendel til virkelig verdi., skal dette på en systematisk måte resultatfø­res over de regnskapsperiodene som utgiftene som tilskuddet er ment å kompensere for kostnadsfø­res#Jf. IAS 20.12 og IAS 20.16.. I realiteten blir dette et spørsmål om produsenten står overfor et investerings- eller driftstilskudd. Vi er av den oppfatning at dette skillet vil være avhengig av hvilken type produksjon det er snakk om.

Produksjon av elektrisitet fra vannkraft og vindkraft har svært lave variable driftskostnader. Investeringskostnadene er for slik produksjon den vesentligste kostnaden og det er derfor mest naturlig å se på tilskudd til slik produksjon som investeringstilskudd.

For produsenter av elektrisitet fra bioenergi vil kostnadsbasen være mer sammensatt, med relativt høye kostnader til kjøp av energibæ­rer. Vi mener at en klassifisering av tilskudd til slik produksjon som et driftstilskudd ofte på en bedre måte vil reflektere de underliggende realitetene. Levetiden for slike anlegg er trolig betydelig kortere, slik at valget dessuten er av mindre betydning for periodiseringen.

Når det gjelder presentasjon i henholdsvis balanse og resultat, foreligger det valgmuligheter. For investeringstilskudd vil produsenten kunne velge å føre tilskuddet som «uopptjent inntekt» i balansen med tilhø­rende periodisering i takt med avskrivningene, eller mot det tilhø­rende driftsmidlet#Jf. IAS 20.24.. Periodiseringen og presentasjonen i resultatet blir uansett den samme (lavere avskrivningskostnad). Ved klassifisering som driftstilskudd kan resultateffekten enten presenteres som en kreditpost på egen linje i resultatet, eller som en reduksjon av tilhø­rende kostnad#Jf. IAS 20.29.. Det blir dermed en vesentlig forskjellig periodisering avhengig av om tilskuddet er et investeringstilskudd som vil resultatfø­res i takt med avskrivninger som i kraftbransjen ofte kan være over svært lang tid, eller et driftstilskudd som vil resultatfø­res i samsvar med den produksjonen som støttes over 15 år.

Etterfølgende må­ling av mottatte elsertifikater

Dersom kraftprodusenten klassifiserer elsertifikatene som valuta, er etterfølgende må­ling til balansedagens kurs. Etterfølgende må­ling ved alternativ klassifisering som varelager eller immateriell eiendel drøftes nedenfor.

Alternativ klassifisering som varelager

For produsenter er en alternativ fortolkning at elsertifikatene representerer beholdninger som skal regnskapsfø­res i henhold til IAS 2, idet elsertifikatene holdes for salg som en del av den ordinæ­re virksomheten. Må­lingen skjer da lø­pende til det laveste av anskaffelseskost og netto realisasjonsverdi. Anskaffelseskost utledes av IAS 20, og er dermed enten virkelig verdi ved første gangs balansefø­ring eller nominell verdi (null). Det synes lite aktuelt å identifisere en andel av (mer)produksjonskostnadene for kraften som anskaffelseskost for elsertifikatene slik IAS 2.10 kan leses, men dette kan neppe helt utelukkes. Netto realisasjonsverdi vil være markedspris på balansedagen fratrukket estimerte transaksjonskostnader, eventuelt pris i inngåtte salgskontrakter# Jf. IAS 2.31.. Vurderingen av laveste verdis prinsipp bør skje samlet, da dette anses mest hensiktsmessig. Ved salg av elsertifikatene genereres salgsinntekter. Varekostnaden resultatfø­res basert på FIFO-prinsippet eller veid gjennomsnitt# Jf. IAS 2.25. Hvert enkelt sertifikat har et unikt identifikasjonsnummer og kan således følges, men alle elsertifikatene er ombyttbare..

Den elsertifikatberettigede kan ved å velge som prinsipp å balansefø­re mottatte elsertifikater til nominelt beløp (null), oppnå at hele resultatvirkningen av elsertifikatene vises som økte salgsinntekter. Dette kan isolert sett tale for et slikt valg, idet dette for mange vil stemme med må­ten ordningen er kommunisert på. Ulempen er selvsagt at det ikke vises noen resultatvirkning før ved gjennomførte salg, og det må kunne hevdes at modellen derfor gir et svært dårlig bilde av underliggende inntjening. Vi vil ikke anbefale en slik modell.

