logo

Internasjonal utvikling:

Periodiseringsprinsippet i offentlig sektor

Artikkelen omtaler den siste tids utvikling tilknyttet periodiseringsprinsippet i offentlig sektor basert på hva som ble diskutert og satt på agendaen på OECDs siste symposium. Den skisserer også enkelte utfordringer forbundet med periodiseringsprinsippet i offentlig sektor.

Introduksjon til temaet

I løpet av senere år har stadig flere land begynt å ta i bruk det som ofte betegnes som periodiseringsprinsippet (accrual accounting på engelsk) i sin regnskapsføring på kommunenivå og sentralt nivå (jf. staten). Selv om enkelte land også har innført periodiseringsprinsippet ift. budsjettet og bevilgningssiden, så er dette likevel langt mindre utbredt. Mange medlemsland i Organization for Cooperation and Economic Development (OECD) har jobbet mye med periodiseringsprinsippet. Hvert år samles OECD-land for å diskutere felles erfaringer, utfordringer og aktualiteter i et forum som heter annual OECD public sector accruals symposium (heretter kalt OECDs symposium). Dette fokuserer på nye trender og tilhørende erfaringer og utfordringer med bruk av periodiseringsprinsippet i offentlig sektor, herunder ift. regnskap og budsjett. Dette temaet er relevant bl.a. fordi mange OECD-land har tatt i bruk periodiseringsprinsippet (dog i ulik grad og form), noe som også Norge nå har testet ut i et pilotprosjekt siden 2004. En slik utvikling og utprøving i Norge og internasjonalt har sine forkjempere og kritikere. Det er derfor av interesse å se nærmere på hva ulike land og deres diskusjonspartnere drøfter tilknyttet periodiseringsprinsippet, herunder hva de foretar seg, hvilke utfordringer de står overfor og hva de velger å fokusere på. For en nærmere oversikt over diskusjonen som har funnet sted i Norge vedrørende periodiseringsprinsippet, se Gårseth-Nesbakk (2007b). For en mer detaljert oversikt over utprøvingen av periodiseringsprinsippet i staten som har pågått siden 2004 med tilhørende diskusjon av bl.a. bakgrunn, prosess, samt ut-viklede og utprøvde regnskapsløsninger, se Gårseth-Nesbakk (2007a).

I korte trekk går periodiseringsprinsippet ut på å registrere økonomiske hendelser og transaksjoner i regnskapet når de finner sted. Fokuset er på følgende hovedgrupper i regnskapene; anleggsmidler og omløpsmidler, egenkapital, kort- og langsiktig gjeld (herunder forpliktelser), samt inntekter og kostnader. De to sistnevnte danner grunnlaget for resultatberegning. Dette innebærer imidlertid at perioderapporten (dvs. resultatregnskapet) ikke bare reflekterer tilgang og avgang av finansielle midler i løpet av en periode, men også ser hen til eventuell tilhørende verdiutvikling i de respektive balansepostene. Dette gir bl.a. en mer fullstendig oversikt av en virksomhets eiendeler og gjeld samt den økonomiske utviklingen i perioden. Samtidig gis en fremstilling, ikke bare av virksomhetens nåværende situasjon, men også den historiske (via egenkapitalen), og forventninger til fremtiden (via periodiserings-/skjønnspostene).

I denne artikkelen gir vi en oversikt over den siste tids utvikling tilknyttet periodiseringsprinsippet i offentlig sektor ved å rapportere om hva som ble diskutert og satt på agendaen på OECDs siste symposium, hvor vi selv deltok som observatører. I tillegg kommenteres rammene rundt møtet, herunder hvem som var involvert i diskusjonene. Avslutningsvis skisseres enkelte utfordringer som OECD og OECD-landene står overfor i sitt utviklingsarbeid og dialog tilknyttet periodiseringsprinsippet i offentlig sektor.

