logo

Forholdet til EØS:

Lovendringene vedr. SE-selskaper, NOKUS og fritaksmetoden

Stortinget vedtok i desember Finansdepartementet lovforslag om skattlegging av gevinst ved utflytting av SE-selskaper, samt avgrensning av virkeområde for henholdsvis NOKUS-reglene og fritaksmetoden. Vi mener at enkelte av lovendringene ikke er forenlige med EØS-retten.

EØS-avtalens artikler 31 og 40 slår fast at det ikke skal finnes noen restriksjoner på etableringsadgangen og bevegelsen av kapital innen det europeiske felleskapsområdet. Bestemmelsene forbyr at Norge legger restriksjoner på etableringsadgangen for statsborgere fra en annen medlemsstat, samt på sine statsborgeres mulighet til å etablere seg i andre medlemsstater. EØS-avtalens fire friheter har fullt gjennomslag i forhold til nasjonale regler om direkte beskatning.

Etableringsrestriksjoner kan opprettholdes dersom de er begrunnet i tvingende allmenne eller samfunnsmessige hensyn. Forutsetningen er at regelen som innebærer etableringsrestriksjonen er egnet til å ivareta det samfunnsmessige formålet, og at regelen oppfyller kravet til proporsjonalitet; regelen må ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å oppnå formålet.

Spørsmålet er om lovendringene knyttet til SE-selskapers utflyttingsskatt, NOKUS-reglene og/eller tilstramningene av fritaksmetoden er forenlige med Norges forpliktelser i henhold til EØS-avtalen.

Gevinstbeskatning ved utflytting av SE-selskaper

Når et norsk aksjeselskap eller allmennaksjeselskap flytter sitt hovedkontor til utlandet, vil selskapet normalt oppløses selskapsrettslig i Norge, samtidig som det etableres et nytt selskap i den nye staten. Anses selskapet ikke lenger å være skattemessig hjemhørende i Norge, utløses normalt likvidasjonsbeskatning både på selskapets og aksjonærens hånd. Hvorvidt et selskap er skattemessig hjemmehørende i Norge, beror blant annet på lokaliseringen av henholdsvis hovedadministrasjonen, den daglige ledelse, styremøter og generalforsamlingsmøter. I tillegg skal det legges vekt på om selskapet fremdeles er underlagt norsk aksjelovgivning.

Et såkalt europeisk selskap (SE-selskap) kan etter SE-loven flytte sitt forretningskontor og hovedkontor innen EØS uten å gå veien om selskapsrettslig oppløsning og etablering av nytt selskap. Frem til nylig har verken SE-loven eller skatteloven gitt hjemmel for å likvidasjonsbeskatte selskapet eller aksjonærene når et SE-selskap flytter sitt hovedkontor innen EØS-området. Dette ble også bekreftet av Skattedirektoratet i en bindende forhåndsuttalelse av 31. august 2006 (BFU 37/06).

Finansdepartementet fryktet at slik manglende hjemmel for beskatning av urealisert gevinst oppebåret mens SE-selskapet var hjemmehørende i Norge, kunne gi incentiver til å flytte SE-selskapet ut av Norge rett før likvidasjon eller planlagt salg av eiendeler. Departementet fremmet derfor høsten 2007 forslag til en ny bestemmelse i skatteloven § 10-71, om at et norsk SE-selskaps eiendeler, rettigheter og forpliktelser skal anses realisert dagen før skatteplikten til Norge opphører. Ved gevinst-/tapsoppgjøret skal utgangsverdien på eiendelene mv. settes til markedsverdien på utflyttingstidspunktet. Aksjonæren vil ikke bli gjenstand for realisasjonsbeskatning.

Forslaget ble vedtatt i desember 2007. Lovendringen trådte i kraft med virkning f.o.m. inntektsåret 2007 for SE-selskaper som opphører å være skattemessig hjemmehørende i Norge etter 4. oktober 2007.

I forarbeidene til bestemmelsen slår Finansdepartementet kort fast at bestemmelsen er i overensstemmelse med EØS-retten, og viser til at regelen i hovedtrekk svarer til reguleringen for SE-selskaper i Rådsdirektiv 90/343 (fusjonsdirektivet).

