logo

Årsoppgjøret 2005 - Del II:

Endrede og nye regnskapsregimer

- hvordan påvirkes (fri) egenkapital?

Artikkelen står for artikkelforfatternes regning og representerer ikke nødvendigvis KPMGs offisielle standpunkt.

Første del av artikkelen omhandlet en del av problemstillingene knyttet til den nye bestemmelsen i aksjelovene om fond for urealiserte gevinster. I denne delen gjennomgås ytterligere problemstillinger knyttet til dette fondet, herunder om unntakene i bestemmelsen. Videre omtales hvordan endringer i regnskapsreglene også kan påvirke fri egenkapital på andre måter, eksempelvis gjennom 10% begrensningsregelen i aksjelovene, reglene om tingsuttak, regnskapsføring i annen valuta og tidspunkt for regnskapsføring av utbytte og konsernbidrag.

1 Nærmere om fond for urealiserte gevinster (forts.)

1.1 Nærmere om verdiregulering og «på annen måte»

Det er ikke åpenbart hva som ligger i begrepet «verdiregulering». Begrepet er ikke utdypet i forarbeidene til paragrafen. Begrepet er trolig ment å omfatte mer sporadiske verdireguleringer - eksempelvis iht. IAS 16 - og i motsetning til en løpende vurdering til virkelig verdi, f.eks. iht. IAS 39. Det er videre heller ikke åpenbart hva som ligger i begrepet «på annen måte». Tre eksempler kan illustrere hva som muligens kan ligge i begrepet «på annen måte»:

1.1.1 Eksempel - Egenkapitalmetode

Et eksempel på «annen måte» er bruk av egenkapitalmetoden. Dersom en benytter egenkapitalmetoden på en investering i f.eks. et tilknyttet selskap og dette tilknyttede selskapet går med overskudd, vil egen andel regnskapsført iht. egenkapitalmetoden overstige anskaffelseskost. Dette tilsier at en slik differanse blir å tilføre fond for urealiserte gevinster. På den annen side følger det av aksjelovens § 3-3 at positive differanser mellom f.eks. egenkapitalmetoden og anskaffelseskost skal føres til fond for vurderingsforskjeller. Vi antar at fond for vurderingsforskjeller må anses å være en spesialregel som går foran regelen om fond for urealiserte gevinster. Forarbeidene omtaler ikke konflikten.

1.1.2 Eksempel - Amortisert kost

Et annet eksempel på at en eiendel er regnskapsført til en verdi som overstiger anskaffelseskost kan en ha for de investeringer som holdes til forfall («held to maturity»).

Iht. IAS 39 skal disse regnskapsføres til amortisert kost, som er definert som: «The amortised cost of a financial asset or financial liability is the amount at which the financial asset or financial liability is measured at initial recognition minus principal repayments, plus or minus the cumulative amortisation using the effective interest method of any difference between that initial amount and the maturity amount, and minus any reduction (directly or through the use of an allowance account) for impairment or uncollectibility.»

I NGAAP er anskaffelseskost definert i regnskapsloven, jf. pkt. «4.3Nærmere om begrepet anskaffelseskost» i del I av denne artikkelen.

Kjøpes f.eks. en obligasjon pålydende 100 for 90 (de 90 vil være regnskapsmessig anskaffelseskost etter vår oppfatning) skal regnskapsføringen frem til forfall være iht. amortisert kost slik at f.eks. etter ett år vil balanseført verdi være 92-2 større enn anskaffelseskost.

Det antas at en slik differanse blir å tilføre fond for urealiserte gevinster pga. «på annen måte».

1.1.3 Eksempel - Deemed cost

I IFRS 1 paragraf 16 sies det:

«An entity may elect to measure an item of property, plant and equipment at the date of transition to IFRSs at its fair value and use that fair value as its deemed cost at that date.»

Tilsvarende valgmulighet er tilgjengelig også for investeringseiendommer (ved bruk av kostmetoden) og immaterielle eiendeler, gitt at visse kriterier er oppfylt

Bakgrunnen for denne regelen fremgår av samme standards Basis for conclusion - hvorfra siteres:

«BC41 Some measurements under IFRSs are based on an accumulation of past costs or other transaction data. If an entity has not previously collected the necessary information, collecting or estimating it retrospectively may be costly. To avoid excessive cost, ED 1 proposed that an entity could use the fair value of an item of property, plant and equipment at the date of transition to IFRSs as its deemed cost at that date if determining a cost-based measurement under IFRSs would involve undue cost or effort.

BC42 In finalising the IFRS, the Board noted that reconstructed cost data might be less relevant to users, and less reliable, than current fair value data. Furthermore, the Board concluded that balancing costs and benefits was a task for the Board when it sets accounting requirements rather than for entities when they apply those requirements. Therefore, the IFRS permits an entity to use fair value as deemed cost in some cases without any need to demonstrate undue cost or effort.»

Iht. IFRS 1 kan en derfor opp- eller nedregulere balanseført verdi av varige driftsmidler på dato for overgang til IFRS. Eksempelvis vil en for en bygning som er balanseført til 100, kunne foreta en «engangs-oppregulering» til 150, dersom virkelig verdi på overgangsdatoen er 150. En slik regulering etablerer en ny «deemed cost». Oppreguleringen vil påvirke utsatt skatt. «Deemed cost» vil være utgangspunktet for regnskapsmessige avskrivninger etc. i årene fremover, men det er ikke åpenbart at beløpet iht. deemed cost skal anses å være anskaffelseskost i aksjerettslig forstand. Skatterettslig vil verdien ikke endres. Dersom ny «deemed cost» ikke er å anse som ny anskaffelseskost i aksjerettslig forstand, må oppreguleringen på 50, etter vår oppfatning, tilføres fond for urealiserte gevinster, justert for forskjellen mellom balanseført verdi før oppreguleringen og opprinnelig anskaffelseskost.