Oversikt over tema som ble diskutert

Nedenfor følger en oversikt og tilhørende diskusjon tilknyttet tema som ble tatt opp på OECDs siste symposium (for offentlig sektor). Dette er basert på det som ble diskutert - med støtte i tilhørende dokumenter som ble gjennomgått eller delt ut under, eller i etterkant av, møtet.

Nylige og pågående IPSAS-prosjekter og problemstillinger

International Public Sector Accounting Standards Board (IPSASB) jobber aktivt for internasjonal regnskapsutvikling og harmonisering. Eksempler på pågående prosjekter er «utvikling av et konseptuelt rammeverk for offentlig sektor» og harmoniseringsarbeid ift. statistiske regnskapsmodeller (som Government Finance Statistics Manual - GFSM) og privat sektor regelverk, jf. International Financial Reporting Standards (IFRS). Andre IPSASB-prosjekter vil for øvrig bli diskutert utover artikkelen i tilknytning til andre tema.

IPSASB-prosjekter har tidligere stått meget sentralt i OECDs årlige symposier, så også i 2008. Dette er ikke overraskende siden IPSASB jobber spesielt med å utvikle regnskapsstandarder, retningslinjer og andre anbefalinger for offentlig sektor - både med utgangspunkt i en kontantmodell og en periodisert modell. IPSASB - jf. også International Federation of Accountants (IFAC) - henviser til at nærmere 70 land har sluttet opp om IPSASer, eller har pågående prosjekter for å utrede eller implementere IPSASer. I tillegg har OECD-land 11 seter (hvorav USA har to) av totalt 15 seter i IPSASB. Til tross for dette har mange av OECD-landene et stykke igjen før deres nasjonale regnskapsløsninger samsvarer med IPSAS. Norge har eksempelvis sett mer hen til regnskapsloven enn IPSAS standardene, samt tatt i bruk flere andre spesifikke løsninger - herunder eksempelvis ift. forpliktelsesmodellen og pensjonshåndteringen.# For en beskrivelse, se Gårseth-Nesbakk (2007a); Olgyai (2007). Sveits utgjør et unntak, siden de har besluttet å adoptere IPSAS standardene basert på periodiseringsprinsippet (i mer rendyrket form enn de andre landene). Australia, New Zealand og Storbritannia er eksempler på land som har valgt en sektornøytral tilnærming hvor privat sektor standarder (dvs. IFRS) brukes også i offentlig sektor.

Periodiserte regnskap og budsjett

Tradisjonelt har bruk av periodiseringsprinsippet i offentlig sektor vært langt mer utbredt ift. regnskap enn budsjett. De OECD-landene som nok har kommet lengst i bruken av periodiserte regnskap er Australia, Canada, Finland, Frankrike, Hellas, New Zealand, Sverige, Sveits, Storbritannia og USA. En annen gruppe land har tatt i bruk periodiseringsprinsippet ift. flere transaksjoner og områder, men langt fra alle. Eksempler på dette er Island, Italia, Belgia, Danmark og Polen. En tredje gruppe har en relativt sterk kontantorientering i sin regnskapshåndtering, selv om de aller fleste likevel følger periodiseringsprinsippet på enkelte områder. Sistnevnte gjelder også for Norge hvor balansen (jf. Kapitalregnskapet) ikke begrenses til kontanter og egenkapital, men også inneholder eksempelvis såkalt formuesplassering (herunder bl.a. investeringer i aksjer). En fullgod klassifisering av ulike land lar seg vanskelig gjøre. Dette skyldes blant annet at mange legger ulik betydning i alt fra begreper (slik som kostnader, eiendeler og forpliktelser) til hvor systematisk og gjennomført en praksis bør være for å klassifisere den innunder en bestemt regnskapsmodell (eller en blandingsmodell).