Vi bemerker innledningsvis at fusjonsdirektivet sikrer at utflytting av SE-selskaper ikke utløser beskatning av gevinster på eiendeler som forblir tilknyttet et fast driftssted i fraflyttingsstaten. Fusjonsdirektivet sier imidlertid ikke at eiendeler som ikke kan knyttes til et fast driftssted i fraflyttingslandet utløser skatt. En slik antitetisk tolkning er på ingen måte selvsagt. Eiendeler uten tilknytning til fast driftssted i fraflyttingsstaten er ifølge EU-kommisjonens uttalelse den 19. desember 2006 beskyttet av etableringsfriheten. Etableringsfriheten kan ikke begrenses innenfor fusjonsdirektivets rammer. Fusjonsdirektivet må i stedet vurderes opp mot etableringsfriheten.

Er så skatteloven § 10-71 forenlig med EØS-retten?

Inngangsbilletten for overhode å kunne påberope etableringsfrihet i medhold av EØS-avtalen, er at et SE-selskaps utflytting er omfattet av utøvelsen av etableringsfriheten. Dette er bekreftende meddelt av EU-kommisjonen 19. desember 2006.

Etter vår vurdering er det flere grunner som taler for at skatteloven § 10-71 utgjør en etableringsrestriksjon. Skatteloven § 10-71 innebærer at et SE-selskap som flytter fra Norge til et annet EØS-land, forskjellsbehandles i forhold til et SE-selskap som forblir i Norge. Hadde SE-selskapet forblitt skattemessig hjemmehørende i Norge, ville selskapet først blitt gjenstand for gevinstbeskatning på tidspunktet eiendelen faktisk ble realisert. Dette er først og fremst begrunnet i hensynet til skattyters likviditet. Gevinst- og tapsoppgjøret ville blitt basert på faktisk oppnådd salgsverdi/utgangsverdi på realisasjonstidspunktet.

En exit-skatt-bestemmelse som legger opp til et gevinst- og tapsoppgjør basert på markedsverdien på utflyttingstidspunktet uten faktisk realisasjon og likviditetstilfang, og uten mulighet for justering av gevinstberegningen ved senere faktisk realisasjon, innebærer følgelig både tidligere og hardere beskatning av SE-selskaper som flytter ut enn av SE-selskaper hjemmehørende i Norge. Bestemmelsen er slik sett intet mindre enn velegnet til å bremse etableringsfriheten.

Spørsmålet er om tvingende allmenne hensyn kan begrunne den etableringsrestriksjonen skatteloven § 10-71 innebærer. Allmenne hensyn som kan rettferdiggjøre unntak er blant annet effektiv skattemessig overvåkning, forhindring av skattesvik og fordeling av beskatningskompetanse mellom statene. EF-domstolen kan også akseptere andre hensyn. Provenymessige hensyn godtas ikke. I tillegg må regelen bestå proporsjonalitetstesten.

Det er liten tvil om at en umiddelbar realisasjonsbeskatning av et SE-selskap som flytter fra Norge er svært gunstig for å ivareta effektiv skattemessig overvåkning eller skattekontroll sett fra norske myndigheters ståsted, både med hensyn til opplysninger om fremtidig realisasjon, innsynsretten i selskapets regnskap og selve inndrivningen. Hensynet til myndighetenes skattekontroll er imidlertid allerede ivaretatt gjennom blant annet den nordiske bistandsavtalen, Europarådskonvensjonen om bistand i skattesaker og i en rekke av Norges skatteavtaleklausuler om utveksling av opplysninger og bistand til innfordring. Umiddelbar beskatning av SE-selskap som flytter til land som er omfattet av nevnte avtaler, utgjør et større hinder for etableringsfriheten enn hva som er nødvendig for å sikre effektiv skattekontroll. Men også ellers vil en umiddelbar innkreving være unødvendig. Exit-skatteregelen kunne vært utformet mindre restriktivt og likevel ivaretatt hensynet til effektiv skattekontroll, f.eks. ved at den ga anledning til utsatt betaling mot sikkerhetsstillelse inntil det faktisk skjedde en realisasjon, eller til senere justering av gevinstberegningen hvis utgangsverdien viste seg å bli lavere enn det som ble lagt til grunn ved utflyttingen.