§ 3-3a. Fond for urealiserte gevinster

Selskapet skal ha et fond for urealiserte gevinster. Dersom selskapet vurderer eiendeler til virkelig verdi, skal det sette av til fondet en positiv differanse mellom balanseført verdi av hver enkelt eiendel eller gruppe av eiendeler og deres anskaffelseskost under hensyn til effekten av utsatt skatt. Dette gjelder tilsvarende ved vurdering av gjeld til virkelig verdi. Selskapet skal avsette til fondet på samme måte som etter annet punktum dersom det ved verdiregulering eller på annen måte regnskapsfører eiendeler til en verdi som overstiger anskaffelseskost.

Plikten til å avsette til fond for urealiserte gevinster omfatter ikke differanser etter første ledd knyttet til vurdering av:

1. finansielle instrumenter i samsvar med regnskapsloven § 5-8,

2. pengeposter#I Ot.prp. 42 (1997-98) Om lov om årsregnskap, kap. 7.11.5 uttaler Finansdepartementet at «Begrepet vil bl.a. omfatte obligasjoner, fordringer, bankinnskudd, kontanter og lignende». I NRS(HU) Transaksjoner og regnskap i utenlandsk valuta, fra november 2000, defineres pengeposter som følger: «Pengeposter er rettigheter og forpliktelser som vil bli gjort opp i et fast nominelt beløp, herunder kontanter, bankinnskudd, fordringer, obligasjoner mv. Forskuddsbetalinger er pengeposter, også når betalingen gjelder anskaffelse av varige driftsmidler. Immaterielle eiendeler, herunder goodwill, varige driftsmidler, varer og aksjer er alle eksempler på ikke-pengeposter.» « I IAS 21.16 defineres monetary items som følger: «The essential feature of a monetary item is a right to receive (or an obligation to deliver) a fixed or determinable number of units of currency. [vår understrekning] Examples include: pensions and other employee benefits to be paid in cash; provisions that are to be settled in cash; and cash dividends that are recognised as a liability. Similarly, a contract to receive (or deliver) a variable number of the entity"s own equity instruments or a variable amount of assets in which the fair value to be received (or delivered) equals a fixed or determinable number of units of currency is a monetary item. Conversely, the essential feature of a non-monetary item is the absence of a right to receive (or an obligation to deliver) a fixed or determinable number of units of currency. Examples include: amounts prepaid for goods and services (eg. prepaid rent); goodwill; intangible assets; inventories; property, plant and equipment; and provisions that are to be settled by the delivery of a nonmonetary asset.» I forbindelse med oversettelsen av IFRSene til norsk har det blitt besluttet at begrepet «monetary item» skal oversettes med Monetære poster.» i utenlandsk valuta,

3. eiendeler som nevnt i § 8-1 første ledd nr. 2,

4. andre poster når det er fastsatt i forskrift gitt av departementet.

Fondet kan løses opp når og i den grad grunnlaget for avsetningen ikke lenger er til stede.

Departementet kan i forskrift gi regler om beregning av differansen etter første ledd.

1.1.4 Eksempel - Sikringsbokføring

Sikringsbokføring er et meget komplisert område, spesielt innenfor IAS. Det vil føre altfor langt å gå inn på sikringsreglene i denne artikkelen - vi ønsker bare kort å sette søkelyset på området. Dersom en tilfredsstiller kriteriene for virkelig verdi sikringsbokføring iht. IAS skal en - forenklet fremstilt - regnskapsføre sikringsobjekt (det som sikres) og sikringsinstrument (det som sikrer) til virkelig verdi. Ofte vil en derved overstyre de vanlige vurderingsreglene for et sikringsobjektet - og vi antar at en slik «sikringsoverstyring» vil være «på annen måte». Utfallet kan da bli at en for sikringsobjektet må tilføre beløp til fond for urealiserte gevinster, mens en for verdiendringer på sikringsinstrumentet må belaste annen egenkapital.

Anta at et oljelager vurderes iht. IAS 2 Inventories til laveste av anskaffelseskost og netto realisasjonsverdi (net realisable value). Dersom lageret sikres med en oljefuture - en virkelig verdisikring - følger det av IAS 39 at både sikringsobjektet (varelageret) og sikringsinstrumentet (oljefuture) skal regnskapsføres til virkelig verdi, med verdiendringer over resultatregnskapet. Dersom selskapet får et tap på en oljefuture, vil det, ved perfekt sikring, oppstå en tilsvarende gevinst på oljelageret. Begge deler føres over resultatregnskapet og nettoeffekten er 0. Dersom en i relasjon til fond for urealiserte gevinster kan se sikringsobjekt og sikringsinstrument under ett, vil det ikke bli gjort noen avsetning til fondet. Dersom objektet og instrumentet må vurderes hver for seg vil verdistigningen på oljelageret, en verdistigning som fremkommer gjennom at varelageret balanseføres til virkelig verdi, måtte avsettes til fond for urealiserte gevinster, mens tapet på instrumentet belaster annen egenkapital.