De ulike OECD-landene har tatt i bruk forskjellige teknikker/tilnærminger i utformingen av sine periodiserte budsjetter. For tiden utarbeides imidlertid «systematiske» periodiserte budsjett av fire OECD-land - Australia, New Zealand, Sveits og Storbritannia. Siktemålet har bl.a. vært økt transparens og forbedring av ressursbruk og prestasjoner i offentlig sektor. I tillegg kommer Canada, Danmark, Finland, Island, Italia og USA som bruker periodiseringer selektivt og vurderer å øke bruken av periodiserte elementer i sine budsjett. Dette bidrar til en mer helhetlig budsjettering av kostnader forbundet med visse tjenester og stønader, som bl.a. ansatte-pensjoner, miljøforpliktelser og (krigs)veteranrettigheter og -stønader. Et langt mer kontroversielt tema - hvor det er en lang vei å gå for bruken av periodiseringsprinsippet - er generelle offentlige pensjoner og folketrygd.

Land som har tatt i bruk periodiseringsprinsippet har imidlertid påpekt og opplevd flere utfordringer med periodiserte elementer. En utfordring har vært håndteringen av ikke-kontant relaterte kostnader. Et annet eksempel er opplevd volatilitet som følge av endringer i verdien på eiendeler og forpliktelser - ikke minst på grunn av bruk av markedsverdi, men også forbundet med endrede forutsetninger (for eksempel tilknyttet rente, inflasjon og produktivitet). Dette har fått enkelte land til å revurdere målemetoder og eventuelt også omfanget av anvendelsen av periodiseringsprinsippet i offentlig sektor. USA er et eksempel. I Norge og Sverige har man valgt å opprettholde bruken av kontantprinsippet i budsjettet, nærmere bestemt for bevilgningsformål.

Offentlig-privat samarbeid - regnskapsmessige utfordringer og håndtering

Offentlig-privat samarbeid - OPS (på engelsk kalt public-private partnerships - PPP) er en trend som skjøt fart på slutten av 1990-tallet og har fått økende utbredelse og fokus som et substitutt for privatisering.# IMF (2004). Den Europeiske Kommisjonen (2003: 96) definerte PPP som en overføring av investeringsprosjekter til privat sektor som tradisjonelt har blitt styrt eller finansiert av det offentlige. I tillegg til forannevnte forskjeller i håndteringen av slike prosjekter kan det nevnes at de bl.a. også innebærer en overføring av risiko fra offentlig til privat sektor.

Det første og kanskje mest velkjente OPS-prosjektet startet imidlertid i 1992 i Storbritannia og ble kalt «UK’s Private Finance Initiative (PFI)». Flertallet av OECD-landene har nå veletablerte og adskilte OPS-programmer innenfor mange ulike områder. Eksempler er innenfor transport (vei), utdanning, miljøvern, sykehus, eiendom og fengsler. Slike tanker er heller ikke fremmede i Norge. Det finnes faktisk en egen portal/nettside# www.nsp.ntnu.no/ops-portalen/lenker.htm for dette temaet og OPS har også blitt diskutert som et aktuelt tiltak blant politikere, eksempelvis innenfor veisektoren og vann og avløp.# Se Finanskomiteen (1998); Kommunal- og Forvaltningskomiteen (2008). For en videre diskusjon, se også KPMG (2003).

EUs erfaringer med PPP har imidlertid vist at mange av dem holdes utenfor regnskapene (dvs. representerer poster som er "off-balance sheet"). Dette samsvarer dermed med kritiske synspunkter som har blitt fremmet i regnskapslitteratur tilknyttet etablering og bruk av OPS.# Se f.eks. Walker (2003). Kritikken har blant annet omhandlet manglende regnskapsføring av forpliktelser forbundet med OPS eller ellers kritikkverdig regnskapshåndtering. Også på OECD-møtet ble dette åpent tatt opp og det ble blant annet diskutert om det er det offentlige eller de private som skal ha eiendeler og/eller forpliktelser forbundet med OPS i sin balanse. Følgende case ble trukket frem og diskutert under OECD-møtet som en illustrasjon av regnskapsmessige OPS problemstillinger:

