logo

Kommentar:

Artikler om internprising

I RR 3.2007 kommenterer to artikler en artikkel i RR 1.2007 som drøfter forståelsen av armlengdeprinsippet i forhold til såkalte tax efficient supply chain management-strukturer.

Det er positivt at våre artikler skaper debatt om et vesentlig tema - internprising. Vi har valgt å komme med et samlet innspill til de kommentarene som hhv. Basteviken, Andresen og Krosvik, KPMG og Jørgensen og Grüner, Deloitte, er kommet med.

1. «Smarte» supply chain-modeller

Nye supply chain-modeller er ofte et resultat både av effektiviseringshensyn og skatteplanlegging, men effektive supply chain- modeller# Supply Chain Management er de forretningsprosesser som leder til at varer og tjenester kommer mest mulig effektivt fra leverandør til kunde. dvs at SCM omhandler interorganisatoriske prosesser, herunder logistikk for hvordan å få varer fra den ene enden av leveringskjeden til sluttbruker. kan eksistere uten anvendelse av kommisjonærstrukturer. Temaet er blitt tatt opp av mange skattemyndigheter og er drøftet i flere artikler de siste årene. Dette er også en viktig årsak til pågående diskusjoner i OECD under WP1 og WP6.

I IBDF 2006 er det over flere numre diskutert tilpasninger til kommisjonærstrukturer i flere land, herunder de skattemessige spørsmål som strukturene reiser. En artikkel som omhandler en rapport fra CapGemini på InPharma technologist.com inneholder noen interessante kommentarer. Ifølge denne er det enkelt å designe en supply chain struktur som tar hensyn til skatt. Fra denne artikkelen som er publisert 21/12-2004 fremkommer det følgende: «The principle underlying this model is the centralisation of the higher value add functions, major risks and intangible assets into a separate legal entity, called a Principal company or a Supply Chain Management Company (SCMC). This SCMC is usually conveniently located in a favourable tax jurisdiction, like Switzerland, says Capgemini... The consequence will be that a lot of the tax payments will move away from existing countries.» Videre har Wall Street Journal 7. november 2005 kommentert disse strukturene i en artikkel om Microsoft hvor det bl.a. fremkommer at det blir stadig enklere for Multinationals å fragmentere verdikjeden og lokalisere fortjeneste, funksjoner og immaterielle eiendeler til Irland hvor de skattlegges med lav sats - dvs. en sentral kommisjonærmodell. Wall Street Journal antar at Microsoft har spart ca. 500 millioner dollar årlig i skatt på denne måten.

2. Sammenlignbarhet

Sammenlignbarhetskriteriene i OECDS retningslinjer pkt. 3.26 sammenholdt med pkt. 3.34-3.40

OECD oppstiller i retningslinjene krav om sammenlignbarhet, bl.a. bør det foretas en vurdering av markedet, konkurrenter, strategi, effektivitet, ledelse, kostnadsstruktur mv., jf. retningslinjene pkt. 3.26 jf. pkt. 3.34-3-40. Retningslinjene understreker at sammenlignbarhetskriteriene er spesielt viktige pga. metodens ensidighet, og at et samlet nettoresultat vil være påvirket av forhold som ikke har tilknytning til transaksjonen.

TNMM-metoden er etter OECDs oppfatning en transaksjonsbasert metode, og ikke en metode for å sammenligne nettomarginer mellom selskaper. I denne sammenheng vises det til retningslinjene pkt. 3.42 hvor det fremgår at «En analyse basert på TNMM bør kun inkludere den del av det avhengige foretaks overskudd som kan henføres til bestemte kontrollerte transaksjoner. Det ville derfor ikke være hensiktsmessig å anvende TNMM på hele foretaket under ett dersom foretaket er involvert i en rekke ulike kontrollerte transaksjoner...» Dette vil gjelde både for de kontrollerte og ukontrollerte foretakene. Dersom noen i sammenligningsgrunnlaget er involvert i andre typer av transaksjoner eller transaksjoner med andre vilkår, må disse isoleres fra det totale resultatet. Hensyntas ikke dette medfører det at man i stedet anvender en Comparable profits method (CPM) som OECD har avvist. Det understrekes at CPM og TNMM ikke er samme metode. Den ene ser på totallønnsomheten, mens den andre er transaksjonsbasert. I USA, hvor metoden CPM først ble anvendt, har man i dag store betenkeligheter med den skjematiske praksisen som har blitt utviklet. KPMG og Deloitte forsvarer anvendelsen av en metode som etter OECDs beskrivelse minner mer om en CPM enn en TNMM.

Databaseundersøkelser

I vår artikkel i RR nr. 1 ble det gitt en kort beskrivelse av hvorledes databaseundersøkelser kan gjennomføres, men vi er klar over at kvantitative søk suppleres med en kvalitativ gjennomgang. Den kvalitative gjennomgangen bygger blant annet på funksjons- og risikoanalysen for foretaket. For å sikre at det foreligger sammenlignbarhet må det foreligge spesifikk informasjon om både foretaket og de foretak som man sammenligner med, for å kunne vurdere sammenlignbarhet.