Etter vår oppfatning taler mye for at objekt og instrument bør vurderes under ett, men § 3-3a er ikke avklarende. Kanskje snarere tvert i mot. Dersom ikke objekt og instrument kan vurderes under ett, vil det oppstå situasjoner hvor verdistigningen må avsettes til fond for urealiserte gevinster, mens tapet føres mot annen egenkapital. Effekten vil være at selskapet som er «perfekt» sikret, opererer med udekket tap selv om resultateffekten er 0.

1.1.5 Eksempel - Overgang fra egenkapitalmetode til kostmetode/virkelig verdi

Anta at selskap A har en investering i et annet selskap B. A har betydelig innflytelse i B og benytter egenkapitalmetoden. Anta at A eier 20% av B. Historisk anskaffelseskost er 200. Verdi iht. egenkapitalmetoden er 240. Anta videre at A ikke har fått utbytte fra B, slik at fond for vurderingsforskjeller er 40.

Anta videre at A selger 50% av aksjene de eier i B for 120. Etter salget har A ikke lenger betydelig innflytelse.

Dersom A benytter regnskapsloven og norsk god regnskapsskikk, og aksjene ikke inngår i en handelsportefølje (regnskapslovens § 5-8), skal aksjene etter salget regnskapsføres/vurderes iht. kostmetoden (laveste av kost og virkelig verdi). Iht. NRS om tilknyttet selskap skal investeringen etter transaksjonen regnskapsføres til investors andel av balanseført egenkapital i selskapet korrigert for mer-/mindreverdier fra kjøp, basert på den eierandel investor har etter transaksjonen. Forenklet sagt, vil ny «kost» i ovenstående eksempel tilsvare forholdsmessig andel av verdi iht. egenkapitalmetoden, i dette tilfellet 120 (se NRS(F) pkt 3.8). Umiddelbart etter salget antas det at fond for vurderingsforskjeller vil være 20.

Eksemplet reiser flere spørsmål i relasjon til fond for urealiserte gevinster, som for eksempel:

  • Hva er anskaffelseskost iht. aksjeloven? Har selskap A en anskaffelseskost på 100 eller 120 på gjenværende 10%-investering? Skatterettslig er det liten tvil om at anskaffelseskost er 100.

  • Hva skjer med beløpet på fond for vurderingsforskjeller?

    • Dersom aksjenes anskaffelseskost anses å være 120 i aksjerettslig forstand, vil dette måtte slå gjennom både ifht. aksjelovens § 3-3 og ifht. § 3-3a. Dette vil i så fall bety at de 20 på fond for vurderingsforskjeller «frigis». Det antas at beløpet i så fall blir å overføre annen egenkapital.

    • Dersom aksjenes anskaffelseskost fortsatt anses å være 100 i aksjerettslig forstand, vil det foreligge en positiv differanse mellom balanseført beløp og anskaffelseskost på 20. I utgangspunktet ligger disse 20 på fond for vurderingsforskjeller, men etter at en ikke lenger bruker egenkapitalmetoden, kan det argumenteres for at beløpet blir å overføre til fond for urealiserte gevinster.

1.1.6 Eksempel - Regnskapsføring av pensjoner#

Iht. IFRS er det, i forbindelse med overgangen til IFRS, anledning til å nullstille «estimatavvik». I tillegg er regnskapsstandarden som regulerer regnskapsføring av pensjoner, IAS 19, endret slik at det fortløpende er anledning til å føre avvik mot egenkapitalen. Iht. NGAAP eksisterer lignende muligheter.

Regnskapsføring av pensjoner er et nettotall, et nettotall som er differansen mellom virkelig verdi av fremtidige pensjonsforpliktelser og pensjonsmidler. Det er uklart hva en skal si er anskaffelseskost for pensjonsforpliktelser og pensjonsmidler, og det er uklart om pensjonsforpliktelser og pensjonsmidler som sådan skal vurderes ifht. fond for urealiserte gevinster. Vi antar at det ikke skal gjøres en slik vurdering.

Videre, oppstår såkalte avvik f.eks. fordi forventet avkastning på pensjonsmidlene avviker fra faktisk avkastning. Avvikene kan være positive eller negative. Dersom et selskap velger å benytte anledningen til å føre disse avvikene direkte mot egenkapitalen, er det ikke åpenbart hvor i egenkapitalen disse avvikene skal regnskapsføres.

Det kan imidlertid fremstå som noe underlig at evt. egenkapitaløkende avvik skal inngå i annen egenkapital. Dette gjelder uavhengig av om denne typen avvik oppstår i forbindelse med overgangen til IFRS eller fortløpende.

Problemstillingen er for så vidt ikke ny. Så lenge regnskapsføringen av pensjoner har vært slik den er nå, har selskap «rullet» store tap ved unnlatt regnskapsføring av ulike former for pensjonsavvik, uten at disse tapene har vært hensyntatt ved utbytteberegningene.

Nedenstående eksempel - hentet fra Telenor - viser flere ting - kort oppsummert:

  • Nullstillingen av estimatavvik kan bli tallmessig stor. Regnskapspraksisen med å fordele effekter over mange år kan følgelig ha stor påvirkning på et selskaps utbyttemuligheter. I forbindelse med bruk av IFRS i selskapsregnskapet, evt. den nye regnskapsstandarden fra NRS, NRS 6A, er det derfor av stor betydning å ha klarhet i hvilke egenkapitallinjer slik nullstilling skal føres mot.

  • Tallene som skal nullstilles kan ikke nødvendigvis hentes fra årsregnskapet for 2003/4, avlagt iht. regnskapsloven; Nye aktuarberegninger kan være nødvendig.

