logo

Kommisjonærstrukturer - del I:

Skattemessige problemstillinger ved omstrukturering

Ved restruktureringer av foretak har vi sett at det har oppstått problemstillinger som har utfordret den alminnelige forståelse av armlengdeprinsippet. Artikkelen er første del av en serie som belyser noen av hovedproblemstillingene og skisserer løsninger som vi mener tilfredsstiller armlengdeprinsippet.

Skattedirektoratets enhet for Kontrollutvikling har sammen med fylkesskatte- og ligningskontorene i Oslo og Akershus gjennomført et prosjekt vedrørende bl.a. skatteeffektive omstruktureringer, de såkalte kommisjonærmodellene.

De siste 10-12 årene har de Flernasjonale foretakene (FNF) omstrukturert virksomhetene sine. De har strømlinjeformet sine organisasjoner og eliminert de fleste doble systemer. I den samme prosessen har de også sørget for bedre kontroll over inntektsstrømmene. Vurderingene som har vært gjort, er at selskap med lav risiko skal ha lav inntjening. Dette kan illustreres med en figur, se nedenfor. Resonnementet er at virksomheter med liten risiko og få funksjoner skal være mindre «lønnsomme» enn virksomheter med flere funksjoner og høyere risiko. Dette er utgangspunktet for et system som blir kalt risk stripping.

Strukturene blir ofte betegnet kommisjonær- eller agentstrukturer. Rådgiverbransjen har i den senere tid markedsført disse strukturene som «Tax Effecient Supply Chain Management Structures», noe som gjør at strukturene også er kjent under navnet TESCM.

Omorganiseringen har foregått og foregår slik at man inngår nye avtaler med datterselskaper for bl.a. produksjon og distribusjon. Der hvor datterselskapene tidligere handlet på egen regning og risiko, er de nå kommisjonærer/agenter eller ordreprodusenter/leieprodusenter for et prinsipalselskap utpekt av mor, se illustrasjon.

Avtalene medfører få driftsmessige endringer for mellommannselskapet, driften foregår stort sett som før og med de samme ansatte. Den største endringen er den regnskapsmessige. Der hvor datterselskapene tidligere inntektsførte salget, inntektsfører de nå en provisjon av salget, og risikoene som selskapet tidligere hadde, er «overført» til prinsipalen, enten direkte eller via et vederlag på slutten av regnskapsperioden.

Det er sjelden vi ser noen engangsbetaling for overdragelse av virksomhet eller immaterielle eiendeler i disse restruktureringene, jf. dom av 6.10.2006 fra Romerike tingrett hvor dette spørsmålet ble tatt opp. Det kan også bli et spørsmål om prinsipalen har et fast driftssted og dermed skatteplikt i agentlandet iht. OECDs modellavtale art. 5(5). Disse to spørsmålene vil bli omhandlet i to senere artikler.

To metoder anvendes i praksis ved beregningen av provisjonens størrelse. Den ene er dekning av kostnader pluss en prosentsats av omsetningen eller kostnadene. Denne metoden blir nå betegnet kost pluss, selv om det i realiteten er en kostnadsdekning pluss. Den andre metoden er at man setter et mål for driftsresultatet. En virksomhet med lav risiko forventes, etter det som tidligere er nevnt, å ha lav inntjening. På denne måten kan man sette driftsmarginene til f.eks. 5%. Beregningen blir da dekning av kostnader pluss en provisjon som oppfyller en driftsmargin på 5% (driftsresultat/provisjon). Metodene vil bli nærmere drøftet nedenfor.

Disse restruktureringene har internasjonalt reist mange spørsmål og diskusjoner. De aller fleste diskusjonene berører spørsmålet hvorvidt man kan flytte risiko med en avtale alene, sammenhengen mellom risiko, funksjoner og eiendeler og hvordan avtalene forholder seg til armlengdeprinsippet. Denne artikkelen vil omhandle tre hovedspørsmål som også vedrører spørsmålet om sammenhengen mellom funksjoner, eiendeler og risiko.

  1. Restruktureringer og armlengdeprinsippet, herunder forholdet mellom substans og form

  2. Kan man kreve et engangsvederlag ved restruktureringen?

  3. Hvordan beregne armlengdes vederlag til mellommannen?

Vi vil i senere artikler komme nærmere inn på overdragelse av immaterielle eiendeler ved restrukturering og spørsmål vedrørende fast driftssted for prinsipalen i henhold til modellavtalens artikkel 5 (5).