Hensynet til å unngå skattesvik kan etter vår vurdering heller ikke forsvare den vedtatte ubetingede exit-beskatningen av samtlige SE-selskaper som flytter ut fra Norge. Alternative og mindre restriktive løsninger i form av henstand med betaling av utflyttingsskatten, justering av gevinstberegning ved senere realisasjon, etterfølgende kontroller og sanksjoner, ville sikret skattlegging av de selskaper som opererer i SE-form kun for å spare skatt og således fanget opp de rent kunstige arrangementene. At slike alternative tiltak ville krevd økte ressurser fra myndighetenes side, er ikke grunn god nok for å oppstille et uproporsjonalt unntak fra etableringsfriheten.

Hensynet til fordeling av beskatningskompetansen kan i prinsippet rettferdiggjøre at Norge beregner skatt på den verdistigning som er oppebåret mens SE-selskapets eiendeler befant seg innenfor norsk beskatningsområde. Men all den tid EF-domstolen, i blant annet N- og Lasteyrie-sakene, har vært lite villige til å godta exit-skatteordninger hvor det ikke gis betalingsutsettelse til eiendelene faktisk realiseres, er det mye som taler for at skatteloven § 10-71 i sin nåværende form er mer restriktiv enn nødvendig for å ivareta hensynet til Norges beskatningsrett.

Samlet sett er det således flere hensyn som i prinsippet kan forsvare den gjeldende skatteloven § 10-71. Også andre hensyn enn de som er nevnt her, kan være aktuelle. Tatt i betraktning at EF-domstolen stiller strenge krav til proporsjonalitet, er det imidlertid vanskelig å se for seg noe relevant hensyn som ikke kan ivaretas på en mindre restriktiv måte enn ved en ubetinget og endelig beregnet beskatning til markedsverdi allerede på utflyttingstidspunktet.

Etter vår vurdering utgjør en slik regel en restriksjon på etableringsretten som ikke kan opprettholdes av tvingende allmenne hensyn, og som ikke er forenlig med EØS-avtalen art. 31.

Avgrensning av NOKUS-reglenes anvendelsesområde

NOKUS-reglene gir ligningsmyndighetene hjemmel til løpende å inntektsbeskatte norske aksjonærer for deres andel av nettoresultatet i norsk-kontrollerte selskaper hjemmehørende i lavskatteland uavhengig av eventuelle utdelinger. Fastsettelsen av den skattepliktige NOKUS-inntekten skjer etter norske skatteregler som om NOKUS-selskapet var skattesubjektet, og resultatet fordeles deretter på aksjonærene etter eierandel.

Med virkning fra inntektsåret 2007 bestemmer skatteloven § 10-64, bokstav b, at beskatning av norsk-kontrollerte utenlandske selskaper hjemmehørende i lavskatteland (såkalte NOKUS-selskaper) ikke kan foretas dersom det utenlandske selskapet er reelt etablert i en EØS-stat og driver reell økonomisk virksomhet der. Bestemmelsen lovfester Finansdepartementets uttalelse av 18. april 2007, og innebærer en vesentlig innskrenkning i anvendelsesområde for NOKUS-beskatning innen EØS-området.

Bakgrunnen for Finansdepartementets uttalelse og lovendring, er EF-domstolens dom av 12. september 2006 i den såkalte Cadbury Schweppes-saken. EF-domstolen fikk forelagt spørsmålet om de britiske CFC-reglene («Controlled Foreign Companies») var i strid med EF-traktatens bestemmelser om fri etableringsrett og om fri bevegelighet av kapital. I likhet med de norske NOKUS-reglene innebar de britiske CFC-reglene i korte trekk at et morselskap ble beskattet for løpende overskudd i datterselskap hjemmehørende i et lavskatteland, uavhengig av utdelinger. For å sikre at de britiske CFC-reglene kun rammer typiske misbrukstilfeller, unnlates CFC-beskatning dersom datterselskapet omfattes av enkelte nærmere og til dels omfattende unntak.

EF-domstolen konkluderte med EF-traktatens regler om etableringsfriheten er til hinder for anvendelse av de britiske CFC-reglene, med mindre CFC-lovgivningen kun rammer rent kunstige arrangementer hvis formål er å unngå den nasjonale skatten som normalt ilegges. Ifølge EF-domstolen kan CFC-beskatning ikke skje dersom CFC-selskapet er reelt etablert i en EØS-stat, og utøver reelle økonomiske aktiviteter der. Denne vurderingen må baseres på objektive faktorer som er etterprøvbare for en tredjepart. I den sammenheng ble det antatt at det ville være spesielt relevant å se hen til om CFC-selskapet hadde egne lokaler, egne ansatte og egne driftsmidler.

