logo

Skattekontorenes neglisjering av merverdiavgiftsloven § 20-2:

Fare for forskjells­behandling

Dersom skattekontorene er uenige i den rettsforståelsen som legges til grunn av Klagenemnda for merverdiavgift, er det lovens system at det må tas ut søksmål mot klagenemnda ved nemndas leder.

Kort om lovens system

Etter merverdiavgiftsloven er skattekontorene avgiftsmyndighet i første instans, mens Klagenemnda for merverdiavgift er blant de sentrale avgiftsmyndighetene.# Se merverdiavgiftsloven §§ 12-1 og 12-2.

Gjennom forskrift nr. 17 gitt i medhold av merverdiavgiftsloven fra 1969 hadde Finansdepartementet en rett til å omgjøre vedtak truffet av Klagenemnda for mer­verdiavgift dersom departementet fant at nemndas vedtak var truffet i strid med loven eller forskrift gitt med hjemmel i loven.

Ved endringene av merverdiavgiftsloven som fant sted i 2009, ble Finansdepartementets adgang til å omgjøre vedtak fra klagenemnda opphevet. Dersom skattekontorene er uenige i rettsforståelsen som legges til grunn i klagenemnda, er ordningen nå at det må tas ut søksmål mot klagenemnda ved nemdas leder, jf. merverdiavgiftsloven § 20-2. Denne adgangen til å rette søksmål mot nemndas avgjørelser har etter det vi er kjent med ikke blitt benyttet. Til sammenligning traff Finansdepartementet årlig flere omgjøringsvedtak etter den forrige ordningen.

I forarbeidene til gjeldende merverdiavgiftslov – Ot.prp. nr. 76 (2008-2009) kapittel 9, side 41 – er begrunnelsen for endringen angitt som følger:

«Departementet fant etter en samlet vurdering ikke grunn til å videreføre omgjøringsadgangen etter forskrift nr. 17 § 4. I høringsnotatet ble det vist til at Klagenemnda for merverdiavgift, i egenskap av å være et uavhengig klageorgan, bør ha siste ord i den administrative klagebehandlingen innenfor sitt lovbestemte ansvarsområde.»# Vår uthevelse.

Skattekontorenes neglisjering av merverdiavgiftsloven § 20-2

Vi erfarer at skattekontorene tidvis neglisjerer merverdiavgiftsloven § 20-2 i de tilfellene skattekontoret er uenig i avgjørelser truffet av Klagenemnda for merverdiavgift. I en klagesak om ileggelse av tilleggsavgift anførte vi på vegne av vår klient at tilleggsavgift ikke skulle ilegges fordi klagenemnda i en tidligere helt sammenlignbar sak hadde opphevet skattekontorets vedtak om ileggelse av tilleggsavgift. Som støtte for vår anførsel viste vi til at lovgiver har gitt anvisning på at staten er henvist til å ta ut søksmål mot klagenemnda i saker hvor skattekontoret er uenig i vedtak truffet av nemnda. Denne anførselen nådde ikke frem. Skattekontoret var ikke uenig i at sakene var tilnærmet identiske, men ville ikke forholde seg til det kontoret beskrev som den «nokså upraktiske regelen» om søksmål mot klagenemnda.

Som et annet eksempel på dette synet viser vi til artikkelen «Håndteringen av justeringsreglene» i Revisjon og Regnskap nr. 6 for 2014, skrevet av Berg Buxrud og Løvgaard i Skatt øst. I artikkelen gjengis klagenemndas avgjørelser i sakene 7856, 7857 og 7858 for 2013. Bakgrunnen for sakene var at Skatt øst hadde truffet vedtak om tilbakeføring av tidligere fradragsført inngående merverdiavgift som følge av manglende justeringsavtaler i forbindelse med overføring av eiendom mellom fellesregistrerte selskaper. Klagenemnda opphevet samtlige tre vedtak og begrunnet sitt syn med at fellesregistrerte selskaper utgjør ett avgiftssubjekt, og nemnda kom til at overdragelse av eiendom innad i en fellesregistrering ikke utløser justeringsplikt. Som støtte for sin rettsoppfatning viste nemnda til lovens forarbeider.

Om rettsoppfatningen til klagenemnda skriver Berg Buxrud og Løvgaard følgende:

«Rettsoppfatningen som er lagt til grunn i de tre klagesakene, oppfattes å etablere en mulighet for at kapitalvarer rent faktisk «renses» for justeringsforpliktelser. Slike resultat anses å stride mot lovens system – og etter vårt syn også mot lovens bestemmelser. Skattekontoret tilrår derfor fortsatt at den som overdrar kapitalvarer, selv gjør opp avgiftspliktene (tilbakeførings-/justeringsplikter) med mindre det subjektet som overtar kapitalvaren, påtar seg ansvaret for disse pliktene gjennom en justeringsavtale.»

Buxrud og Løvgaard utviser etter vår oppfatning en manglende respekt for klagenemndas avgjørelser i disse sakene. Forfatterne kan vanskelig forstås på annen måte enn at skattekontoret ikke anser seg bundet av avgjørelsene i KMVA-7856, 7857 og 7858 for tilsvarende fremtidige saker.

SØKSMÅL: Dersom skattekontoret er uenig i rettsforståelsen som klagenemnda legger til grunn, er det eneste alternativet for endring av praksis at det tas ut søksmål mot nemnda.

Etter vår oppfatning er et slikt syn en neglisjering av merverdiavgiftsloven § 20-2. Lovens system er at klagenemnda skal ha siste ord i den administrative behandlingen på avgiftsrettens område. Dersom skattekontoret er uenig i rettsforståelsen som klagenemnda legger til grunn, er det eneste alternativet for endring av praksis at det tas ut søksmål mot nemnda. En fortsatt praktisering av en rettsoppfatning som ikke har fått tilslutning i klagenemnda, fremstår som en undergraving av lovgivers vilje. Dette innebærer også et klart brudd på det grunnleggende forvaltningsrettslige prinsippet om at et underordnet forvaltningsorgan plikter å innrette seg etter avgjørelser truffet av et overordnet forvaltningsorgan.

Det synes som at skattekontorene på dette området tidvis taper for øye den grunn­setningen Høyesterett gav uttrykk for allerede i 1931: «Det er et viktig prinsipp i beskatningen, at det som er likt skal behandles likelig.»# Se Rt. 1931 s. 772 på side 775.