Restruktureringer og armlengdeprinsippet, herunder forholdet substans og form

Hva er risiko

Når man drøfter disse problemstillinger, er det viktig å ha en formening om hva risiko er. Risiko er et usikkert utfall av en hendelse. Risiko er ikke udelt negativt. Det ligger selvfølgelig en mulighet for å tape penger/eiendeler når man tar risiko, men det er også en like stor mulighet for å tjene penger. Når man påtar seg en risiko, er det ofte basert på en grundig vurdering av hvordan utfallet mest sannsynlig vil bli og hvor mye man kan risikere å tape, sammenholdt med muligheten til å vinne. Det å etablere et aksjeselskap er en måte å minimere risikoen på. Risikoen for eierne vil da være begrenset til aksjekapitalen.

Det er to aspekter ved risiko, sannsynligheten for et visst utfall og størrelsen på det eksponerte. Dersom man har etablert gode rutiner for kredittvurdering av kunder og ikke har hatt tap på kundefordringer de siste årene, så kan dette tyde på at risikoen for tap på kundefordringer for denne virksomheten er svært liten, både med hensyn til sannsynligheten for at tap skal inntre, og at tapet vil være lite. Et sentralt spørsmål vil da være hvor mye inntekt en uavhengig ville vært villig til å gi opp for å bli kvitt denne risikoen. Vi mener at det meste en ville vært villig til å betale, eventuelt få redusert sitt overskudd med, er begrenset til risikoens størrelse. Dette betyr at for virksomheten som får risikoen redusert, vil dette i enkle tilfeller være et nullsumspill.

Som nevnt er ikke risiko noe som oppstår på egen hånd. Risiko er et ukjent utfall av en hendelse. Det å drive virksomhet i et marked vil medføre risiko. I forbindelse med et aksjeselskap vil risikoen for eierne være å tape innskutt kapital. Det å gi kreditt til kunder vil være en annen risiko, frakt en tredje osv. Som eksemplene viser, oppstår risiko som følge av en beslutning eller funksjon. En beslutning om å gi en kunde kreditt medfører at det oppstår en risiko for tap på fordringen.

Sammenhengen mellom risiko, funksjon og eiendeler

Det er en stor diskusjon internasjonalt om man kan overføre risiko som et selvstendig element eller om risikoen henger sammen med funksjoner og eiendeler. Når man drøfter disse problemstillingene i relasjon til FNF, er det armlengdeprinsippet som er bestemmende for utfallet av diskusjonen. Er dette noe som kunne vært avtalt mellom uavhengige parter som handler etter alminnelige bedriftsmesssige prinsipper? Det vil si at det ikke er den uvanlige avtalen som styrer armlengdevurderingen, men en type «bonus pater familias»-vurdering av en normal, aktsom virksomhet.

Når det gjelder disse risikostrippende strukturene, reises følgende spørsmål:

Hvem er det som bør ha risikoen; den som tar beslutningen om å utsette seg for risiko, den som eier eiendelen, eller en annen. Finnes det uavhengige parter som ville påtatt seg risikoer for andre uten å ha kontroll over størrelsen på risikoeksponeringen? Dersom uavhengige ville påtatt seg risikoen knyttet til visse funksjoner og eiendeler for andre, hvilke vilkår ville da gjelde for overføringen av denne risikoen?

OECD 1995 Transfer Pricing Guidelines (1995 TPG) sier bl.a. følgende om risikovurdering.

Pkt. 1.25 «De utførte funksjonene vil til en viss grad bestemme fordelingen av risikoer mellom partene og dermed de betingelser hver part ville forventet i forretninger gjort på armlengdes avstand».

Pkt. 1.27 «I armlengdeforretninger er det generelt fornuftig for partene å bli tildelt en større andel av de risikoer de har relativt større kontroll over».

Dette fremgår også av «discussion draft on attribution of profits to a permanent establishment» av 2. august 2004.

Pkt. 87 «...Indeed, the PE should be considered as assuming any risks inherent in, or created by, the PE’s own functions, and any risks that relate directly to those activities...»

OECD knytter risiko både til funksjoner og til beslutninger. Den som gjør noe slik at en risiko oppstår, bør også påta seg denne. Armlengdetesten vil imidlertid være om uavhengige parter ville gjennomført slike transaksjoner. Dersom de ville gjennomført slike transaksjoner, hvilke vilkår og priser ville da blitt avtalt?

Det er vanskelig å forstå grunnene til at en virksomhet som tidligere utførte en funksjon på egen regning og risiko, som medførte en verdiøkning for produktet, uten videre skal gå over til å utføre samme funksjon, men nå på vegne av prinsipalen og på prinsipalens risiko. Det blir uforståelig at de kostnader som pådras etter restruktureringen, i motsetning til tidligere skal betraktes som utlegg og at funksjonen skal betraktes som en rutinefunksjon uten verdiskapende effekt.