Residual klassifisering som immateriell eiendel innenfor virkeområ­det til IAS 38

Elsertifikater innenfor virkeområ­det til IAS 38 skal enten vurderes til kostmodellen eller revalueringsmodellen i IAS 38. Revalueringsmodellen fordrer at det foreligger et aktivt marked for elsertifikatene. Vi vurderer at elsertifikater er blant de få­tallige immaterielle eiendelene hvor et aktivt marked kan dokumenteres.

Resultatfø­ring ved realisasjon av mottatte elsertifikater

Ved salg av elsertifikater behandlet som betalingsmidler, blir det i prinsippet ingen resultatfø­ring, da dette kun representerer en veksling mellom ulike valutaer hvor verdiendringen på den fremmede valutaen allerede er resultatført i driftsposten andre gevinster eller tap.

Ved salg av elsertifikater presentert som varelager vil salget vises som omsetning og presenteres brutto.

Ved salg av elsertifikater presentert som immateriell eiendel innenfor virkeområ­det til IAS 38, vil salget vises som netto gevinst. Dersom revalueringsmodellen er benyttet, vil akkumulert revaluering ikke presenteres i resultatet ved salg.

Oppsummering av alternative tolkninger for elsertifikatberettigede

I figurene på neste side har vi sammenfattet de regnskapsmessige konsekvensene av de alternative tolkningene under IFRS. Figur 2 viser konsekvensene ved en tolkning som valuta. I figur 3 er alternative tolkninger som varelager og immateriell eiendel illustrert (se neste side).

Kraftleverandø­rer/Kraftbrukere (elsertifikatpliktige)

Problemstillingene er prinsipielt like for enheter som skal levere fra seg elsertifikater som følge av leveranser av elektrisk kraft til sluttbrukere og for enheter som skal levere fra seg elsertifikater som følge av eget kraftforbruk. Den videre drøftelsen bruker derfor samlebetegnelsen elsertifikatpliktige.

Ved bruk av elektrisitet eller leveranser av elektrisitet til kunder vil elsertifikatpliktige på­dra seg en forpliktelse til å ha et tilstrekkelig antall elsertifikater registrert på konto hos Statnett for annullering 1. april i på­følgende år. Antallet elsertifikater beregnes som en prosentandel av MWh levert eller forbrukt. Nødvendige elsertifikater kan den elsertifikatpliktige enten skaffe til veie gjennom tildeling eller kjøp i spot- eller forwardmarkedet.

Forpliktelsen til å innlevere elsertifikater

En elsertifikatpliktig vil være forpliktet til å inneha et tilstrekkelig antall elsertifikater for annullering av det offentlige. Den elsertifikatpliktige har derfor, basert på kraftleveranse eller -forbruk, på­dratt seg en forpliktelse som vil medfø­re oppofrelse av økonomiske fordeler i fremtiden. Den grunnleggende definisjonen på en forpliktelse i rammeverket er derfor oppfylt.

Generelt kan det imidlertid avvises at IAS 12 Inntektsskatt er relevant, da forpliktelsen som skal gjø­res opp overfor det offentlige, er basert på bruk eller salg av elektrisitet og ikke enhetens inntekt eller overskudd#Jf. IAS 12.1–2 og IAS 12.5..

Det kan reises et spørsmål om den elsertifikatpliktiges forpliktelse til å levere elsertifikater er en finansiell eller en ikke-finansiell forpliktelse. Dersom valutafortolkningen er valgt, følger det at forpliktelsen er en forpliktelse i fremmed valuta. IAS 32 utelukker fra definisjonen av finansielle forpliktelser, og dermed fra virkeområ­det til IAS 39, forpliktelser som følger av lov#Jf. IAS 32.AG12.. Konklusjonen blir derfor at forpliktelse til å annullere elsertifikater er en ikke-finansiell forpliktelse og innenfor virkeområ­det til IAS 37 Avsetninger, betingede forpliktelser og betingede eiendeler#IFRIC 3 kom til samme konklusjon for forpliktelser knyttet til utslippsretter..