Det offentlige har anlagt en flyplass eller et annet stort anlegg, men veien dit er ikke bygget eller er i for dårlig stand. Det inngås derfor et OPS hvor en privat virksomhet står for utviklingen av veien som den så kan kreve renter/betaling for i 40 år. Deretter overleveres veien vederlagsfritt til det offentlige. Hvem skal føre opp veien som sin eiendel - det offentlige eller den private virksomheten - og hva skal regnskapsføres på ulike tidspunkt? Hva med ev. tilhørende forpliktelser - finnes de, og hvordan skal de i så tilfelle håndteres?

Under OECD-møtet ble det også gitt en kort presentasjon av ulike regnskapsmessige tilnærminger til OPS. Den Europeiske Kommisjonen (Eurostat) har eksempelvis valgt en statistisk metode med fokus på økonomisk risiko og regnskapsmessig behandling blant annet av ulike kontrakter, leasing (operasjonell og finansiell), konsesjoner og overføring av OPS-eiendeler til det offentlige. I Storbritannia (jf. the UK’s Accounting Standards Board) har man valgt å vektlegge økonomisk risiko og belønninger, mens International Accounting Standards Board (IASB) har valgt en kontrollorientert tilnærming. Sør-Afrika derimot benytter en reverserings-tilnærming ift. eiendeler (asset reversion approach). I tillegg praktiserer mange land fremdeles sine landsspesifikke regnskapsregler og rapporteringsretningslinjer for finansiell informasjon. Et eksempel er bruk av leasingstandarder i regnskapsmessig behandling av eiendeler i OPS.

Det gjenstår derfor arbeid både ift. teoretiske problemstillinger på dette området så vel som å harmonisere (samkjøre) tilhørende retningslinjer og standarder. Det jobbes imidlertid med dette og et konsultasjonsdokument (Consultation paper) kalt «Accounting and Financial reporting for service concession arrangements» er under utvikling som en del av et samarbeid mellom IPSASB og nasjonale standardsettere.

Finansiell rapportering tilknyttet bærekraftig utvikling

Finansiell rapportering med et langsiktig fokus tilknyttet bærekraftig utvikling innbefatter en vurdering knyttet til i hvilken grad tjenesteproduksjon kan opprettholdes på eksisterende nivå og hvorvidt det offentliges forpliktelser overfor innbyggerne kan dekkes basert på de predikerte innstrømningene over en gitt fremtidig periode. I Norge har Finansdepartementet årlig utarbeidet generasjonsregnskap siden 1994 og presentert dem i nasjonalbudsjettdokumentene. Oppstillingen er dominert av nasjonalregnskapstall og makroøkonomiske størrelser og måletall. Metoden som er brukt, følger de internasjonale konvensjonene for slike beregninger, tilnærmet eksempelvis USAs og EU-landenes praksis.# For en nærmere diskusjon, se Finansdepartementet (2001).

Finansiell rapportering tilknyttet bærekraftig utvikling (på engelsk, «fiscal sustainability reporting») har fått mer fokus den siste tiden. Slik rapportering har i økende grad blitt vurdert som nødvendig for å opprettholde makroøkonomisk stabilitet og styrke folks tillit til velferdssamfunnet. Eksempler på dette har man også sett i Norge blant annet ved økende fokus på pensjonssystemer og fordelingen av pensjoner og pensjonsbyrder mellom generasjoner. Det har for eksempel vært debattert i hvilken grad og form hver enkelt skal få tilgang til informasjon om sin egen pensjon(sopptjening) og om opptjening skal være individbasert eller gå inn i en større pott (dvs. fellesskapet).