Eksempel på overføring av risiko

I det frie markedet er det flere typer produkter/tjenester som skal hjelpe virksomhetene med å håndtere funksjoner og risikoer rundt kundefordringer. Disse forskjellige typer av tjenester blir ofte kalt factoring eller inkasso. Disse tjenestene kommer i forskjellige former. Eksempelet nedenfor er ment å illustrere hvorledes risiko er knyttet til funksjoner og eiendeler.

Man kan betale et selskap for å innkreve kundefordringer. Dette selskapet vil ikke eie fordringene, men skal bare sørge for at de blir innkrevd. For dette får de avlønning etter antall fordringer og størrelsen på fordringene. De får aldri en andel av omsetningen til selskapet som setter ut fordringene.

Man kan også selge kundefordringene. Pålydende beløp vil da bli redusert basert på en risikovurdering av fordringene - sannsynligheten for at fordringene ikke blir betalt og det misligholdte beløpets størrelse. Hvis kunder ikke betaler, kan man ta skrittet til inkasso. Ofte vil man engasjere et inkassobyrå for å ta seg av disse sakene og eventuelt kreve rettslig innkreving etter hvert. Inkassobyråets honorar blir ofte tillagt debitor (skyldner) som et inkassogebyr. Kreditor kan også måtte betale et beløp for bruk av inkassobyråets tjenester. Dette vil da bli avtalt særskilt.

Som foranstående viser, kan man fjerne risikoen knyttet til kundefordringene. Prisen for å sette bort risikoen vil være knyttet til objektet; her kundefordringene, (dvs. en kostnad) og ikke en reduksjon i mottatt provisjon (inntekt). Eksempelet viser også at det ikke finnes uavhengige aktører, som påtar seg en ubegrenset risiko på forhånd. Man kjøper eventuelt en portefølje verdsatt til et konkret beløp. Dette beløpet vil da hensynta sannsynligheten for tap og tapets størrelse.

Det er ikke sannsynlig at risikoen for tap på kundefordringer ville blitt mindre om man sentraliserte eierskapet til kundefordringene, herunder tapsrisikoen. Den eneste måten å minimere risikoen på er å etablere gode rutiner for kredittgivning. Det kan være kostnadsbesparende å lage rutinene sentralt, men det må antas at det er best at rutinene følges opp lokalt. Den beste måten å sikre at etablerte rutiner overholdes, er å beholde risikoen lokalt. Dette sikrer at ingen utsetter seg for høyere risiko enn nødvendig, siden tap vil gå utover egen inntjening. Man kan derfor spørre hvorfor slike avtaler om ubegrenset risikooverføring blir gjennomført.

I forhold til armlengdeprinsippet vil det dermed være slik at dersom man skal flytte en risiko, så bør både eiendelen og beslutningsmyndigheten flytte med (eksempelet om kjøp av fordringer til redusert pålydende), substansen følger formen. Dette betyr at prinsipalen må ha ansatte som kan utføre og utfører funksjonene, som påtar virksomheten risikoer og styrer og kontrollerer disse ved bruk av sin beslutningsmyndighet.

For en lav-risiko distributør (selger varer i eget navn og for egen risiko) betyr dette at man ikke kan overføre risikoen for tap på kundefordringer, uten også å overføre eierskapet til kundefordringene, samt beslutningsmyndigheten om hvem som skal få kreditt og vilkårene for dette. For en agent eller kommisjonær (har ikke kundefordringer) betyr dette at det er prinsipalen som må gjennomføre kredittkontroll og innvilge kreditt til kundene dersom risikoen skal kunne anses for å være hos prinsipalen.

Insentiver

Insentivet eller motivasjonen for å drive virksomhet eller å påta seg risiko ligger i inntektspotensialet dette medfører. Dersom man ikke har slike insentiver, vil man heller ikke kunne drive rasjonelt eller effektivt. Det er dermed et betimelig spørsmål hvilken motivasjon hhv. mellommannen og prinsipalen har for å inngå i slike strukturer.

Hvis vi starter med prinsipalen, vil spørsmålet være om en uavhengig tredjepart ville vært villig til å påta seg alle forretningsrisikoene (med unntak av finansieringsrisikoen) til en avtalemotpart han ikke kontrollerer. Hvordan skal prinsipalen sikre seg at mellommannen er effektiv og ikke påtar seg unødvendig risiko som prinsipalen må dekke? Den eneste måten prinsipalen kan sikre seg dette er ved kontroll og begrensning av risikoen.