  • Oppstillingen illustrerer at brutto pensjonsforpliktelse og virkelig verdi av pensjonsmidlene utgjør ikke uvesentlige tallstørrelser, jf. ovenstående diskusjon.

Eksempel fra Telenors konsern-årsrapport for 2004:

7. Pensjonskostnader, pensjonsforpliktelser og -midler

Kommentar: Dette er kun et kortfattet utdrag av Telenors pensjonsnote.

Beløp i millioner kroner

2 004

2 003

Brutto pensjonsforpliktelser pr. 31.12.

5 333

4 735

Virkelig verdi pensjonsmidler pr. 31.12.

3 811

3 288

Beløp i millioner kroner

2 004

2 003

Netto pensjonsforpliktelse

1 522

1 447

Ikke-resultatførte planendringer

(10)

(137)

Ikke-resultatførte estimatendringer

(983)

(1 016)

Påløpt arbeidsgiveravgift

74

44

Netto balanseførte pensjonsforpliktelser pr. 31.12.

603

338

I Telenor ASA (selskapsregnskap) var ikke resultatførte estimatendringer:

Netto pensjonsforpliktelse

202

70

Ikke-resultatførte estimatendringer 1) 2)

(225)

(155)

I Telenors konsern-årsrapport for 2004 omtales effekter ved overgang til IFRS, jf. nedenfor:

«(b) Pensjoner: Telenor har valgt å føre alle ikke resultatførte estimatendringer pr. 1. januar 2004 mot egenkapitalen. Dette reduserte egenkapitalen og reduserte pensjonskostnadene i 2004 sammenlignet med N GAAP. Telenor planlegger å bruke korridor-løsningen for estimatendringer som oppstår etter 1. januar 2004. Estimatendringene som ble ført mot egenkapital i henhold til IFRS var større enn estimatendringene som forelå pr. 1. januar 2004 i N GAAP, i hovedsak som følge av lavere diskonteringssats og at det ble beregnet arbeidsgiveravgift på estimatavvikene i henhold til IFRS.

Kommentar Det er verdt å notere seg at Telenors nullstilling av estimatavvik er vesentlig større enn avvikene iht. årsregnskapet for 2004. Som Telenor skriver, skyldes det i hovedsak lavere diskonteringsrente i IFRS-beregningen. Diskonteringsrentene som ble benyttet i årsregnskapet fremgår av nedenstående figur.

Beløp i millioner kroner

Note

Årsresultat 2004

Egenkapital 01.01.04

Egenkapital 31.12.04

Pensjoner

 3)

95

(1 825)

(1 730)

Noter 3) Ikke resultatførte estimatendringer for pensjoner er ført mot egenkapitalen pr. 1. januar 2004 med 1.825 millioner kroner i henhold til IFRS. Dette reduserte pensjonskostnadene i 2004 med 95 millioner kroner sammenlignet med N GAAP.»

Forutsetninger brukt til å fastsette pensjonsforpliktelsen pr. 31.12.

2004

2003

Diskonteringsrente i%

5,0

5,7

1.2 Nærmere om effekten av utsatt skatt

Iht. bestemmelsen om fond for urealiserte gevinster kan en «hensynta effekten av utsatt skatt». Det gjelder for eiendeler og gjeld som (fortløpende) vurderes til virkelig verdi, samt for eiendeler som ved verdiregulering eller på annen måte har en balanseført verdi som overstiger anskaffelseskost. Konkret betyr eksempelvis dette at dersom en gjør en verdiregulering av en bygning i et 28%-skatteregime med 100, så kan en velge å «kun» føre 72 til fond for urealiserte gevinster. Det fremgår av eksempelet i pkt. 2 nedenfor at det vil kunne være svært utbytte-ugunstig ikke å hensynta effekten av utsatt skatt.

1.3 Noen kommentarer til unntakene i § 3-3a

Dersom IFRS benyttes i selskapsregnskapet, og mer spesifikt IAS 39, vil tilsynelatende finansielle instrumenter regnskapsført på samme måte som det som følger av § 5-8, ikke unntas fra fond for urealiserte gevinster. Vi antar at dette er utilsiktet fra lovgivers side. Vi kan ikke se at det er noen reelle hensyn bak en regel som gjør at resultatført verdistigning på en aksje i en handelsportefølje iht. regnskapslovens § 5-8 skal kunne deles ut, mens tilsvarende regnskapsføring iht. IAS 39 dersom IFRS benyttes i selskapsregnskapet, medfører at verdistigningen bindes.

Iht. paragrafens annet ledd skal en ikke avsette til fondet for urealiserte gevinster «differanser etter første ledd knyttet til vurdering av ... pengeposter i utenlandsk valuta». Det er ikke åpenbart hva som menes. En pengepost i utenlandsk valuta vil kunne endres i verdi både pga. endring i underliggende virkelige verdi og pga. valutakursendringer. Ett eksempel kan illustrere punktet.

1.3.1 Eksempel - Pengeposter# (monetære poster)

En utenlandsk obligasjon vil kunne ha en positiv utvikling i underliggende virkelige verdi, og en negativ utvikling pga. valutakursendringer. Dersom f.eks. selskapet benytter IFRS i selskapsregnskapet og vi antar at obligasjonen ses på som tilgjengelig for salg, skal den regnskapsføres til virkelig verdi.

Et eksempel kan igjen illustrere utfordringene:

Dato

Virkelig verdi i valuta

Valutakurs

Balanseført beløp

01010x

Opprinnelig investering

$ 100

8 NOK/$

800

31120x

Etterfølgende vurdering

$ 125

7 NOK/$

875

Endring

$ 25

1 NOK/$

75

Skal lovteksten forstås dithen at differansen på 75 ikke skal til fond for urealiserte gevinster? Eller menes noe annet? Lovforarbeidene gir ikke noen hjelp.

