logo

2007 / Utgave 1 / Internasjonal skatt og avgift
PDF av originalartikkel

EØS-midlene og aktuelle prosjekter

I perioden 2004-09 støtter Norge og EFTA prosjekter i EUs nyeste medlemsland med 1,8 milliarder norske kroner årlig. EØS-midlene er på ingen måte lett tilgjengelige midler for norske aktører, men både offentlige og kommersielle enheter kan være aktuelle partnere i prosjektene. Første skritt på veien må derfor være å sette seg svært godt inn i hvordan ordningene fungerer.

Målet er sosial og økonomisk utjevning

EØS-midlene ble opprettet som en direkte følge av EUs østutvidelse 1. mai 2004. Utvidelsen ga EU 75 nye millioner innbyggere og det totale landarealet økte med 18 prosent. Disse medlemslandene står for bare fire prosent av EUs samlede brutto nasjonalprodukt, og de fattigste av landene har et gjennomsnittlig inntektsnivå pr. innbygger som kun utgjør en tredel av snittet i EU. For at de nye medlemslandene skal nå målet om å bli velfungerende og likeverdige konkurrenter på linje med de etablerte EU-landene, må velferdsnivået jevnes ut. Det er et klart behov for investeringer i miljøteknologi, infrastruktur og bærekraftig, moderne industri i alle disse landene.

EØS-midlene omtales derfor ofte som Norges og EFTAs bidrag til EUs arbeid for sosial og økonomisk satsing i de nye medlemslandene. I første runde dreier det seg om 1,2 milliarder euro eller nær 10 milliarder kroner kroner over en femårsperiode. Alle EUs nye medlemsland - Polen, Tsjekkia, Ungarn, Slovakia, Slovenia, Estland, Latvia, Litauen, Malta og Kypros mottar midler fra EFTA og Norge. Samtidig får tidligere mottakere som Spania, Hellas og Portugal fremdeles en viss andel av pengene. Midlene er organisert som to separate men jevnstore finansieringsordninger: EFTA-ordningen finansieres hovedsakelig av Norge (95 prosent), men også av Island og Liechtenstein (de resterende 5 prosent). Den norske ordningen dekker Norge alene.

Som følge av Romanias og Bulgarias inntreden i EU 1. januar 2007 vil dessuten potten økes. For øyeblikket forhandler Norge, Island og Liechtenstein med EU om betingelsene for at Romania og Bulgaria blir en del av EØS-området. EUs utgangkrav var at EFTA skulle stille opp med ytterligere en milliard norske kroner for perioden frem til mai 2009, men dette ble avvist av norske myndigheter. Forhandlingene ventes ferdigstilt i første kvartal 2007, og summen partene blir enige om vil da supplere dagens EØS-midler. Begge land vil motta midler etter samme prinsipper som de andre mottakerlandene.

Prosjekter med merverdi

Norske bedrifter og organisasjoner har full anledning til å delta som prosjektpartnere i et EØS-finansiert tiltak. Midlene er slett ikke lett tilgjengelige, og det er ikke nødvendigvis meningen at deltakerne skal profittere økonomisk. Likevel kan prosjektdeltakelse gjennom EØS-midlene være en svært verdifull erfaring for de riktige aktørene.

Først og fremst er det viktig å kjenne til at midlene fokuserer på målsetninger i de nye medlemslandene. Ordningene retter seg mot samfunnsmessige verdier og er ikke direkte ment å støtte opp om bedrifters kommersielle aktivitet, verken i mottakerland eller giverland. Prosjektene må derfor ha en klar profil av offentlig interesse. Dette innebærer at prosjektene på et eller annet vis må tilføre lokal- eller storsamfunnet noe verdifullt. Miljømessige eller sosioøkonomiske ringvirkninger som favner mange, er derfor en viktig faktor for å kunne tildeles midler; det er ikke nok å skape kommersiell aktivitet.

Det er viktig å ta hensyn til de politiske målsetningene som ligger til grunn for opprettelsen av ordningene. Alle prosjekter som får midler fra EØS-ordningene, skal bidra til å redusere sosioøkonomiske forskjeller blant EU-/EØS-landene. Prosjektet må derfor svare til minst én, og helst flere, av målsetningene om å styrke landenes administrative og rettslige kapasitet, bærekraftighet samt utbygging av helsevesen og infrastruktur. Prosjekter som ikke er i tråd med EUs og EFTAs uttalte målsetninger, vil ikke tildeles penger.