Prinsipalen må kunne gi instruksjoner vedrørende risikostyringen hos mellommannen, begrense kostnadene og styre effektiviteten. Hvis ikke, så vil risikoen bli for stor for prinsipalen og potensialet for ikke rasjonell eksponering kan bli enorm. Når det gjelder FNFene, er dette ikke noe problem. Prinsipalen har alle styringsverktøyene som en uavhengig mangler. På den måten er størrelsen på risikoen rimelig kjent og vurdert. Samtidig har prinsipalen kontroll på eksponeringen for risiko. Dette gjør at slike avtaler om vederlagsberegning og fjerning av risiko så langt vi har erfart, kun forefinnes mellom kontrollerte parter.

For mellommannen vil det være et spørsmål, om han ville vært villig til å la en uavhengig prinsipal styre seg på den måten en mellommann innen et FNF lar seg styre og kontrollere. Dersom mellommannen har flere prinsipaler, er det ikke sannsynlig at han vil la seg styre og gi slikt innsyn i sin forretning som modellen krever. For en mellommann innen et FNF er dette ikke relevant, siden det kun er en prinsipal som har styringsrett via felles eierskap.

Det vil også være et spørsmål om hva som er insentivet og motivasjonen til mellommannen. For å illustrere dette, har vi laget et talleksempel basert på de metodene som er angitt i innledningen. Eksempelet prøver å belyse hva som skjer med inntjeningen til mellommannen gitt salgsøkning og gitt effektivitetsforbedring.

Eksempel, effekten på provisjon med endringer i salg og kostnader:

Tabell A) Utgangspunktet

Netto Salg

1.000 €

Driftskostnader

120 €

Driftsresultat styrt til 1% av netto salg (1000*1%)

10 €

Provisjon (driftskostn + driftsresultat)

130 €

Provisjon i prosent av netto salg

13%

«Agentens» rapporterte resultatmargin av provisjonsinntekt

8%

Dersom salget øker, vil resultatet i kroner og ører også øke. Spørsmålet er imidlertid om virksomheten har fått økt eller redusert resultat på bakgrunn av sitt arbeid.

Tabell B) Salgsøkning

Netto Salg

2.000 €

Driftskostnader

150 €

Driftsresultat styrt til 1% av netto salg (2000*1%)

20 €

Provisjon (driftskostn + driftsresultat)

170 €

Provisjon i prosent av netto salg

9%

«Agentens» rapporterte resultatmargin av provisjonsinntekt

12%

* Siden salget har økt, har også de variable kostnadene vedrørende salget økt med 25%

Som eksempelet viser, vil salgsselskapet/agenten kun motta 40 € i inntekt for salgsøkningen på 1000 €. For de første 1000 € mottok de 130 €. Dette betyr at selskapet tjener mindre for siste enhet solgt enn for den første. Prinsipalen på sin side mottar 870 € for de første 1000 € i salgsinntekter og 960 € for de siste 1000 €. Prinsipalen har dermed stor interesse av at agenten øker salget. Problemet er at denne motivasjonen har ikke agenten, som ser at han ved økt innsats sitter igjen med forholdsmessig mindre inntekt (relativt sett). Dette vises ved at provisjonen av nettosalg reduseres fra 13% til 9%, ved salgsøkningen.

Hvis man endrer eksempelet til at salgsselskapet/agenten reduserer kostnader i stedet for å øke salget, så blir tallene som følger:

Tabell C) Effektivitetsforbedring (kostnadsreduksjon)

Netto Salg

1000 €

Driftskostnader

100 €

Driftsresultat styrt til 1% av netto salg (1000*1%)

10 €

Provisjon (driftskostn + driftsresultat)

110 €

Provisjon i prosent av netto salg

11%

«Agentens» rapporterte resultat margin av provisjonsinntekt

9%

I dette eksempelet ser vi også at agenten mottar en redusert provisjon prosentvis av salget. Provisjonen reduseres fra 13% til 11%.

Prinsipalen vil imidlertid motta 890 € i motsetning til de 870 € de mottok før mellommannen forbedret sin effektivitet. Dette betyr at det er prinsipalen som mottar hele effektivitetsforbedringen til agenten. Når man resultatstyrer på denne måten, gir det ingen motivasjon for agenten til å være effektiv.

Eksempelet viser at det kun er prinsipalen som forbedrer sitt resultat basert på agentens salgsøkning eller effektivitetsforbedring. Det er dermed rimelig å anta at uavhengige mellommenn ikke ville vært villige til å inngå en avtale på de samme vilkår som FNFene, siden de ikke får forbedret sitt resultat selv om de omsetter mer eller forbedrer sin effektivitet.

Det vil være rimelig å anta at begge parter i en transaksjon skal få fordeler av transaksjonen, hvis ikke ville transaksjonene neppe blitt gjennomført. Som det fremgår av 95 TPG pkt. 1.38 så vil en transaksjon som er strukturert ut fra partenes forhold til hverandre, i stedet for å være et produkt av normale næringsmessige forhold, kunne føre til justering av internprisen iht. OECDs modellavtale art. 9.