Regnskapsfø­ring og må­ling av forpliktelsen under IAS 37

Når det kommer til behandlingen av den ikke-finansielle forpliktelsen, heter det i IAS 37.36 at forpliktelsen skal må­les til beste estimat av de utgifter som kreves for å gjø­re opp den eksisterende plikten på balansedagen. Med beste estimat menes «det belø­pet et foretak ut fra en rasjonell betraktning ville måtte betale for å gjø­re opp plikten på balansedagen»#Jf. IAS 37.37.. Det mest nærliggende er å tolke kravet om beste estimat til at forpliktelsen skal må­les basert på markedsverdien av antall skyldige elsertifikater på balansedagen#Det må legges til grunn at markedsverdien av skyldige elsertifikater ikke kan settes høyere enn størrelsen på gebyret til NVE ved manglende elsertifikater for annullering.. Legges en slik tolkning til grunn, vil verdiendringene resultatfø­res lø­pende. Samlet sett vil den elsertifikatpliktige som vurderer elsertifikater som valuta, da få en symmetrisk behandling av spot- og forwardkjø­pene på den ene siden av balansen, og forpliktelsen på den andre siden.

I de tilfellene hvor selskapet innehar kjøpte elsertifikater, vil det kunne argumenteres for at forpliktelsen skal gjø­res opp med annullering av de elsertifikatene som er anskaffet. Under er slikt resonnement er det nærliggende å måle forpliktelsen med utgangspunkt i balanseført verdi på elsertifikatene som holdes av foretaket. Dette forutsetter imidlertid at beholdningen er tilstrekkelig til å dekke den lø­pende forpliktelsen. Er ikke dette tilfellet, vil overskytende forpliktelse måtte må­les basert på markedsverdien av skyldige elsertifikater, da det er dette som best reflekterer oppgjørsverdien på denne delen av forpliktelsen. Denne løsningen vil minimere volatiliteten i resultat og balanse for elsertifikatpliktige som ikke vurderer elsertifikater som valuta.

Erverv av elsertifikater

Elsertifikatpliktige som ikke er elsertifikatberettigede, må erverve elsertifikater for annullering eller betale et gebyr i norske kroner til NVE. Erverv av elsertifikater i spotmarkedet medfø­rer vurderingsspørsmål knyttet til beholdningen av elsertifikater. Vi ser dog først på erverv av elsertifikater i derivatmarkedet.

Forwardkjøp (derivater på kjøp) av elsertifikater

For handler som gjø­res i forwardmarkedet er det mest nærliggende å gå rett på vurderingen av hvorvidt kontraktene er innenfor virkeområ­det til IAS 39. Vurderes elsertifikater som valuta, vil en forwardkontrakt på kjøp av valuta være innenfor virkeområ­det til IAS 39.

Også om elsertifikatene ikke vurderes som valuta, må IAS 39 vurderes. Det følger av IAS 39.5 at kontrakter hvor det underliggende er et ikke-finansielt objekt som kan gjø­res opp netto, skal regnskapsfø­res som om disse var finansielle instrumenter med mindre det så­kalte «eget-bruk-unntaket» kommer til anvendelse. Det blir her en vanlig fortolkning av om forwardkontrakten har netto oppgjør# Jf. IAS 39.6. og om eget-bruk-unntaket kommer til anvendelse# Jf. IAS 39.6(b) og (c).. Dersom forwardkontrakten ikke vurderes å være innenfor virkeområ­det til IAS 39, holdes kontrakten utenfor balansen frem til betaling eller frem til kontrakten blir en tapskontrakt etter IAS 37.

FORNYBAR: EU krever at energi fra fornybare ressurser skal utgjø­re 20 prosent av energibruken til elektrisitet, oppvarming/avkjø­ling og transport innen 2020.

Spotkjøp av elsertifikater

Erverv av elsertifikater i spotmarkedet medfø­rer som nevnt kun vurderingsspørsmål knyttet til beholdningen av elsertifikater. Vi viser igjen til drøftelsen innledningsvis under «Regnskapsmessig behandling av elsertifikater» og noen utdypende betraktninger for alternative klassifiseringer nedenfor.

Alternativ klassifisering som varelager

Den elsertifikatpliktiges anskaffelse av elsertifikater er ikke med formål å selge disse. Innkjøp med formål å annullere har dessuten klare trekk av å være kjøp av oppgjørsvaluta/betalingsmiddel for en avgift som først på­lø­per når et salg har funnet sted eller kraft er konsumert. Det synes derfor vanskelig å se på elsertifikatene som en innsatsfaktor i varesalget/vareproduksjonen# Jf. IAS 2.6(c).. Det må derfor antas at utgiften knyttet til elsertifikater som er kjøpt for å dekke pliktig innlevering ikke skal regnskapsfø­res i henhold til reglene for varelager.