Selv om KPMG kaller databaseundersøkelser en objektiv metode, er den omtalte metodebruken av databasesøk også basert på skjønnselementer. Først bestemmes hvilke søkekriterier som skal anvendes, herunder bransjeregistreringer, søkeord i virksomhetsbeskrivelsen, finansielle data og andre nøkkeltall. Det er mange spørsmål som må vurderes når søkekriteriene skal velges. Deretter må det foretas en særskilt vurdering om det skal velges bort virksomheter fra utvalget, fordi de ikke anses sammenlignbare. Videre må man avgjøre om et evt. intervall som fremkommer skal innsnevres, samt hvorledes det bør gjøres. Enhver metode for å innsnevre intervallet må vurderes særskilt, herunder interkvartilt intervall.

Da aggregering av transaksjoner er en forutsetning for anvendelse av databaseundersøkelser som prisingsmetode, bør den overveiende del av foretakenes transaksjoner (foretaket og foretakene man sammenligner med) være likeartede eller det bør foreligge segmentinformasjon som muliggjør en sammenligning. Erfaringene så langt er at det i mange tilfeller forekommer søk og sammenligninger som kan karakteriseres som «cherry-picking» dvs. at de velger selskaper subjektivt.

3. Metodeanvendelse

Vi har ikke noe ønske om å «tvinge» noen til å anvende spesielle metoder, men har stilt spørsmål om dagens anvendelse av OECDs metoder er i henhold til armlengdeprinsippet. I denne forbindelse har vi sett at det er svært vanskelig å gjennomføre en sammenlignbarhetsanalyse med databaseundersøkelser som tilfredsstiller fremgangsmåten som er skissert i OECDs retningslinjer. Det kan således vurderes om kalkyler og prising av varer og tjenester bør suppleres med en profit split-metode, jf. OECDs retningslinjer pkt. 3.31: «En ensidig analyse vil ikke nødvendigvis ta hensyn til totallønnsomheten FNF-konsernet oppnår gjennom de kontrollerte transaksjoner, hvilket ville være av relevans for sammenlignbarhetsformål. En ensidig tilnærming kan medføre at en konsernenhet i et FNF-konsern tillegges et overskuddsnivå som implisitt medfører at andre konsernenheter tillegges et urealistisk høyt eller lavt nivå. Selv om konsekvensene av de øvrige transaksjonsparters overskudd ikke alltid er en avgjørende faktor ved fastsettelse av en transaksjonsprising, kan disse benyttes til dobbeltsjekking av de konklusjoner man har kommet frem til».

Anvendes TNMM, skal den gjennomføres på en måte som er i samsvar med armlengdeprinsippet. Metoden må være transaksjonsbasert, ta hensyn til sammenlignbarhetskriteriene og justeringer for forskjeller av økonomisk betydning jf. retningslinjene pkt. 3.26-3.48. Erfaringene våre er at disse momenter ofte ikke tas hensyn til i praksis.

3. 1 Resultatstyring er ikke i henhold til armlengdeprinsippet

Det er priser og vilkår som skal vurderes

Begge kommentarene til vår artikkel postulerer at resultatstyring ikke er i strid med armlengdeprinsippet fordi sammenlignbare foretak oppnår samme fortjeneste. Det anføres at dette skyldes at salgsinntekten bestemmes ut fra hva uavhengige parter ville ha betalt, og at kostnadsbasen er relativt lik og dermed resultatet. Det påstås derfor at resultatstyring er både riktig og viktig for å oppnå en korrekt allokering av konsernets globale fortjeneste.

Dagens anvendelse av CPM kalt TNMM medfører ofte at foretak sammenlignes på nettoresultatnivå. Dette medfører etter vår erfaring at foretak blir «styrt» med hensyn til å oppnå et på forhåndbestemt nettoresultat. Målet for foretakene er at nettoresultatet skal ligge innenfor det nettoresultatet som fremkommer via sammenlignbarhetsanalyser og databaseundersøkelser, foretakene blir således garantert dette nettoresultat. Vi mener at en må foreta en konkret vurdering av de funksjoner, risiko og eiendeler som anvendes i transaksjonen. En metode skal ikke kunne skape en lavrisikovirksomhet, det er den virksomhet som utøves som bestemmer hvorvidt denne har lav risiko eller ikke.

Etter sktl § 13-1, MA artikkel 9 og OECD retningslinjer fremgår det at det er pris og vilkår som skal vurderes, ikke resultatet# OECD retningslinjer pkt 1.68 og 2.5.. Det pågående arbeidet med de nye regler for dokumentasjon av interne priser fremhever også at det er pris og vilkår som skal dokumenteres jf. Finansdepartementers høringsnotat av 7.11.2006.

Forskjellige virksomheter har forskjellige driftskostnader og inntekter selv om de er i samme bransje og har samme hovedfunksjoner. Det fremgår av OECD retningslinjer pkt 1.45 at det ikke kun er én armlengdepris for en transaksjon. Prisen vil variere fordi omstendighetene varierer. Metoden som både KPMG og Deloitte skisserer, illustrerer bl.a. at det eksisterer forskjeller i inntekter driftskostnader og resultat. Først søker man etter «sammenlignbare» foretak og får et intervall av nettoresultater, som igjen reduseres ved å fjerne de nederste og øverste 25% av intervallet, dvs. de har ikke likt resultat.