Oppsummering

Basert på den foregående drøftelsen kan vi konkludere med følgende. Dersom en restrukturering skal anses gjennomført iht. armlengdeprinsippet, så bør:

  • Funksjoner og oppgaver som skaper risiko, flyttes sammen med risikoen

  • Eiendeler som knytter seg til en bestemt risiko må flyttes sammen med risikoen

  • Mellommannen må beholde insentiver til å drive virksomheten sin etter alminnelige forretningsmessige prinsipper og beholde effekten av sine eventuelle resultatforbedringer

Kan man kreve et engangsvederlag ved restruktureringen?

Ved overgang fra selvstendig virksomhet til mellommannsvirksomhet gir man slipp på flere funksjoner og eiendeler av både materiell og immateriell karakter.

Materielle og finansielle eiendeler

Når det gjelder poster som kundefordringer og varelager, vil disse måtte overføres dersom man omstrukturer til mellommann. Mellommannen kjennetegnes nettopp ved at han opptrer på annens vegne og risiko. Han eier ikke varene som selges. Derfor vil han ikke ha varelager, ei heller de risikoene som varelageret skaper. Mellommannen selger ikke varene, og kundene har dermed kreditt hos prinsipalen som må ta over kundefordringene og den tilhørende risikoen. Både varelager og kundefordringer vil være eiendeler som det skal gjøres opp for. Det samme gjelder tilsvarende for materielle og finansielle eiendeler som bytter eier som følge av omstruktureringen.

Det som ikke er like innlysende, er om det overføres immaterielle eiendeler eller virksomhet i forbindelse med restruktureringen.

Immaterielle eiendeler

Et av spørsmålene man må stille i forbindelse med strukturendringer, er om mellommannen hadde noen immaterielle eiendeler/rettigheter før omdannelsen.

I utgangspunktet må det vurderes hvor lenge virksomheten har vært i markedet, hvor mye markedet er bearbeidet, hvor lojale kundene er, lønnsomhetsutviklingen osv.

Dersom virksomheten har utført markedsføringsaktiviteter og laget lokale markedsstrategier som kan ha omfattet reklame, butikkdemonstrasjoner, prøveutdeling, DM, butikkreklame, salgsaksjoner, prisavslagskampanje mv., så har det bidratt til å øke kjennskapen til FNFs produkter og varemerke. Det lokale selskapet vil ikke være juridisk eier av varemerket, men vil kunne ha økonomiske rettigheter i sitt marked fordi det har bidratt til verdien av varemerket lokalt, jf. 95 TPG pkt. 6.36 flg.

Dersom selskapet er forhindret fra å utnytte disse økonomiske rettighetene via konserninterne avtaler eller instrukser i forbindelse med en omstrukturering, og andre i FNFet drar fordel av dette, vil det være naturlig at det ytes et engangsvederlag ved omstruktureringen. Det vises i denne forbindelse til agentloven og kommisjonærloven som gir agenter og kommisjonærer rett til engangsvederlag i forbindelse med opphevelse av avtalen. Dette vederlaget skal være betaling for markedsarbeidet som er gjennomført og de verdiene dette har skapt, som virksomheten etter opphevelsen av avtalen ikke kan utnytte lenger, men som prinsipalen står fritt til å utnytte selv. Det er ikke uvanlig at man starter opp i et marked med en agent, for å slippe investeringer i markedet, og tar over salgsarbeidet selv når markedet begynner å modnes og lønnsomheten stiger.

I transfer pricing-sammenheng må man vurdere transaksjonen etter armlengdeprinsippet. Er vilkårene og prisen slik at to uavhengige parter kunne inngått avtalen? Dersom man vil fortsette et godt samarbeid med en uavhengig part og samtidig ta fra vedkommende deler av inntekten (sammen med tapspotensialet), må man regne med å yte et vederlag.

Ved vurderingen av om vilkårene er iht. armlengdeprinsippet, må man se på hvilke alternativer virksomheten hadde, jf. 95 TPG. Hva kunne virksomheten gjort i stedet for den gjennomførte transaksjonen? Hva er den alternative inntekten? Det som kompliserer armlengde-vurderingen i de foreliggende tilfeller, er at man innen et FNF ikke har mange valg. En uavhengig part kan søke etter nye leverandører eller nye kunder, forhandle om priser og leveringsvilkår. En datter eller filial i et FNF vil ikke ha reelle alternativer til å gjennomføre transaksjonen som presentert fra FNF’et. Det forutsettes derved at man ikke har andre alternativer enn å gjennomføre transaksjonen som foreligger. Øvelsen som da må gjøres, er å prise transaksjonen som om den var gjennomført mellom to uavhengige parter.