Residual klassifisering som immateriell eiendel innenfor virkeområ­det til IAS 38

Dersom elsertifikatene ikke vurderes som valuta eller som varelager, vil elsertifikatene finne sin havn i IAS 38, ikke fordi de synes å høre hjemme her, men fordi IAS 38 vil virke som residual klassifiseringsmulighet for immaterielle eiendeler.

For en elsertifikatpliktig kan det argumenteres for at et elsertifikat gir en rett til å konsumere eller selge en viss mengde elektrisitet og derfor ligner på lisenser, kvoter og lignende som er gitt av offentlig myndighet. Vi er ikke enige i dette, da mangel på elsertifikater ikke på noen måte hindrer en elsertifikatpliktig i å selge eller konsumere elektrisitet.

For den elsertifikatpliktige kan det argumenteres for at et elsertifikat i økonomiske termer en forskuddsbetalt offentlig avgift. I regnskapsmessig sammenheng kan imidlertid ikke en forskuddsbetaling regnskapsfø­res som så­dan når ikke den endelige mottakeren har mottatt belø­pet, slik at heller ikke som forskuddsbetaling er IAS 38 en naturlig havn.

Bruk av IAS 38 vil derfor følge som en restløsning dersom elsertifikater ikke vurderes som valuta.

Oppsummering av alternative tolkninger for elsertifikatpliktige

I figurene på neste side har vi sammenfattet de regnskapsmessige konsekvensene av de alternative tolkningene under IFRS. På tilsvarende måte som for elsertifikatberettigede viser vi i figur 4 konsekvensene ved en tolkning som valuta. I figur 5 er alternative tolkninger som varelager og immateriell eiendel illustrert.

Tradere/Meglere (øvrige aktø­rer)

Øvrige aktø­rer er ikke omfattet av ordningen med elsertifikater, og de vil derfor ikke ha problematikk knyttet til mottatte elsertifikater (IAS 20) eller annulleringsforpliktelser (IAS 37). Selv om enhver vil kunne inneha elsertifikater, legger vi til grunn at øvrige aktø­rer stort sett vil bestå av aktø­rer som typisk vil beskrives som tradere eller meglere.

Tradere/meglere har en forretningsmodell som er innrettet mot å foreta arbitrasjehandler og også spekulative handler for å tjene penger på forventet markedsutvikling. Handlene vil gjø­res både i spot- og derivatmarkedet. Det reises ingen ytterligere utfordringer rundt definisjoner og virkeområ­der, og det henvises derfor til drøftelsene som er foretatt for produsenter og leverandø­rer.

Beholdning av elsertifikater og kontrakter på slike

Tradere/meglere vil behandle posisjoner i elsertifikater til virkelig verdi enten som følge av at elsertifikatene vurderes som valuta, eller dersom elsertifikatene ikke vurderes som valuta, som følge av traderunntaket i IAS 2 for beholdninger av elsertifikater og som følge av krav til bruk av IAS 39 for forward- eller derivatposisjoner. For spotkjøp betyr dette at elsertifikatene skal må­les til transaksjonskurs ved første gangs balansefø­ring. Ved etterfølgende må­ling skal elsertifikatene må­les basert på markedsverdien på balansedagen.

Derivatkontraktene må­les til virkelig verdi over resultatet i samsvar med IAS 39#Enten fordi underliggendeer valuta eller fordi det følger av forretningsmodellen til tradere/meglere at de vil ha en praksis å inngå motsvarende posisjoner eller å ta leveranse for å oppnå arbitrasjegevinst jf. IAS 39.6(b)-(c).. En slik må­ling vil på en god måte reflektere substansen i disse aktø­renes forretningsmodell.

Tradere/meglere vil presentere resultater fra elsertifikater og derivater på slike netto i resultatoppstillingen.

Regnskapsmessig behandling av elsertifikater under GRS

Oppsummeringen er strukturert på samme måte som drøftelsen under IFRS. Vi ser først på relevante aspekter ved elsertifikater som eiendel. Dernest ser vi nærmere på problemstillinger som er mer eller mindre unike for de ulike aktø­rer som berø­res av ordningen, herunder offentlig tilskudd, forpliktelsessiden og handelsaktivitet.