Finansdepartementet har gjennom skatteloven § 10-64, bokstav b, søkt å oppfylle Norges EØS-forpliktelser ved å utforme NOKUS-reglene i tråd med retningslinjene gitt i Cadbury Schweppes-dommen, sett i sammenheng med generaladvokatens innstilling av 2. mai 2006.

Lovteksten i skatteloven § 10-64, bokstav b, synes isolert sett å samsvare med Cadbury Schweppes-dommen. At departementet i forarbeidene krever at selskapet gjennom sin ordinære virksomhet deltar på en fast og varig måte i etableringsstatens næringsliv for at etableringen og virksomheten skal anses reell, er også forenelig nok med Cadbury Schweppes-avgjørelsen. Tilsvarende er kravet til dokumentasjon for at etableringen og virksomheten er reell.

Det er imidlertid grunn til å spørre om Finansdepartementet går vågelig langt i sin noe bastante tolkning av disse retningslinjene når det kommer til den konkrete vurderingen. Departementet oppstiller i forarbeidene en svært omfattende og grundig momentliste som umiddelbart synes vanskelig å gjenfinne i Cadbury Schweppes-avgjørelsen. Det skal ses hen til hvorvidt selskapet disponerer over lokaler, inventar og utstyr i etableringsstaten, om selskapet har fast ansatt ledelse og øvrige ansatte i etableringsstaten som driver selve virksomheten der og om de nevnte ansatte har tilstrekkelige kvalifikasjoner, kompetanse og fullmakt til å drive virksomhet, samt faktisk treffe relevante beslutninger, og om selskapets aktivitet har økonomisk substans ved påviselige inntekter fra egen virksomhet. Videre må det påvises at selskapets tjenester er nødvendige og skaper faktiske merverdier for andre selskaper i konsernet i den grad selskapet hovedsakelig deltar i konserninterne transaksjoner.

Det er tilsynelatende et relativt stort sprik mellom de tilfeller der EF-domstolen aksepterte NOKUS-beskatning, dvs. de rent kunstige arrangementer med formål å unngå norsk skatt, til Finansdepartementets avgrensning. I den grad ligningsmyndighetene faller for fristelsen til å anvende departementets momenter som nødvendigheter for at etableringen og virksomheten i etableringsstaten skal være reell, vil dette langt på vei kunne uthule begrensningene i NOKUS-beskatningen som nå er gitt i skatteloven § 10-64, bokstav b. Nevnte momenter vil i utgangspunktet utelukke f.eks. holdingsselskaper, selskaper som benytter innleie av ansatte, selskaper som setter ut funksjoner til eksterne parter eller underleverandører, selskaper uten behov for kontorlokaler eller selskaper som leier ut skip på bareboat-avtale. At terskelen for NOKUS-beskatning innen EØS skal være så lav, er vanskelig å utlede av Cadbury Schweppes-dommen.

Dersom man legger Finansdepartementets momentliste mer eller mindre slavisk til grunn, vil en rekke skattytere fremdeles være gjenstand for NOKUS-beskatning til tross for at «NOKUS-selskapet» ikke har karakter av et skattemotivert, rent kunstig arrangement. I så fall vil NOKUS-reglene neppe kunne anses å tilfredsstille proporsjonalitetskravet, hvilket er avgjørende for om NOKUS-reglene er i samsvar med EØS-avtalens rett til fri etablering, alternativt fri bevegelse av kapital.

Vi antar imidlertid at departementets uttalelser i forarbeidene må praktiseres mer fleksibelt og smidig enn hva formuleringene umiddelbart kan antyde, og forstås slik at fokuset i substansvurderingen må være på hvilke aktiviteter, utstyrsnivå og beslutningskompetanse som er naturlig for det enkelte respektive selskaps virksomhet og driftsformat.