Det kan være komplisert å foreta verdsettelse av immaterielle verdier som kanskje ikke kunne vært solgt i det frie markedet, fordi de er nært knyttet til en organisasjon, et system, et varemerke, slik at ingen annen en FNFet kunne utnyttet og fått økonomiske fordeler av det.

Imidlertid må det antas at ingen frivillig ville redusert virksomheten sin fra selvstendig virksomhet til mellommann, dersom man ikke fikk vederlag for de eiendeler som ble overdratt i transaksjonen, jf. dom i Nedre Romerike tingrett av 06.10.2006 side 36.

Oppsummering rett til engangsvederlag

En virksomhet har i utgangspunktet krav på vederlag dersom en annen virksomhet overtar eiendeler eller virksomhet fra denne. Overdragelse av materielle og finansielle eiendeler vil i denne sammenhengen ofte ikke medføre at man stiller spørsmålstegn ved om det er overdratt eiendeler. Derimot vil det oftere kunne bli et spørsmål om det forelå immaterielle eiendeler som er overdratt i forbindelse med en slik omstrukturering. Det er mye som taler for at en virksomhet som blir omstrukturert, som beskrevet, opparbeider en rett til et engangsvederlag i forbindelse med omstruktureringen. Dette fremgår bl.a. av praksis vedrørende mellommannsforhold, jf. agent- og kommisjonærloven.

Dette kommer vi nærmere tilbake til i en senere artikkel.

Metoder for beregning av den løpende provisjonen til mellommannen

Dersom man har gjennomført omstruktureringen som beskrevet ovenfor, med overflytting av funksjoner og eiendeler som hører sammen med de risikoer som er overført, og prinsipalen har betalt et engangsvederlag for de eiendeler prinsipalen har fått som følge av omstruktureringen, så må man vurdere om mellommannens provisjon er armlengdes.

Utgangspunktet er at man skal ha vederlag for de funksjoner, risiko og eiendeler, som man anvender i forbindelse med transaksjonen. Jo flere funksjoner, høyere risiko og dyrere eiendeler, desto høyere kostnader har transaksjonsparten. Det er derfor også nødvendig med et høyere vederlag for å dekke kostnadene og samtidig kunne gi et overskudd. En mellommann har normalt lave kostnader, bruker få eiendeler og har lav risiko. Etter nevnte vurdering vil mellommannen ikke ha behov for å få så høyt vederlag.

Det vi imidlertid ønsker å stille spørsmålstegn ved, er størrelsen på vederlaget, samt metoden for beregningen. Vi viser til ek-sempelet gitt ovenfor vedrørende provisjonsberegningen gitt som en funksjon av dekning av kostnader + provisjon av salg og et fast driftsresultat. Som eksempelet viser, vil ikke mellommannen kunne dra fordeler av effektivitetsgevinster og kun i begrenset omfang av økt omsetning. Det antas at mellommannen i ordinære ukontrollerte transaksjoner vil få et vederlag tilsvarende en bestemt prosentsats av omsetningen eller et gitt kronebeløp pr. solgte eller produserte enhet. Som tabellen nedenfor viser, vil også mellommannen ved en slik beregningen få sin andel av økt resultat ved økt salg og få hele effektivitetsgevinsten ved egen effektivitetsforbedring.

Eksempel:

Det antas at en uavhengig agent ville mottatt følgende forutsatt at 13% av nettosalget er en armlengdes provisjon:

Økt salg

Reduserte kostnader

Salg

1000 €

2000 €

1000 €

Provisjon 13% av netto salg

130 €

260 €

130 €

Driftskostnader

120 €

150 €

100 €

Driftsresultatet til en uavhengig agent

10

110 €

30 €

OECD oppstiller i 95 TPG et vilkår for armlengdevurderingen at transaksjonen og prisen skal sammenlignes med ukontrollerte transaksjoner for at den skal kunne anses for armlengdes. OECD oppstiller fem metoder, tre transaksjonsbaserte og to resultatbaserte metoder eller hhv. bruttometoder og nettometoder.

Det skal imidlertid nevnes at metodene som OECD oppstiller i 95 TPG, ikke er metoder priser fastsettes etter, men metoder for å evaluere om de interne prisene er innenfor et armlengdes intervall. Det kan tenkes flere årsaker til at den prisen som virksomheten har anvendt, ikke kan sammenlignes med uavhengige. Det kan være at virksomheten har gjort et eller annet som medfører at avkastningen som FNF’et realiserer, er mye høyere enn forventet, eller det kan foreligge andre årsaker som medfører at avkastningen er lavere. Dette betyr at det må foretas en intern vurdering av internprisen og de kalkyler som brukes før disse eventuelt evalueres etter metodene, som 95 TPG oppstiller.