Relativ lønnsomhet

KPMG argumenterer for at relativ lønnsomhet er irrelevant siden dette vil medføre at man vurderer bransjens suksess utelukkende på marginer. Valg av avansenivå er av strategisk betydning og vil ikke være like for foretakene. Dersom man velger en lavmargin-strategi kombinert med stort volum, er det sannsynlig at det vil være stordriftsfordeler knyttet til virksomheten. Det er dermed ikke sikkert at nettoresultatet påvirkes tilsvarende. Når en investor foretar en vurdering av investeringen sin, er P/E en av de viktigste faktorene i vurderingen, sammen med resultatmargin og avkastning på investert kapital. Dette belyser at også relativ lønnsomhet er en faktor av betydning ved vurderingen av et foretaks suksess.

Bonus pater familias som en standard for sammenlignbarhet

Deloitte er uenig i anvendelsen av begrepet «bonus pater familias» til sammenlignbarhetsformål. Det er ikke slik at vi skal vurdere enhver kontrollert avtale opp mot denne standarden. Hensikten er å sette noen rammer for hvilket sammenligningsgrunnlag som kan anvendes når vilkårene i en kontrollert avtale skal vurderes. OECD drøfter for tiden denne standarden i forhold til armlengdeprinsippet.# International Transfer Pricing Journal March/April 2007, In this regard the OECD concludes that the concept of «prudent business management» may be worth clarifying in the OECD Guidelines. (OECD Invitation, at 8.) og Comparability Draft, page 8, par. 20 provides in part that: «the application of the arm’s length principle might eventually resort to a prudent business management principle test, where one would try to create the theoretical arm’s length environment by asking the question, whether the conditions of the controlled transaction under review are consistent with what a reasonable independent party would have done if confronted with the same opportunities or set of circumstances and quantify the adjustment by reference to profits that would have accrued at arm’s length.» OECDs bruk av begrepet «prudent business management» kan i denne forbindelse sammenlignes med «bonus pater familias»-standarden - den forsiktige og fornuftige forretningsmann.

4. Separasjon av funksjoner og risiko

Når det gjelder separasjon av funksjoner og risiko, vises det til OECDs retningslinjer pkt. 1.25-1.27 hvor det fremkommer at utførte funksjoner til en viss grad vil bestemme fordelingen av risiko mellom partene og dermed de betingelser hver part ville forventet i forretninger gjort på armlengdes avstand. Videre anser OECD at det er generelt fornuftig for partene å bli tildelt en større andel av de risikoer de har relativt større kontroll over. Funksjoner som skaper risiko, og eiendeler som knytter seg til en bestemt risiko, bør derfor flyttes sammen med risikoen de skaper.

KPMG har gitt utrykk for at «[de] fleste Typer risiko er det mulig å eliminere/minimere bare prisen er riktig» og viser til at forsikringsselskaper ikke selv har kontroll over risikoen og derfor tar seg bedre betalt enn om de hadde kontrollert risikoen selv. Forsikringsselskaper tilbyr forsikring hvor det foreligger en avgrenset, kalkulerbar risiko. Dette er imidlertid en særskilt bransje som forsikrer eiendeler mv. under spesielle forutsetninger. Fjerning av risikoen for tilnærmelsesvis hele virksomheten er derimot en uhåndterbar størrelse i forsikringssammenheng.

KPMGs andre eksempel knytter seg til en investor som kan velge å investere i en virksomhet eller sette pengene på en bankkonto, dvs. valg av risikoprofil og ikke separasjon av funksjon og risiko. I mange omstruktureringstilfeller avtalefestes det en konsernintern kostnadsdekning som tilsynelatende fjerner risiko fra foretaket. Avkastningsmulighetene for foretaket reduseres tilsvarende. Det er ikke et valg mellom investeringsformer, men et valg av hvilken verdi investeringsobjektet skal ha avhengig av hvilken innretning som velges for foretaket (for eksempel distributør/agent). Provisjonsavtaler om kostnadsdekning pluss fjerner ikke risikoen fra foretaket, men er kun en provisjonsberegningsmetode som gir representanten et lavt, men garantert vederlag. Så vidt vi vet finnes det ikke tilsvarende avtaler mellom uavhengige parter hvor prinsipalen overtar tilnærmelsesvis hele mellommannens risiko. Det vil si at slike avtaler ikke er iht. armlengdeprinsippet.

Vi er av den oppfatning at risikoen for enkeltstående elementer kan flyttes når det er mulig å prise risikoen, for eksempel for kundefordringer. Dekning av mellommannens kostnader er etter vår oppfatning ikke overføring av risiko, men kun en provisjonsberegning. Vurdering av vederlagsberegningen er kun en del av en helhetsvurdering iht. til kriteriene i sktl. § 13-1 herunder kravet om inntektsreduksjon.