Norske aktører får dessuten kun marginale fordeler innenfor ordningene selv om prosjektene i stor grad er norskfinansierte. I enkelte land har myndighetene bestemt at norske samarbeidspartnere i et prosjekt skal premieres. I Polen gis det for eksempel plusspoeng til prosjektskisser hvor det er inngått intensjonsavtaler om samarbeid med en norsk partner. Disse poengene utgjør imidlertid en så liten del av den totale prosjektvurderingen at norske aktører i praksis konkurrerer på linje med bedrifter og aktører fra andre EU-/EØS-land.

Prosjekter med miljøteknologisk og/eller innovativ profil skal etter hensikten vies særlig oppmerksomhet. Mange utlysninger vil ha sammenheng med landenes behov for en oppgradering av strukturelle forhold slik at de samsvarer med EUs regelverk innen for eksempel miljø og avfall.

Regelverk og anbudsrunder

Et annet viktig poeng er at EØS-midlene er mottakerstyrte. Dette innebærer at alle prosjekter planlegges, organiseres og gjennomføres i mottakerlandet. Til forskjell fra mange EU-programmer kan norske partnere ikke være prosjektledere, og heller ikke stå som formell søker. Siden prosjektet ledes fra mottakerlandet, ligger også alt ansvar for rapportering, budsjettstyring og fordeling av midler blant prosjektpartnerne her. Både offentlige etater, stiftelser, bedrifter og organisasjoner i mottakerlandene kan søke om prosjektstøtte gjennom EØS-ordningene. Det formelle kravet er at søkeren er en juridisk enhet i mottakerlandet.

Norske bedrifters muligheter ligger i å levere varer og tjenester inn i et prosjekt, og offentlige partnere er aktuelle som for eksempel kompetanseleverandører. En norsk partner kan likevel uformelt være medvirkende i prosessen med å utvikle prosjektet. I mange tilfeller vil det være en fordel å involvere seg tidlig fordi du da kan påvirke prosjektets utforming og leveransebehov i den retningen du trenger for å være konkurransedyktig i anbudsprosessen.

Samtidig er det viktig å huske at du i alle tilfeller risikerer å falle ut til fordel for en annen europeisk leverandør når leveransen skal kjøpes inn. EUs regelverk for statsstøtte og offentlige innkjøp skal etterfølges, noe som betyr at leverandører til EØS-finansierte prosjekter må selge seg inn til en prosjekteier i mottakerlandet gjennom å vinne anbudsrunder. Prosjektlederen må velge sin tilbyder ut fra prinsipper om kvalitet og lønnsomhet, så du har ingen garanti for å gå seirende ut av anbudsrunden selv om du har deltatt aktivt i utvikling av prosjektideen.

Hvor risikabelt det vil være å investere tid og penger i en tidlig fase, avhenger i stor grad av hvilke leveranser du ønsker å gjøre. Ordningenes utforming gjør at norske kunnskapsbedrifter som tilbyr avanserte nisjeprodukter eller høyteknologiske løsninger, har større muligheter til å vinne frem enn hyllevareprodusenter med sterk konkurranse fra EUs lavkostnadsland. Erfaringen viser dessuten at prosessen krever ressursmessig ryggrad og stor grad av prosjektkompetanse. Offentlige kunnskapsaktører har vært mer aktive i søknadsprosesser enn private bedrifter så langt.

Mottakerstyringen innebærer også at landene i stor grad har fått bestemme hvilke satsingsområder de vil prioritere, og derfor hvilken type prosjekter som skal få mest penger. Viktige deler av landenes sosioøkonomiske arbeid består i dag i å heve standarder slik at de er i tråd med relevant EU-regelverk, særlig innen miljø og avfallshåndtering. Landene har imidlertid ulike strukturelle behov og det er derfor viktig å sette seg inn i hvilke prioriteringer som gjøres i det landet du er interessert i. Det er utarbeidet et «Memorandum of Understanding» med hvert mottakerland, som spesifiserer hvordan hvert land prioriterer pengebruken. Disse dokumentene bør leses av den som er interessert i å komme inn i prosjekter gjennom EØS-ordningene.

Likevel kan det hevdes at mange norske bedrifter og organisasjoner har nok spisskompetanse, ressurser og markedskjennskap til å kunne nå opp i anbudsrunder innenfor EØS-ordningene. Vårt fremste tips er at potensielle søkere setter seg svært godt inn i hvordan ordningene fungerer, og vurderer nøye hvorvidt et EØS-prosjekt er riktig for akkurat dem.