I likhet med under IFRS finnes det under GRS ingen spesifikke uttalelser eller regnskapsstandarder som regulerer regnskapsmessig behandling av elsertifikater. Løsningene vil derfor måtte utledes fra de grunnleggende regnskapsprinsippene og vurderingsreglene i regnskapsloven#Alle paragrafhenvisninger er til regnskapsloven., samt relevante regnskapsstandarder som utdyper god regnskapsskikk.

Beskrivelsen av hva som er valuta, er magrere i GRS enn det vi fant i IFRS. Dette kan gjø­re valutavurderingen noe vaskeligere under GRS. Vi ser dog ingen klare holdepunkter for ikke å kunne viderefø­re de prinsipielle drøftelsene og anbefalingene under IFRS ovenfor, da definisjonene og begrepsapparatet i regnskapsstandardene fra NRS (for det formål å definere elsertifikater) i hovedsak er i samsvar med prinsippene som ligger til grunn for IFRS-standardene. I det følgende vil det derfor kun bli gitt en summarisk beskrivelse av hovedforskjellene mellom de to regnskapsregimene. For å muliggjø­re en kritisk vurdering av de ulike alternativene også under GRS, har vi imidlertid gitt den interesserte leser relevante referanser og vurderingsmomenter.

Er elsertifikater beholdninger (varelager) eller immaterielle eiendeler?

Definisjonene og begrepsapparatet i NRS 19 Immaterielle eiendeler punkt 2 og NRS 1 Varer punkt 1 er i hovedsak i samsvar med IFRS-standardene. Under førstnevnte standard er imidlertid immaterielle eiendeler holdt som varelager ikke unntatt fra virkeområ­det. Under NRS 1 finnes det heller ikke noen unntaksregel for varelager holdt av tradere/meglere.

Ved en tolkning som immateriell eiendel åpner ikke paragraf 5–3 og NRS 19 for å benytte verdijustert kost ved etterfølgende må­ling av elsertifikatene. Ved tolkning som varelager vil paragraf 5–2 og NRS 1 bli gjeldende. Dette innebæ­rer at elsertifikatene skal balansefø­res til anskaffelseskost ved første gangs balansefø­ring, og ved etterfølgende må­ling til laveste verdi av anskaffelseskost og netto realisasjonsverdi. Dette er parallelt med behandlingen under IFRS.

Er elsertifikater valuta?

Definisjonene og begrepsapparatet i NRS (F) Kontantstrømoppstilling punkt 2.2 og NRS 20 Transaksjoner og regnskap i utenlandsk valuta punkt 11 er, for det formål å vurdere behandlingen av et elsertifikat, i hovedsak i samsvar med IFRS-standardene.

I NRS 18 Finansielle eiendeler og forpliktelser punkt 4 er finansielle eiendeler og finansielle forpliktelser ikke inngå­ende definert. Det er kun gitt relevante eksempler på et utvalg aktuelle instrumenter. Det er heller ikke gitt noen direkte veiledning når det kommer til behandling av ikke-finansielle kontrakter utenfor sikringsforhold. Da kontanter og bankinnskudd er oppgitt som eksempler på en finansiell eiendel, er vi av den oppfatning at NRS 18 ikke utelukker at et elsertifikat kan anses som en valuta (finansiell eiendel) også under GRS.

Drøftelsen ovenfor indikerer at et elsertifikat kan anses som en pengepost. Under en slik tolkning følger det av paragraf 5–9 og NRS 20 punkt 15 at eiendelen skal vurderes basert på kursen på balansedagen, dvs. i prinsippet til virkelig verdi over resultatet.

Særlige spørsmål for de ulike aktø­rene

I det følgende redegjør vi for hovedforskjellene mellom IFRS og GRS når det kommer til de særlige spørsmå­lene som reises for de ulike aktø­rene i ordningen.

Kraftprodusenter (elsertifikatberettigede)

Behandling av offentlige tilskudd

Når elsertifikatene klassifiseres som fremmed valuta, skjer må­lingen til virkelig verdi over resultatet både ved første gangs balansefø­ring og etterfølgende må­ling. Ved en tolkning som immateriell eiendel eller varelager følger det av transaksjonsprinsippet og NRS 4 Offentlige tilskudd at elsertifikatene skal regnskapsfø­res til verdien av elsertifikatene på transaksjonstidspunktet# Jf. NRS 4 punkt 2.2.. Det er så­ledes ikke mulig å benytte nominell verdi slik det åpnes for under IFRS. Når det gjelder periodiseringen av inntektene fra elsertifikatene, er denne parallell med behandlingen under IFRS# Jf. NRS 4 punkt 2.3 og 2.4.. Etterfølgende må­ling vil avhenge av hvilken standard som enheten mener styrer må­lingen (NRS 1 eller NRS 19).