At aktiviteten som utøves i etableringsstaten er av begrenset omfang, av passiv karakter eller utgjør kun deler av selskapets virksomhet, kan ikke være avgjørende. At f.eks. et selskap, i tillegg til at styremøtene avholdes i etableringsstaten, kun har lavere administrative stillinger ved selskapets kontor der, mens resterende daglig virksomhet drives av ansatte i Norge, behøver ikke nødvendigvis føre til NOKUS-beskatning av norske aksjonærer, såfremt man har kontor og ansatte som gjennom sin ordinære virksomhet deltar i etableringsstatens næringsliv. I slike tilfeller vil uansett alminnelige internprisingsregler og tilordningsprinsipper gi grunnlag for fordeling og tilordning av selskapets inntekter mellom NOKUS-selskapet selv, selskapets morselskap, aksjonærer og/eller andre konsernselskaper, og således avhjelpe eventuell skjev, skattemotivert inntektsfordeling.

Kravet til reell etablering og virksomhet bør imidlertid også kunne tilfredstilles i bareboat-utleietilfeller, særlig i den utstrekning avtaleforhandlinger, daglig administrasjon, vedlikehold, sertifisering mv. i all hovedsak utføres av kvalifisert ansatt personell i etableringsstaten, til tross for at selskapet verken har kontorlokaler eller heltidsansatte der. Den avgjørende norm må være selskapets naturlige tilstedeværelse ut fra sine funksjoner.

En annen side av NOKUS-reglene i sin nåværende form, er at kravet til reell etablering og virksomhet, kun kreves ved etablering i andre EØS-stater, og ikke på etableringer i Norge. En slik regel fremstår som diskriminerende overfor den som etablerer seg i andre EØS-stater enn Norge, og utgjør etter vår vurdering i seg selv et inngrep i etableringsfriheten. I hvilken grad regelen kan rettferdiggjøres av tvingende allmenne hensyn, er vel heller tvilsomt.

Avgrensning av fritaksmetodens anvendelsesområde

Fritaksmetoden har frem til nylig vært gitt generell anvendelse for aksjeinntekter til og fra selskaper hjemmehørende i EØS, uansett lavskatteland eller ei.

Med virkning fra inntektsåret 2008 er fritaksmetodens anvendelsesområde for aksjeinntekter fra lavskatteland innenfor EØS innskrenket til å gjelde selskaper som er reelt etablert og driver reell økonomisk virksomhet i EØS-staten. Tilsvarende krever fritak for norsk kildeskatt på utdelinger fra norske selskaper til aksjonærer hjemmehørende i EØS-stat, at mottaker er reelt etablert og driver reell økonomisk virksomhet der.

Ved vurderingen av om etableringen og virksomheten er reell, skal de samme momenter legges til grunn som ved vurderingen av om et selskap omfattes av NOKUS-reglene eller ikke. Også kravet til dokumentasjon overfor norske skattemyndigheter skal gjelde tilsvarende. Det innebærer at dersom vilkårene for NOKUS-beskatning er til stede, vil en heller ikke kunne nyte godt av fritaksmetoden.

I forarbeidene viser Finansdepartementet til Cadbury Schweppes-dommen, og begrunner lovendringene med hensynet til en balansert allokering av beskatningskompetanse. Videre tilsier hensynet til å hindre skattemotiverte tilpasninger og gjennomstrømning av aksjeinntekter med skattefrihet, at det bør stilles samme krav til reell etablering og virksomhet som i NOKUS-tilfellene.

Vi vil kort kommentere noen problematiske sider av disse lovendringene i relasjon til EØS-retten.

Cadbury Schweppes-dommen gjaldt terskelen for NOKUS-beskatning innenfor EØS. Avgjørelsen gjaldt ikke beskatning av aksjeinntekter mellom EØS-stater generelt. Rettsutviklingen i EØS forlanger således ikke i seg selv en innskrenkning i anvendelsesområde for fritaksmetoden.

Uansett synes Finansdepartementets solide momentliste for vurderingen av substanskravet å gå mye lenger enn Cadbury Schweppes-dommens avgrensning mot rent kunstige, skattemotiverte strukturer, ref. punktet ovenfor vedrørende NOKUS. De innførte innskrenkningene i fritaksmetoden rammer ikke bare skattemotiverte og kunstige arrangementer, men også normalt organisert næringsvirksomhet.