En viktig egenskap ved finansiell rapportering tilknyttet bærekraftig utvikling er nettopp at dette gjør det mulig for myndighetene å etablere en kobling mellom generasjoner. IPSASB har også tatt dette innover seg og har derfor etablert et prosjekt med siktemål å etablere et konsultasjonsdokument vedrørende finansiell rapportering tilknyttet bærekraftig utvikling, blant annet ift. offentlig sektor-programmer og finanser.# IPSASB (2008). IPSASB sitt diskusjonsnotat (exposure draft) «Social Benefits: Disclosure of Cash Transfers to individuals or Households» anses som en katalysator for prosjektet med finansiell rapportering tilknyttet bærekraftig utvikling. IPSASB poengterte at arbeidet med forannevnte prosjekt tydeliggjorde mangelen på retningslinjer innen det nevnte området, herunder at dette representerer et gap i IPSAS-litteraturen og tilhørende anbefalinger.

En nærmest unisont anerkjent utfordring er å finne en globalt akseptert definisjon av langsiktig finansiell (fiskal) bærekraftighet. En vanlig praksis har vært å bruke begrepet i sammenheng med mellomlang finansiell (fiskal) planlegging eller budsjettrelaterte rammeverk.# IPSASB (2008). Finansiell rapportering tilknyttet bærekraftig utvikling har derfor ofte vært relatert til spesifikke mål, herunder forhåndstallet; «forhåndsdeterminert netto gjeld/brutto nasjonalprodukt» eller «netto gjeld/BNP pr. innbygger». Sverige har eksempelvis valgt å bruke statlig gjeld som en indikator på bærekraft.# The Swedish National Audit Office (2008). Offentlig forbruk er da definert som finansielt (fiskalt) bærekraftig når holdt innenfor de forhåndsfastsatte offentlig kommuniserte målene, over en gitt periode. IPSASB (2008) har argumentert for at slike mål på langsiktig finansiell bærekraftighet synes utilstrekkelig siden de i utgangspunktet ikke evner å ta innover seg (det bredere) konseptet om inter-generasjonsegenkapital (dvs. formuesbevaring).

I tillegg til ovennevnte utfordringer med finansiell rapportering tilknyttet bærekraftig utvikling, råder det usikkerhet knyttet til hvilke enheter og nivå innenfor det offentlige som skal omfattes av rapporteringen. Videre er det ikke klart hvilken rapporteringsfrekvens, hvor lang tidshorisont, eller hvilke forutsetninger som skal legges til grunn, ei heller hva implikasjonene blir eller bør bli for eksisterende juridiske rammeverk. IPSASB har imidlertid gått inn for å holde vurderinger knyttet til bærekraftig miljø utenfor, med mindre dette vil innvirke på finansielle forutsetninger som endringer i BNP og demografiske forutsetninger (for eksempel angående populasjon, vekst, emigrasjon og immigrasjon).

En sentral del av IPSASB sitt konsultasjonsnotat & prosjekt er analyse av eksisterende tilnærminger til langsiktig finansiell (fiskal) rapportering i ulike land og myndighetsområder. Den Europeiske Kommisjonen og Federal Accounting Standards Advisory Board (FASAB) sine tilnærminger blir bl.a. vurdert sammen med de i andre land (herunder USA og Canada). Evalueringen vil vurdere hensiktsmessigheten av de ulike tilnærmingene og hvorvidt en komplementær tilnærming bør tas i betraktning.

Tidsaktuelle IASB prosjekter og saker

Arbeidet til IASB har, om mulig, vært enda mer diskutert etter innføringen av de nå velkjente IFRS-standardene. I tillegg har flere store nasjoner i endring, som Brasil, Kina og India, tilnærmet seg IFRS. Dette har ytterligere akselerert internasjonaliseringstrenden, om ikke globaliseringstrenden, av IFRS-regnskapsstandarder. Selv om disse standardene er rettet mot privat sektor har de blitt fulgt med interesse også i offentlig sektor. Minst to grunner har gjort at IASB sine prosjekter og standarder har blitt diskutert på OECD-møtene.