Saksområder

Midlene i den felles EFTA-ordningen skal brukes på prosjekter innen følgende saksområder:

  1. Beskyttelse av miljøet, inkludert menneskelig miljø, gjennom bekjempelse av forurensning og fremme av fornybar energi

  2. Støtte til bærekraftig utvikling gjennom forbedret bruk av ressursene og bedret ledelse

  3. Bevaring av den europeiske kulturarv, inkludert offentlig kommunikasjon og byfornyelse

  4. Utvikling av menneskelige ressurser gjennom fremme av utdannelse og opplæring, styrke styrings- og administrasjonskapasitet i lokale etater og i de demokratiske prosessene som danner grunnlaget for disse

  5. Helse- og barneomsorg

  6. Det kan også gis støtte til akademisk forskning innenfor alle de nevnte fagområdene

Den norske ordningen tilsvarer den felles EFTA-ordningen på de fleste punkter, med unntak av at den kun rettes mot EUs nyeste medlemsland (altså ikke Spania, Portugal eller Hellas). Ordningene fokuserer i noe større grad på miljøvern, Schengen/grensekontroll og rettsvern. Denne todelingen av midlene har liten praktisk betydning for søkere og prosjektdeltakere ettersom søknadsprosesser og regelverk er de samme for begge ordningene.

Polen er den største mottakeren

Midlene fordeles til mottakerlandene etter de samme prinsipper som EUs samhørighetsfond. Fordelingsnøkkelen tar hensyn til befolkningstall, landareal og økonomiske forhold. Polen er den desidert største mottakeren, med nesten halvparten av midlene. Ungarn og Tsjekkia er også store mottakere. Siden det er stor forskjell på hvor mye penger landene mottar, vil antall mulige prosjekter også variere mye. Samtidig vil de største mottakerlandene trekke til seg flere søkere.

Tabell 1: Mottakerland 2004-09. Summene pr. land gjelder for hele femårsperioden, men 4,5% administrasjonskostnader er trukket fra. I totalsummene er disse inkludert. Tallene er basert på opplysninger i St.prp.nr. 3 (2003-04).

Mottakerland

EFTA-ordning, andel pr. mottaker

Norsk ordning, andel pr. mottaker

Beløp

Polen

46,8%

49,0 %

533,5 mill. euro

Ungarn

10,13 %

13,1 %

129,0 mill. euro

Tsjekkia

8,09 %

11, 0 %

106,0 mill. euro

Estland

1,68 %

4,0 %

31,5 mill. euro

Latvia

3,29 %

6,0 %

51,5 mill. euro

Litauen

4,5 %

7,1 %

64,0 mill. euro

Slovenia

1,02 %

2,2 %

18,0 mill. euro

Slovakia

5,39 %

6,7 %

67, 0 mill. euro

Malta

0,32 %

0,3 %

3,5 mill. euro

Kypros

0,21 %

0,6 %

4,5 mill. euro

Spania

7,64 %

44,0 mill. euro

Hellas

5,71 %

32,5 mill. euro

Portugal

5,22 %

30,0 mill. euro

Totalt for perioden

100 prosent, eller 600 mill. euro

100 prosent, eller 567 mill. euro

1167 mill. euro

Pr. år

120 mill. euro

113,4 mill. euro

Totalt 233,4 mill. euro

Ingen prosjektgrupper tilbys full finansiering. Prosjekter som tileggsfinansieres gjennom offentlige budsjettposter kan få dekket opptil 85 prosent av de totale kostnadene. Private prosjekter der eventuelle offentlige etater står for en mindre del av finansieringen kan ikke tildeles mer enn 60 prosent. Prosjektet trenger med andre ord finansiering også fra andre kilder.

Det gis ikke anledning til å søke om midler utenom utlysningene. Et myndighetsorgan (såkalte National Focal Points) i hvert mottakerland har ansvaret for å vurdere søknadene og sende de beste videre til et koordineringsorgan i Brussel for godkjenning.

Nettverk er svært viktig

Når du har skaffet deg oversikt over mulighetene og kunnskap om hvordan ordningene fungerer, er neste skritt å skaffe seg det nødvendig nettverket. Det er viktig å ha kontakter i fagmiljøet, både her hjemme og i landet du sikter til. En generell regel er at det er bedre å ha få, men riktige, kontakter - enn mange ikke fullt så gode kontakter.