Det kan argumenteres for at det foreligger en urealisert gevinst på obligasjonen på $ 25. Dersom denne urealiserte gevinsten regnes om med valutakursen pr. 31.12.0x foreligger det en urealisert gevinst på 175. Skal denne tilføres fondet?

På den annen side - selskapet har i norske kroner tapt 100 ($100*(8-7)) på sin initielle investering. Dette tapet følger av prinsippet for omregning av pengeposter; at pengeposter omregnes til balansedagens kurs.

Basert på denne logikken foreligger en urealisert gevinst på 175 og et urealisert tap på 100. En mulig fortolkning av disse to tallene kunne være at nettoen på 75 skulle tilføres fond for urealiserte gevinster - men unntaket i aksjelovens § 3-3a om pengeposter skaper usikkerhet mht. hvordan dette skal gjøres.

I aksjeloven § 3-3a, 2 ledd nr. 3: uttales at «eiendeler som nevnt i § 8-1 første ledd nr. 2» er fritatt for avsetning til fond for urealiserte gevinster. I aksjeloven § 8-1 listes opp:

  • balanseført forskning og utvikling,

  • goodwill

  • netto utsatt skattefordel

Det antas at årsaken til unntaket er at de opplistede poster uansett skal fratrekkes annen egenkapital før en kommer frem til fri egenkapital, jf. ovenfor om beregning av utbytte. Unntaket for disse postene kommenteres ikke nærmere her.

Vi vil likevel rette fokuset mot et sentralt poeng. «Moderne» regnskapsstandarder, både innen IFRS og de utgitt av NRS, tilsier at immaterielle eiendeler skal «gis riktige navn». Norsk og internasjonal praksis har tidligere i stor grad vært å kalle «alt» for goodwill. En konsekvens av § 8-1 er at når «moderne» regnskapsstandarder etterleves, og en immateriell eiendel f.eks. klassifiseres som kunderelasjon fremfor goodwill ved et innmatskjøp, vil denne klassifiseringen øke selskapets utbyttemulighet i og med at det er et begrenset antall immaterielle eiendeler som går til fradrag i utbytteberegningen.

1.4 Oppsummering fond for urealiserte gevinster

Kun positive differanser mellom balanseført verdi og anskaffelseskost skal avsettes til fondet. Negative differanser antas ført mot Annen egenkapital. Det vil derfor være en fordel å kunne sette sammen grupper av eiendeler, f.eks. for aksjer som regnskapsføres som tilgjengelig for salg, slik at urealiserte gevinster motregnes mot urealiserte tap. I en del tilfeller - f.eks. hvor det er svært lenge siden en bygning ble anskaffet og den siden f.eks. har vært oppskrevet/verdiregulert - vil ikke nødvendigvis opprinnelig anskaffelseskost vært lett tilgjengelig, evt. ikke tilgjengelig i det hele tatt. Vi antar at det f.eks. vil kunne være tilfellet for en del «gamle bygninger» som i tillegg er oppskrevet/verdiregulert fra tid til annen opp igjennom historien. Det kan være usikkert hvorledes en i så fall skal forholde seg.

Etter vår oppfatning illustrerer ovenstående gjennomgang at § 3-3a i sin nåværende form er uegnet - at paragrafen ikke kommer til å virke etter sin hensikt. Iht. § 3-3a kan det utarbeides forskrift for å klargjøre hvordan forskjellen mellom anskaffelseskost og balanseført verdi skal beregnes, og det kan angis flere unntak enn det som fremgår av paragrafen. Med mindre Justisdepartementet kommer med en slik «oppklarende» forskrift kan en ikke se bort fra til dels svært uensartet praksis mht. fond for urealiserte gevinster.

2 10% egenkapitalkrav

I tillegg til de ovennevnte bestemmelser om beregning av fri egenkapital, har aksjeloven en generell begrensningsregel om at det ikke kan utdeles utbytte dersom egenkapitalen er mindre enn 10% av balansesummen. Denne begrensningen gjelder imidlertid ikke dersom en følger samme fremgangsmåte som ved nedsetting av aksjekapitalen (kreditorvarsel mv.). Egenkapital som kan utdeles som utbytte uten å gå veien om kreditorvarsel mv. regnes som selskapets frie egenkapital. Hertil kommer, som tidligere påpekt, imidlertid at det ikke i noe tilfelle kan besluttes utdelt som utbytte mer enn hva som er forenelig med forsiktig og god forretningsskikk.

Formålet med fond for urealiserte gevinster er, som utgangspunkt, å forhindre at urealiserte gevinster utdeles som utbytte. Isolert sett vil avsetning til dette fondet ikke påvirke fri egenkapital og derved utbyttegrunnlaget.