For det første har de tre OECD-landene - Storbritannia, New Zealand og Australia - adoptert en sektor-nøytral tilnærming til standardsetting (selv om sistnevnte kaller det en transaksjonsnøytral tilnærming). Dette betyr at samme regnskapsregler (med noen få nyanser) brukes i både privat og offentlig sektor, og at standardsettet utgjøres av IFRS. Følgelig har da også regnskapsforhold og utfordringer i privat sektor dominert offentlig sektor på dette området.

En annen grunn til at det er en generell interesse for arbeidet til IASB og privat sektor-utfordringer, er at mange IPSAS-standarder er basert på IFRS-standarder. Siktemålet er å følge IFRS så langt det lar seg gjøre og heller foreta tilpasninger når offentlig sektor-spesifikke områder krever det. I tillegg er IPSAS-standarder basert på begreper og definisjoner forankret i IASBs konseptuelle rammeverk. For øvrig jobbbes det aktivt med å gå igjennom og redigere flere IPSAS-standarder for å gjøre dem mest mulig sammenfallende med IFRS, gitt offentlig sektors rammebetingelser. Anvendelsen av IFRS standarder innenfor offentlig sektor har imidlertid reist noen kritiske røster, herunder blant akademikere.# Se for eksempel Ryan, Guthrie & Day (2007).

En annen årsak til interessen for arbeidet til IASB under OECD-møtet var det pågående samarbeidet mellom IASB og Financial Accounting Standards Board (FASB). Deres samarbeid ble initiert i 2002 i «the Norwalk Agreement» og har nå fått økende interesse etter signering av «the Memorandum of Understanding»# Se www.fasb.org/news/memorandum.pdf i 2006 og etter at amerikanske Securities and Exchange Commission (SEC) støttet opp under dette harmoniseringsarbeidet.# Se også Larson & Street (2006). Fokuset forblir imidlertid mot profittorienterte private selskaper til dels på bekostning av offentlig sektor (gitt forutsetningen om at privat og offentlig sektor er ulike ift. regnskapsmessige utfordringer). Eksempelvis har diskusjonene rundt harmoniseringsarbeidet av de to konseptuelle rammeverkene (til FASB og IASB) fremhevet investorer og kreditorer som de sentrale gruppene av beslutningstakere. Man har dermed sett bort fra den videre interessentmodellen eller interessen som finnes i offentlig sektor.# Se for eksempel Day et al. (2007). I tillegg har de valgt å fokusere mer på «decision usefulness» som det overordnede målet med finansiell rapportering enn «(public) accountability». Sistnevnte er ansett som viktigere for brukere i offentlig sektor.# Se for eksempel Mack & Ryan (2006). Noen OECD-land, herunder Australia, New Zealand, Canada og Storbritannia har derfor dannet en interessegruppe (monitoring group) - i relasjon med IPSASB for å følge med på, og evt. komme med innspill ift. arbeidet til IASB/FASB.# Se Loweth (2008).

Diskusjon og avslutning

I år som andre år møttes OECD-medlemsland i Paris for å delta på OECDs årlige symposium. Ulike tema ble diskutert, herunder ulike prosjekter i regi av bl.a. IPSASB, IASB, FASAB, samt utviklingen innenfor sentrale områder som periodiserte regnskap & budsjett, offentlig-privat samarbeid, og finansiell rapportering tilknyttet bærekraftig utvikling. Store fremskritt har blitt gjort for å harmonisere standarder og anbefalinger på tvers av land og sektorer innenfor flere av disse temaene. P.t. ser det ut som harmoniseringen av praksis henger noe etter. En forklaring på dette er utfordringer som internasjonale standardsettere og interesseorganisasjoner har tilknyttet manglende sanksjonsmuligheter overfor de som like mye, eller i større grad, tilpasser internasjonale anbefalinger som de adopterer dem.