Kost pluss, TNMM og sammenligningsanalyser

Iht. OECD skal priser og vilkår som avtales på en kontrollert transaksjon, være som om de var avtalt mellom uavhengige parter -- armlengdeprinsippet. For å teste om en transaksjon er etter armlengdeprinsippet, forventer OECD at man skal gjennomføre en sammenligningsanalyse. Det er imidlertid viktig å understreke at OECD stiller strenge krav til sammenlignbarhet både mht. til vilkår, strategier og økonomiske omstendigheter for øvrig.

Vi har registrert at det er kost-pluss- og transaksjonsnettomarginmetoden (TNMM) som anvendes i de fleste av disse sakene. Det hevdes at disse metodene stiller mindre krav til produktlikhet og at det er kun den funksjonelle likhet som man trenger å vurdere. Det er vi ikke helt enige i. Det fremgår helt klart av 95 TPG at spesielt krav som nevnt i 3.24-3.40 med hensyn til sammenligning, må oppfylles. 95 TPG fremhever også i pkt. 3.29 at «Den største svakheten er kanskje at en skattyters nettomargin kan påvirkes av visse faktorer som enten er uten konsekvenser, eller som har mindre vesentlige eller direkte konsekvenser, for pris eller bruttomarginer.» Det fremgår videre av pkt. 3.31 at «det faktum at mange faktorer som ikke er relatert til internpriser, kan påvirke nettomarginer og kan gjøre TNMM mindre pålitelig, forsterker bekymringene med en ensidig analyse. En ensidig analyse vil ikke nødvendigvis ta hensyn til den totallønnsomhet FNF-konsernet oppnår gjennom de kontrollerte transaksjoner, hvilket ville være av relevans for sammenlignbarhetsformål.» Faktorene som 95 TPG viser til vil bl.a. være effektivitet og avskrivninger. Metoden som er skissert, vil ikke ta hensyn til forskjeller i de forskjellige virksomheters effektivitet, eiendeler eller avskrivninger. OECD mener også at totallønnsomheten vil være en faktor som må vurderes, når man ser på de resultatene som TNMM-metoden gir.

Metodene anvendes på en måte som gjør metodene helt like. Den første metoden går ut på å dekke mellommannens kostnader med et tillegg av x prosent av omsetningen. Denne prosentsatsen (ofte 1%) vil da være driftsresultatet. I TNMM-metoden sier man at driftsresultatet for eksempel skal være 1% av salget. Dette medfører nøyaktig de samme prosessene, nemlig dekning av kostnadene og 1% i driftsmargin.

For å tilfredsstille OECDs krav til sammenligning, gjennomføres søk i databaser som Bureau van Dijks AMADEUS. Søkene foregår i grove trekk som følger:

Man søker etter virksomheter med samme bransjekode som egen virksomhet, man sørger for at virksomhetene i grunnlaget har finansielle data for de årene man ønsker å sammenligne med, samt at de ikke er feilregistert. Dermed beregnes et interkvartilt intervall for disse selskapenes driftsmargin. Det konkluderes heretter med at innenfor dette intervallet vil prisen være i henhold til armlengdeprinsippet.

Vi har ikke sett at man har foretatt en vurdering av de oppstilte krav for sammenlignbarhet (95 TPG pkt. 1.19 flg.) mht.:

  • Eiendelers eller tjenesters karakteristika

  • Funksjonsanalyse

  • Kontraktsvilkår

  • Økonomiske omstendigheter

  • Forretningsstrategier

Spørsmålet er om det er mulig å gjennomføre en sammenligningsanalyse med databasesøk, som tilfredstiller fremgangsmåten skissert i 95 TPG. Det er antakeligvis ikke mulig, siden det krever for stor detaljkunnskap om sammenlignbare virksomheters forretningsdrift. I tillegg til det stiller vi oss tvilende til om man kan sammenligne en uavhengig distributør med flere leverandører, med en konsernintern distributør med kun en leverandør. Det er store forskjeller i synergier og de eiendeler man opparbeider seg rettigheter til. Videre vil partene i en slik struktur ikke bare være prinsipalen og mellommannen. I forbindelse med en allokering av inntekten må det tas hensyn til alle partene som bidrar i verdikjeden eller «Supply Chain’en».

Profit Split-metoden

Ved omdannelsen til agentstrukturer er det opprettet en formalstruktur som forutsetter at ingen av virksomhetene i verdikjeden utfører annet enn rutineoppgaver og at verdiskapning utover dette skal tilfalle prinsipalen eller et annet selskap. Selv om formalia er innrettet slik, betyr ikke dette nødvendigvis at det økonomiske innholdet er slik. Ved verdsettelse av verdien i ett ledd i verdikjeden, må man ta utgangspunkt i verdiskapningen til hele verdikjeden, da man ikke alltid kan gå ut ifra at den rapporterte inntekten til prinsipalen gir et korrekt økonomisk bilde av prinsipalens verdiskapning. Dette betyr at det kan bli vanskelig å foreta en sammenligning ut fra metoder som forutsetter to parter.