En økning i balanseført verdi som følge av bruk av virkelig verdi, vil imidlertid endre utbyttegrunnlaget som følge av at forholdet mellom balansesum og egenkapital forrykkes, jf. bestemmelsen om at det ikke kan utdeles utbytte dersom egenkapitalen er mindre enn 10% av balansesummen. Bruk av virkelig verdi vil øke både balansesum og egenkapital. Selv om økningen i egenkapital blir tillagt et bundet fond, vil utbyttegrunnlaget kunne øke dersom selskapet har annen egenkapital. Et enkelt eksempel kan illustrere dette:

Situasjon under NGAAP

I eksempelet øker utbyttegrunnlaget med NOK 10 000, hvilket skyldes at økningen i kravet til minimum egenkapital kun er 10% av økningen i balanseført verdi, mens egenkapitalen totalt øker med 72% (med 28% utsatt skatt)#Iht. aksjelovens § 3-3a er det valgfritt (en «kan»-regel) å korrigere avsetningen til fond for urealiserte gevinster for effekten av utsatt skatt. Dersom en slik korrigering ikke foretas i dette eksempelet, må det avsettes 50 000 til fond for urealiserte gevinster. Ettersom det følger av regnskapsreglene at det skal beregnes og regnskapsføres utsatt skatt på verdireguleringen i eksempelet, vil differansen mellom avsetningen til fond for urealiserte gevinster i ovenstående oppstilling (36 000) og «full avsetning» (50 000) etter vår oppfatning måtte tas fra Annen egenkapital (14 000). Dette ville vært en svært utbytte-ugunstig løsning som vi neppe kommer til å se særlig til i praksis.av det samme, sammenholdt med at deler av annen egenkapital under NGAAP var bundet som følge av 10%-begrensningsregelen i aksjeloven. I den grad 10%-begrensningsregelen har «spist» av annen egenkapital mht. hva som har kunnet utdeles som utbytte, vil bruk av virkelig verdi under IFRS således øke utbyttegrunnlaget#Se fotnote 16 i del I av artikkelen..

En effekt på utbyttegrunnlaget vil også kunne oppstå som følge av at goodwill ikke skal avskrives etter IFRS. Denne effekten vil i utgangspunktet nøytraliseres ved at balanseført goodwill uansett skal gå til fradrag i annen egenkapital før utbyttegrunnlaget fremkommer. Dersom den totale egenkapitalen er på et nivå som medfører at 10%-begrensningsregelen i aksjeloven kommer til anvendelse, vil imidlertid utbyttegrunnlaget påvirkes positivt når goodwill ikke avskrives, forutsatt at den ikke må nedskrives etter IAS 36.

3 Andre forhold

3.1 «Annen innskutt egenkapital»

I forbindelse med evalueringen av regnskapsloven kom det inn en ny post i oppstillingsplanen for balansen - «Annen innskutt egenkapital» - RL § 6-2 første ledd C I nr. 3. Forarbeidene til loven gir imidlertid ingen nærmere retningslinjer eller forklaring til innholdet. Bruken av posten fremstår således som uklar, og må trolig finne sin løsning i praksis. Tilsvarende kan det synes uklart hvorvidt posten skal anses som bundet eller fri egenkapital etter aksjeloven. Det kan synes som om «annen innskutt egenkapital» faller mellom to stoler. På den ene side definerer aksjeloven klart hva som inngår i bundet egenkapital - aksjekapital, overkursfond, fond for vurderingsforskjeller og fond for urealiserte gevinster - jf. aksjeloven §§ 3-1-3-3 a. Det kan innebære at posten skal anses som fri egenkapital. På den annen side definerer aksjeloven § 8-1 hva som er fri egenkapital, og derved hva som kan utdeles som utbytte, hvor utgangspunktet er «årsresultat» og «annen egenkapital». Posten «annen innskutt egenkapital» er således heller ikke eksplisitt inkludert i definisjonen av fri egenkapital. Vi har diskutert spørsmålet med enkelte advokater og disse er av den oppfatning av posten inngår i grunnlaget for fri egenkapital.

En lignende post - «Innskutt annen egenkapital» - ble i noen grad innarbeidet i praksis i etterkant av innføringen av ny regnskapslov i 1999. I denne posten skulle bl.a. konsernbidrag gitt fra mor til datterselskap inngå (i regnskapet til datter). I denne forbindelse uttalte Den norske Revisorforening i april 2000 (DnRS Sirkulære 2000-122):

«Posten innskutt annen egenkapital er ikke omtalt verken i aksjeloven eller regnskapsloven. Aksjeloven definerer hva som skal utgjøre aksjekapital, overkursfond og fond for vurderingsforskjeller. Egenkapital ut over dette må aksjerettslig sett anses som annen egenkapital. Regnskapsloven bygger imidlertid på at egenkapital skal spesifiseres på innskutt og opptjent egenkapital. Annen egenkapital som ikke er opptjent, bør følgelig regnskapsmessig spesifiseres som innskutt. En slik regnskapsmessig spesifikasjon bør etter DnRs oppfatning ikke få noen aksjerettslige konsekvenser, og innskutt annen egenkapital må derfor aksjerettslig anses som annen egenkapital som er undergitt reglene i aksjeloven § 8-1. Innskutt annen egenkapital vil normalt inngå i utbyttegrunnlaget på lik linje med (opptjent) annen egenkapital.»

Sirkulæret legger til grunn at alt som ikke eksplisitt er definert som bundet egenkapital, aksjerettslig må anses som annen egenkapital, og derved at det vil inngå i utbyttegrunnlaget etter aksjeloven § 8-1. En tilsvarende fortolkning av nevnte endring i regnskapslovens oppstillingsplan innebærer at posten «annen innskutt egenkapital» vil inngå i fri egenkapital. Etter vår oppfatning er imidlertid dette neppe åpenbart, og det synes å være behov for en avklaring på området. I tillegg er vi kjent med at et advokatselskap i en konkret sak har gått i mot DnRS-fortolkningen sitert ovenfor.

3.2 Aksjelovens regler om tingsuttak

§ 3-6. Utdeling fra selskapet mv.