Kraftleverandø­rer/Kraftbrukere (elsertifikatpliktige)

Behandling av annulleringsforpliktelse

Annulleringsforpliktelsen som på­dras i takt med kraftleveransen til kunden, skal i henhold til paragraf 5–13 vurderes analogt med omløpsmidler, dvs. enten etter det så­kalte høyeste verdis prinsipp eller virkelig verdi.

Vurderes et elsertifikat som valuta, vil det identifiseres en strukturell forskjell mellom GRS og IFRS, da GRS ikke ekskluderer forpliktelser som stammer fra lov fra begrepet finansielle forpliktelser. Da forpliktelsen til å levere elsertifikater under tolkningen som valuta er å anse som en pengepost, skal forpliktelsen etter paragraf 5–9 og NRS 20 punkt 15 vurderes basert på kursen på balansedagen, dvs. til virkelig verdi over resultatet. Regnskapsmessig behandling er derfor parallell med behandlingen under IFRS.

Under alternativ tolkning som ikke-finansiell forpliktelse vil den regnskapsmessige behandlingen som er gjort rede for under IFRS også kunne legges til grunn under GRS. Dette som en følge av at NRS 13 Usikre forpliktelser og betingede eiendeler i hovedsak er bygget opp på de samme prinsippene som standarden IAS 37.

Kontrakter (derivater) på elsertifikater

I de tilfeller hvor tolkningen som valuta legges til grunn, vil derivatkontrakter på elsertifikater vurderes til virkelig verdi over resultatet, da vi vil stå ovenfor en kontrakt på valuta# Jf. NRS 18 punkt 12..

I de tilfeller hvor tolkningen som valuta ikke legges til grunn, vil kontraktene behandles etter laveste verdis prinsipp. Skulle det imidlertid i fremtiden bli slik at NASDAQ OMX# Eller annen Børs, autorisert markedsplass eller tilsvarende regulert marked i utlandet jf. paragraf 5–8 1. ledd nr 4. tilbyr forwardkontrakter på kjøp og salg av elsertifikater, skal forwardkontraktene må­les til virkelig verdi dersom resterende vilkår i paragraf 5–8 er oppfylt. For de elsertifikatpliktige innebæ­rer dette i hovedsak en vurdering av om kriteriet «handelsportefølje» er oppfylt i paragraf 5–8.

Tradere/Meglere (øvrige aktø­rer)

Vi er av den oppfatning at IFRS-løsningene kan legges til grunn for tradere/meglere under GRS når tolkningen av elsertifikater som valuta legges til grunn. Kort oppsummert betyr dette at både spotkjøp og forwardkontrakter skal vurderes til virkelig verdi.

Som nevnt ovenfor foreligger det ikke noen unntaksregel for varelager holdt av tradere/meglere under NRS 1. Under GRS vil derfor både beholdning av elsertifikater og kontrakter på elsertifikater behandles etter laveste verdis prinsipp. Skulle det i fremtiden bli slik at NASDAQ OMX tilbyr handel i forwardkontrakter, skal disse må­les til virkelig verdi. (Det følger av den underliggende foretningsmodellen at kravet til «handelsportefølje» i paragraf 5–8 vil være oppfylt.)

Avslutning

Som det fremgår av drøftelsene ovenfor har vi lø­pende gjort rede for ulike alternative tolkninger. Disse kan i hovedsak sammenfattes som to prinsipielle tolkninger. Den ene kan benevnes «virkelig-verdi-argumentet» da vi her argumenterer for at et elsertifikat er å anse som en valuta som skal må­les til virkelig verdi. Det andre kan best beskrives som «kost-argumentet», da et elsertifikat under dette alternativet blir vurdert å være et varelager eller en immateriell eiendel som skal vurderes til anskaffelseskost. Vi mener at må­ling til virkelig verdi basert på et valutaresonnement er en kvalitativt god løsning i samsvar med IFRS og GRS.