En styrke ved Profit Split-metoden er iht. 95 TPG pkt. 3.6 at «den generelt ikke bygger på nært sammenlignbare transaksjoner mellom uavhengige foretak og at den derfor kan anvendes der ingen slike transaksjoner mellom uavhengige kan identifiseres». Videre så nevnes det ytterligere styrker i pkt. 3.6 i 95 TPG hvor det står «En annen styrke er at det under overskuddsdelingsmetoden er en mindre sannsynlighet for at en av partene i den kontrollerte transaksjonen blir sittende igjen med et ekstremt og usannsynlig overskuddsanslag, siden begge parter vurderes

Vi mener at en Profit Split-vurdering av alle parter som bidrar i transaksjonskjeden ift. hvilke funksjoner de utfører, risiko de påtar seg og eiendeler de bidrar med (se kostnader de har), vil kunne være et godt utgangspunkt for å kunne vurdere størrelsen på provisjonen til mellommennene.

95 TPG oppstiller to måter å anvende profit split på, den ene er residual-metoden og den andre er bidragsmetoden. Residual-metoden gir først alle partene et vederlag som skal dekke kostnadene og gi et overskudd på rutinefunksjonene. Overskudd utover dette skal fordeles basert på hvilke bidrag den enkelte har gitt. Bidragsmetoden fordeler inntekten basert på hvilke bidrag den enkelte part har tilført transaksjonen i form av verdiskapning, se 95 TPG pkt. 3.5 flg. Dette betyr at ved bruk av Profit Split-metoden så vil det økonomiske bidraget den enkelte bidrar med i transaksjonen vurderes og ikke kun verdien (kostnaden) den enkelte pådrar seg.

Dette betyr at alle selskap innen det FNF’et vil bli vurdert etter de samme prinsippene og på grunnlag av den økonomiske verdien av sitt bidrag. Hvis man da i tillegg bruker en beregningsmåte som er vanlig for mellommenn, som fast avtalt provisjon enten i prosent av salg eller et fast beløp pr. enhet, mener vi at armlengdeprinsippet mht. vilkårene i avtalen er tilfredsstilt. Det som da gjenstår, er en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle om man har kommet frem til et armlengdes vederlag.

Oppsummering metoder

Det antas at alle beregningsmetoder hvor et selskap blir styrt gjennom en forhåndsbestemt driftsmargin er i strid med armlengdeprinsippet. Dette gjelder også de tilfellene hvor et element i beregningen er dekning av alle kostnader, faktiske eller budsjetterte. En slik metode bygger ikke på alminnelige forretningsmessige prinsipper som ville vært avtalt mellom uavhengige. Videre så fjernes all forretningsrisiko fra mellommannsvirksomheten samtidig som metoden forutsetter at prinsipalen har kontroll og bestemmende innflytelse på kostnadene til mellommannen, hvis ikke ville risikoeksponeringen til prinsipalen bli skyhøy.

Basert på våre erfaringer anbefales det at man benytter en vederlagsform som er vanlig mellom uavhengige parter, og samtidig støtter den valgte provisjonssatsen med en profit split-analyse av alle bidragsyterne i transaksjonen.

Avslutning

Det internasjonale næringslivet er i full gang med å effektivisere sine forretningsprosesser for å kunne beholde et konkurransemessig fortrinn i forhold til sine konkurrenter. Det er ofte nødvendig for å kunne opprettholde et prisnivå i et marked med høy konkurranse. Avkastningskrav fra eierne av virksomhetene skal også tilfredsstilles. Det er derfor av stor betydning for FNFene at de klarer å effektivisere virksomhetene sine mest mulig.

I tidligere år ble kostnadene kuttet ved å flytte produksjonen til lavkostland, samle lagrene i et geografisk område på ett sted og ved å standardisere produktene sine.

Skatt er imidlertid også en kostnad for virksomhetene. Det er derfor høyst naturlig at også dette aspektet er med når et FNF planlegger effektiviseringer og forbedringer av sine strukturer og systemer. Vi har ønsket å belyse problemstillinger som oppstår når gjennomføringen ikke tilfredsstiller armlengdes vilkår og priser. Armlengdestandarden fastlår nemlig at det økonomiske innholdet i transaksjonene må følge det formelle, og at prisene som avtales må være fastsatt på en måte og etter en metode som sikrer alle parter forretningsmessige insentiver og resultater.