Norske bedrifter som har en prosjektidé, bør søke samarbeid med et offentlig fagorgan som er ansvarlig for tilsvarende regelverk her hjemme. Statens forurensingstilsyn og norske sjøfartsmyndigheter er eksempler på relevante faginstanser. Ofte kan forskjellige norske tilsyns- og forvaltningsorganer ha kontakter med sine kollegaer i mottakerlandene. Jo bedre kontakter man har i de relevante miljøene her hjemme og i mottakerlandet, desto lettere er det å definere et godt prosjekt og å finne frem til kvalifiserte prosjektdeltakere.

Partnerne bør dessuten ikke ligne hverandre for mye - de skal tilføre prosjektet hver sin unike kompetanse eller leveranse. Prosjektgruppen samarbeider ofte om å formulere en god prosjektskisse, men søknaden sendes av prosjektlederen i mottakerlandet, og den skal være på mottakerlandets språk. Enkelte bedrifter velger å komme inn i prosessen på et senere tidspunkt. En slik strategi går ut på å følge med på relevante utlysninger og levere tilbud i anbudsrundene - men vær klar over at utlysningene da kan være preget av at andre partnere er inne i bildet allerede. Det kan være vanskelig å konkurrere ut en skreddersydd leverandør.

Evalueringsprosessen tar lang tid - forvent minst seks til tolv måneder. Den siste, formelle godkjenningen ligger hos Utenriksdepartementet (for den norske ordningen) og hos en EØS-komité (EFTA-ordningen).

Hvorfor delta?

EØS-midlene er som beskrevet ikke utarbeidet med tanke på norske aktører. Det er vanskelig å komme med i prosjekter på grunn av ordningenes mottaksstyrte profil. Svært mange kommersielle aktører har heller ikke sin kjernevirksomhet innenfor fagfelt eller sektorer som er aktuelle for EØS-finansierte prosjekter. Bedrifter med knappe ressurser kan finne det svært vanskelig å bruke så mye tid på den forberedende fasen og søknaden. I mange tilfeller vil en leveranse rent økonomisk sett ikke lønne seg. Deltakelsen er krevende, både i form av tidsbruk og kostnader, for de som kommer med. De administrative og formelle kravene er dessuten omfattende, selv om du som norsk aktør ikke vil sitte med rapporteringsansvaret.

Faller prosjektdeltakelsen imidlertid sammen med bedriftens planer om internasjonalisering, kan deltakelse føre med seg store fordeler. Denne merverdien kan ikke regnes i penger, men må måles i form av styrket internasjonaliseringsevne. Nye, gode og personlige kontakter i mottakerlandet forenkler adgangen til aktuelle markeder og skaper større kulturell og internasjonal forståelse hos de ansatte. Prosjektdeltakelse vil i mange tilfeller også gi unik tilgang på ny teknologi eller kompetanse innenfor bedriftens eller organisasjonens kjerneområder. Offentlige aktører kan også ha svært stor nytte av erfaringen en prosjektdeltakelse kan by på, og bidra til å øke egen kompetanse og kunnskap. Bedrifter, offentlige institusjoner eller organisasjoner som har økonomisk evne, langsiktighet og ønske om å gå ut i Europa, oppfordres derfor til å undersøke mulighetene nærmere.

Prosjektstatus i dag

Hvert land har utarbeidet sine målområder og prioriteringer, og disse er tilgjengelige på nettet. Alle landene har imidlertid hatt utlysninger for deler av sine midler, unntatt Hellas og Latvia. Både Innovasjon Norge og Utenriksdepartementet arbeider med informasjon til norske aktører om ordningene. Det finnes både nettsider, nyhetsbrev og seminarer som kan være med på å gi deg veiledningen du trenger.

Pr. dags dato er ingen prosjekter tildelt penger, men flere land er kommet langt i prosessen og tildelinger er ventet om kort tid.

En rekke søknader har kommet inn som følge av utlysningene og i mange land er prosessen gått så langt at den siste formelle godkjenningen av de valgte prosjektene er alt som står igjen. Ytterligere utlysninger kommer fortløpende, og for mulige søkere er det viktig å følge med på utlysningsdatoer og søknadsfrister.

Lenker

Her kan du lese mer om de ulike typene finansiering, målområder og landenes prioriteringer. Regelverk og retningslinjer for ordningene er også tilgjengelig elektronisk. Se www.eic.no, www.eeagrants.org eller www.europaportalen.no.