Harmoniseringsarbeid og det som ofte refereres til som New Public Management-trender (bl.a. overføring av ideer fra privat- til offentlig sektor, herunder ift. periodiseringsprinsippet) har møtt en del kritikk i akademiske kretser. Innenfor en del områder i harmoniseringsarbeid er det utvilsomt til dels store utfordringer, bl.a. av regnskapsmessig, politisk og institusjonell karakter. Eksempelvis er det ikke uproblematisk dersom regnskapsforhold og utfordringer i privat sektor ukritisk fortrenger spesifikke problemstillinger for offentlig sektor. Det finnes imidlertid også klare gevinster ved samarbeid. For eksempel; like fullt som det er klart at det er ulikheter mellom land og dermed harmoniseringsutfordringer, er det klart at det finnes likheter mellom land og dermed muligheter for å lære av hverandre både ift. praksis og standardsetting. Dette bidrar til å bygge kompetanse og gir mer velfunderte løsninger. Selv om kritiske vurderinger er nyttige, er det like viktig å være åpen for nye ideer og læringsmuligheter, og ikke minst, å kunne vurdere forenklingsmuligheter og harmonisering innenfor, i hvert fall, enkelte områder.

I Norge finnes det eksempelvis et stort potensial i så måte, bl.a. ved den store spredningen av regnskapsregler innenfor offentlig sektor på den ene siden og mellom privat og offentlig sektor på den andre siden. I tillegg finnes det til dels ustrukturerte regnskapsnormer i offentlig sektor. Et eksempel på sistnevnte ble tydeliggjort bl.a. via Terra-skandalen og de åpninger som fantes i det kommunale systemet for å foreta investeringsmessige og regnskapsmessige krumspring. Etter vår mening bør det i Norge jobbes mer med harmonisering av regnskapsregler, ikke bare mellom kommunalt og statlig nivå, men også innad i staten ift. ulike områder og virksomhetsTyper. Til illustrasjon finnes det varierende regnskapsnormer bl.a. for følgende statlige virksomhetsformer: brutto- og nettobudsjetterte virksomheter, forvaltningsbedrifter, helseforetak og statlige aksjeselskaper. Selv om noen av sistnevnte virksomhetsformer har tilnærmet seg regnskapsloven (og hverandre), finnes det på enkeltområder fortsatt forskjeller mellom dem. Så har man kommunesektoren som følger en helt annen regnskapsmodell (basert på anordningsprinsippet) enn det som praktiseres i både statlig og privat sektor.

Imidlertid er det ikke bare innad i Norge det finnes store forskjeller. Det er også store forskjeller mellom ulike OECD-land. Ut fra beskrivelsen og diskusjonen av hovedtemaene i denne artikkelen er det tydelig at OECD-landene som jobber med periodiseringsprinsippet i offentlig sektor er segmenterte. Spesielt kan det nevnes at engelsktalende land (herunder New Zealand, Australia, Storbritannia, USA og Canada) generelt skiller seg ut ved å være mer aktive i utviklingen av regnskap i sine egne land og i en internasjonal sammenheng. Dette var også tilfellet under diskusjonene som fant sted ved siste OECD-symposium, selv om Canada ikke var fullt så aktive som de andre nevnte landene. Dette gjør imidlertid disse landene til en dominerende gruppe innenfor OECD. I tillegg utøver store internasjonale organisasjoner, særlig standardsettere og utviklere - som IPSASB, IASB, FASAB - en betydelig innflytelse på OECD-landenes arbeid med periodiseringsprinsippet og andre tema i offentlig sektor.

En potensiell utfordring i det videre arbeidet blir da å balansere fokuset, så vel som hensynet til den dominerende gruppen (innbefattet de internasjonale organisasjonene), dvs. deres behov for å diskutere aktuelle utfordringer de står overfor til enhver tid, med utfordringer som andre land står overfor. Siden den dominerende gruppen driver frem utviklingen, vil de stadig flytte lista og fokusere på nye problemstillinger som ofte vil være mer og mer avanserte, og innbefatte stadig nye og mer kompliserte områder. Dette skaper utfordringer for andre land som nylig har startet sitt arbeid, eller av andre grunner har kommet (langt) kortere innenfor nevnte områder. De har dermed ikke fått gjort seg så mye erfaringer med eksempelvis periodiseringsprinsippet i offentlig sektor, og vil da muligens oppleve økende utfordringer og et potensielt kompetansegap forbundet med tema som den dominerende gruppen setter på dagsorden.