(1) Utdeling fra selskapet kan bare skje etter reglene om utbytte, kapitalnedsetting, fusjon eller fisjon av selskaper, og tilbakebetaling etter oppløsning.(2) Som utdeling regnes enhver overføring av verdier som direkte eller indirekte kommer aksjeeieren til gode. Verdien skal beregnes etter virkelig verdi på dagen for overføringen.(3) Når bestemmelser i denne loven setter beløpsmessige begrensninger for adgangen til utdeling fra selskapet, er det en eiendels balanseførte verdi som er bestemmende ved vurderingen av om verdien ligger innenfor begrensningene. Departementet kan i forskrift fastsette at en annen verdi kan legges til grunn i forhold til nærmere angitte utdelinger.(4) Departementet kan i forskrift gi regler om beregning av fri og bundet egenkapital når årsregnskapet er ført i en annen valuta enn norske kroner.

§ 12-2. Beregning av tap. Krav til egenkapital mv.

(1) Ved beregningen av selskapets tap etter § 12-1 første ledd nr. 1, skal balansen for siste regnskapsår legges til grunn. Beregningen kan bygge på en mellombalanse som er fastsatt og revidert etter reglene for årsregnskapet.(2) Beslutning som nevnt i § 12-1 første ledd nr. 2 eller 3 kan ikke gjelde større beløp enn at det etter nedsettingen er full dekning for den gjenværende aksjekapitalen og selskapets bundne egenkapital etter § 8-1 første ledd. Ved beregningen av beløpet skal balansen for siste regnskapsår legges til grunn. Før det er fastsatt balanse for siste regnskapsår skal beregningen skje på grunnlag av en mellombalanse, som er utarbeidet og revidert etter reglene for årsregnskap, og med en balansedag som ikke ligger lenger tilbake i tid enn seks måneder før dagen for generalforsamlingens beslutning. I samsvar med forsiktig og god forretningsskikk skal det likevel tas tilbørlig hensyn til hendelser som måtte være inntruffet etter balansedagen og tap som må forventes å ville inntreffe. Revisor skal bekrefte at det etter nedsettingen vil være full dekning for selskapets bundne egenkapital.

Det har i flere år vært usikkerhet knyttet til fortolkningen av aksjeloven § 3-6 og § 12-2, 2 ledd. Usikkerheten har vært knyttet til om det ved tingsuttak ved utbytte, kapitalnedsettelse og fisjon var eiendelenes balanseførte verdi eller virkelige verdi som skulle legges til grunn ved vurderingen av om utdelingen/tingsuttaket var innenfor aksjelovens beløpsmessige begrensninger. I en tolkningsuttalelse fra Justisdepartementet i februar 2004 (snr. 2004/3299 EP) ble det antatt at det både ved utbytte, kapitalnedsettelse og fisjon var eiendelenes virkelige verdi som var avgjørende. En slik fortolkning har særlig medført vanskeligheter ved gjennomføring av en rekke fisjoner.

I den samme uttalelsen fra Justisdepartementet ble det imidlertid gitt uttrykk for at spørsmålet om verdsettelse av tingsuttak burde vurderes nærmere i forbindelse med etterkontrollen av aksjeloven. I høringsnotat 28. juni 2004 reiste Justisdepartementet derfor spørsmål om det burde foretas en endring i aksjeloven med sikte på en regulering av dette spørsmålet. På bakgrunn av høringskommentarene ble det så i Ot.prp. 29 (2004-2005) foreslått å ta inn et nytt tredje ledd i § 3-6 i aksjeloven:

«Når bestemmelser i denne loven setter beløpsmessige grenser for adgangen til utdeling fra selskapet, er det en eiendels balanseførte verdi som er bestemmende ved vurderingen av om verdien ligger innenfor begrensningene.»

Den foreslåtte lovendringen ble vedtatt og satt i kraft med virkning fra 1. mai 2005.

At det i regnskapsloven er åpnet for bruk av IFRS i selskapsregnskapet, innebærer imidlertid at også bruk av et selskaps balanseførte verdi vil kunne være problematisk i forhold til ovennevnte endring i aksjelovens § 3-6 om tingsuttak. Et eksempel som illustrerer dette:

Eksempel

Dersom et driftsmiddel i samsvar med «revaluation model» i IAS 16 verdireguleres til virkelig verdi, skal denne verdireguleringen etter aksjeloven § 3-3a tilføres «fond for urealiserte gevinster». Selskapsrettslig vil verdireguleringen således være bundet. Bruk av balanseført verdi - som vil inkludere verdireguleringen - vil derved gi en dobbel negativ effekt i en uttakssituasjon. For å unngå en slik effekt er det gjennom en ytterligere endring av aksjeloven § 3-6 (tredje ledd nytt annet punktum) åpnet for at det i forskrift kan fastsettes at en annen verdi enn balanseført verdi kan legges til grunn i forhold til nærmere angitte utdelinger.

Intensjonen med bestemmelsen synes å være at bruk av IFRS i selskapsregnskapet ikke skal medføre større begrensninger i mulighetene for å gjennomføre tingsuttak i form av utbytte, kapitalnedsettelse eller fisjon, enn det vil være ved bruk av NGAAP. Hvorvidt det blir resultatet gjenstår å se når slik forskrift foreligger.

Etter vår oppfatning haster det med å få fastsatt en slik forskrift.