Fritaksmetoden krever heller ikke dokumentasjon av norske aksjonærer for reell etablering og virksomhet ved investering i norske selskaper. Ingen norske selskapsaksjonærer plikter å svare skatt av aksjeutbytte fra norske selskaper, til tross for at disse neppe oppfyller Finansdepartementets momentliste. Aksjonærer i f.eks. norske holdingsselskaper - uten behov for verken kontorlokaler eller heltidsansatte - opprettet i medhold av overgangsregel E til fritaksmetoden, nyter følgelig godt av skattefritaket, mens investeringer i tilsvarende høyst reelle holdingsselskaper i EØS-lavskatteland, diskvalifiserer. Like fullt vil holdingsselskaper og aksjefond ellers i EØS, kunne diskvalifisere for kildeskattefritaket ved investering i norske selskaper. Aksjonærer og investeringsselskaper i andre EØS-stater enn Norge blir følgelig diskriminert.

Dette innebærer at lovendringene virker som effektive bremser i forhold til retten til fri etablering og kapitalflyt. Vi stiller oss tvilende til hvorvidt hensynene til fordeling av beskatningskompetanse og unngåelse av skattesvik kan rettferdiggjøre en slik etableringsrestriksjon.

Allerede i dag vil de alminnelige ulovfestede regler om gjennomskjæring langt på vei motvirke at inntekter kan strømme skattefritt gjennom norske selskaper til EØS-selskaper uten reell økonomiske aktivitet i EØS-staten, og videre til bakenforliggende eiere utenfor EØS. Hensynet til både fordeling av beskatningsretten og forhindring av skattesvik ivaretas således langt på vei gjennom dette regelsettet.

Også skatteavtalenes benyttede vilkår om «beneficial owner» eller «virkelige rettighetshaver» av aksjeutbytte, dvs. når vedkommende har juridisk rådighet over objektet tilsvarende en eier, og vedkommende har den umiddelbare økonomiske risikoen som følger av eierskapet, skal sikre at det ikke skjer skatteomgåelse og skjev beskatning mellom statene.

Sett i sammenheng med den omfattende dokumentasjonsplikten lovendringene påbyr, synes i tillegg fritaksmetodens avgrensninger i sin nåværende form å gå lenger enn det som er nødvendig for å oppnå formålet. At en aksjonær pålegges å dokumentere reell etablering og virksomhet i investeringsstaten, vil i mange tilfeller kunne være både problematisk og tungvint, og forbundet med atskillig fare for (forhåpentligvis midlertidig) aksjeinntektsbeskatning ved at ligningsmyndighetene finner dokumentasjonen utilstrekkelig. Enda mer ressurskrevende, upraktisk og vanskelig gjennomførbart er det for et norsk investeringsselskap å dokumentere at samtlige EØS-aksjonærer er reelt etablert og driver reell økonomisk virksomhet. Som trekkpliktige for den skatt som faller på utenlandske aksjonærer, risikerer norske investeringsselskaper å bli ansvarlig for kildeskatten dersom de feilaktig ikke har trukket. Dokumentasjonskravet alene vil derfor formodentlig kunne anses som uforholdsmessig.

Vår konklusjon er at fritaksmetodens tilstramninger vanskelig kan passere proporsjonalitetstesten, med den følge at lovendringene neppe kan anses forenlige med Norges EØS-forpliktelser.

Avslutning

Ønsker man en avgjørelse på om Norge begår traktatbrudd, må man klage til EFTAs overvåkningsorgan, ESA. Det er ESA som formelt må reise søksmål om traktatbrudd overfor EFTA-domstolen. I vurderingen av om statene bryter EØS-avtalen, legger EFTA-domstolen stor vekt på praksis fra EF-domstolen, og søker å tolke EØS-avtalen på samme måte som tilsvarende bestemmelse tolkes i EF-retten. Selv om det ikke finnes noen formell sanksjonsmulighet, oppfyller EFTA-statene normalt sin forpliktelse til å rette seg etter EFTA-domstolens avgjørelse.

ESA er allerede blitt forelagt spørsmålet om innskrenkningen av fritaksmetodens anvendelsesområde innenfor EØS, innebærer traktatbrudd. Det er ikke usannsynlig at utflyttingsskatten for SE-selskaper og NOKUS-reglene også vil bli presentert for ESA.

Dersom EFTA-domstolen finner at en eller flere av de omtalte lovendringene strider mot etableringsfriheten, er det lite sannsynlig at norske myndigheter ikke vil tilpasse seg dette. Det er imidlertid et tankekors at Finansdepartementet til stadighet opererer på kloss hold av - om ikke over - grensen for hva EØS-retten aksepterer.