Spørsmålet blir da om et slikt gap mellom den dominerende gruppen og de andre landene vil øke i fremtiden og hva dette vil innebære. For eksempel; stadig nye og mer kompliserte problemstillinger kan inspirere de andre landene, men kan også skape frustrasjon og utfordringer med å finne en felles agenda av relevans for OECD-landene som en samlet gruppe. Dette er uansett en utfordring for de mindre erfarne landene så vel som for OECD som interessegruppe og diskusjonsforum, siden diskusjon og erfaringsutveksling er, og trolig alltid vil forbli, en essensiell komponent i utviklingen av regnskapsteori og regnskapspraksis.

Referanser

Ryan, C., Guthrie, J. & Day, R. (2007). Politics of financial reporting and the consequences for the public sector. Abacus, vol. 43, nr. 4: 474-487.

Den Europeiske Kommisjonen (2003). Public Finances in EMU, Bryssel.

Finansdepartementet (2001). St. meld. nr. 30 (2000-2001): Langtidsprogrammet (2002-2005), Oslo.

Finanskomiteen (1998). B.innst. S. I. Tillegg nr. 1 (1998-1999): Tilleggsinnstilling frå finanskomiteen om Nasjonalbudsjettet for 1999 og forslaget til statsbudsjett medrekna folketrygda for 1999 (Endra konklusjon.), Oslo.

Gårseth-Nesbakk, L. (2007a). Experimentation with accrual accounting at central government level in Norway - how a global phenomenon becomes a local practice. PhD thesis, Bodø University College, Bodø.

Gårseth-Nesbakk, L. (2007b). Periodiseringsprinsippet i staten: Nyttig tilleggsinformasjon eller en fare for velferdssamfunnet? Revisjon og Regnskap, nr. 1: 14-17.

IMF (2004). Public-Private Partnerships. International Monetary Fund: Prepared by the Fiscal Affairs Department. 12th March, 2004.

IPSASB (2008). Long-term fiscal sustainability reporting. Project Brief.

Kommunal- og Forvaltningskomiteen (2008). Innst. S. nr. 181 (2007-2008): Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om representantforslag fra stortingsrepresentantene Trygve Slagsvold Vedum og Per Olaf Lundteigen om gjennom ny lov å sikre at vann- og avløpsinfrastrukturen forblir heleid av det offentlige i all framtid, Oslo.

KPMG (2003). Kartlegging og utredning av former for offentlig privat samarbeid (OPS).

Larson, R., K. & Street, D., L. (2006). The roadmap to global accounting convergence: Europe introduces ’speed bumps’. The CPA Journal,vol.LXXVI, nr. 10.

Loweth, D. (2008). Developing the public sector conceptual framework. PowerPoint presentation. Presented at the 8th annual OECD Public Sector Accruals Symposium, Paris 3rd-4th March, 2008.

Mack, J. & Ryan, C. (2006). Reflection on the theoretical underpinnings of the general purpose financial reports of Australian government departments. Accounting, Auditing & Accountability Journal, vol. 19, nr. 4: 592-612

Olgyai, P. (2007). Periodiseringsprosjektet i staten: De statlige regnskapsstandardene. Revisjon og Regnskap, nr. 2: 33-37.

The Swedish National Audit Office (2008). Fiscal sustainability in Sweden. PowerPoint presentation. Presented at the 8th annual OECD Public Sector Accruals Symposium, Paris 3rd-4th March, 2008.

Walker, R. G. (2003). Public-private partnerships: Form over substance? Australian Accounting Review, vol. 13: 54-59.