Et annet forhold som er verdt å merke seg i forhold til uttak fra aksjeselskap i form av f.eks. kapitalnedsettelse eller fisjon, er den mulige effekten det kan ha at foreslått utbytte og konsernbidrag etter IFRS først regnskapsføres når generalforsamlingen har vedtatt slike utdelinger. Ved slike uttak skal, iht. aksjeloven § 12-2, balansen for siste regnskapsår legges til grunn, eller det kan settes opp en mellombalanse. I balansen for siste regnskapsår etter IFRS vil foreslått utbytte og konsernbidrag være inkludert i egenkapitalen. Grunnlaget for kapitalnedsettelse eller fisjon mv vil således være høyere enn etter NGAAP. Slike forhold bør en være oppmerksom på i forbindelse med denne type uttak.

3.3 Regnskapsføring i annen valuta

Regnskapsloven § 3-4 åpner for at både selskapsregnskapet og konsernregnskapet, for de som velger å benytte NGAAP, kan føres i annen valuta enn norske kroner. Bestemmelsen trådte i kraft 1. januar 2006, med virkning for årsregnskap påbegynt 1. januar 2005 eller senere.

De som velger å benytte IFRS i konsern- og selskapsregnskapet har lignende muligheter gjennom IFRS. Disse reglene trådte i kraft samtidig med at det ble gitt anledning til å avlegge regnskap i samsvar med IFRS.

Forskrift om bokføring, fastsatt i medhold av bokføringsloven, og ikrafttredelse 01012005, sier i § 4-2 Bokføring i utenlandsk valuta:

«Dersom den bokføringspliktiges funksjonelle valuta er en annen enn norske kroner, kan bokføringen skje i denne valutaen. Med funksjonell valuta menes den valuta som den bokføringspliktiges økonomiske virksomhet i hovedsak er knyttet til»

Bruk av annen valuta i selskapsregnskapet vil kunne påvirke beregningen av bundet og fri egenkapital, og derved også mulighetene til utdelinger fra selskapet. Som følge av at IFRS og regnskapsloven åpner for bruk av annen valuta enn norske kroner, er det i aksjeloven § 3-6 (nytt fjerde ledd) gitt adgang til at det i forskrift kan gis regler som regulerer forholdet. En slik forskrift vil ventelig regulere både NGAAP og IFRS.

Også denne forskriften haster det etter vår oppfatning med å få fastsatt.

Vi tør ikke være sikre på at en slik forskrift vil virke nøytralt, verken i forhold til om regnskapet hadde vært ført i norske kroner eller i forhold til valget mellom NGAAP-IFRS-språkene.

3.4 Tidspunkt for regnskapsføring av utbytte og konsernbidrag

Etter IFRS skal aksjeutbytte regnskapsføres først når dette er vedtatt utdelt av generalforsamlingen - jf. IAS 10.12. Først når utbyttet er vedtatt, vil det være en «eksisterende plikt» (present obligation) iht. IAS 37 som skal tas inn i balansen.

Historisk har vi i Norge regnskapsført styrets forslag til utbytte for foregående år som gjeld i balansen pr. 31.12. - slik at utbytte for 2004, foreslått av selskapets styre i første del av 2005, er regnskapsført som gjeld i selskapets balanse pr. 31.12.2004. En slik presentasjon samsvarer med oppstillingsplanen i regnskapsloven § 6-2 slik den har vært frem til nå. Det eksisterer således en forskjell mellom IFRS og dagens NGAAP praksis på dette området.

Med virkning for regnskapsår som påbegynnes 1. januar 2006 eller senere endres regnskapslovens oppstillingsplan, bl.a. ved at linjen «utbytte» under kortsiktig gjeld i balansen tas bort. Endringen medfører i seg selv ikke at god regnskapsskikk på området endrer seg. I Ot.prp. 39 (2004-2005) uttaler departementet i den forbindelse at det er mest hensiktsmessig at regnskapsføring av utbytte overlates til standardsetter. Det kan derfor muligens forventes at Norsk RegnskapsStiftelse kommer med en nærmere avklaring på dette området.

Regnskapsføring av aksjeutbytte i samsvar med IFRS - først på tidspunkt hvor generalforsamlingen vedtar årsregnskapet og utbyttet - antas å ville føre til innlåsningseffekter; ved at muligheten for å dele ut det mottatte utbytte videre innenfor samme år bortfaller. Valg av regnskapsspråk vil derved kunne ha betydelig innvirkning på utbyttemuligheter til aksjonær på toppen i et konsern. En slik effekt vil åpenbart kunne være førende for valg av regnskapsspråk i selskapsregnskapet.

Konsernbidrag har historisk vært behandlet regnskapsmessig på samme måte som utbytte ved at konsernbidrag for 2004 er hensyntatt i årsregnskapet for samme år. Det har vært hevdet at tilsvarende beskrankninger som for aksjeutbytte vil gjøre seg gjeldende for konsernbidrag dersom IFRS benyttes. Motsatt har det imidlertid også vært hevdet at det pga. skattemessige særregler fortsatt vil være adgang til «tidlig» regnskapsføring av konsernbidrag. Skattemessig vil konsernbidrag for 2005 måtte hensyntas i ligningspapirene for 2005, selv om det først blir vedtatt i 2006 - en overgang til IFRS vil ikke endre den skattemessige behandlingen. Tilsvarende vil, etter vår oppfatning, norske skatteregler i seg selv neppe kunne ha betydning for tidspunktet for regnskapsføring etter IFRS. Etter vår oppfatning vil regnskapsføring av konsernbidrag bli tilsvarende som for aksjeutbytte - dvs. regnskapsføring på det tidspunktet generalforsamlingen vedtar det, da heller ikke konsernbidrag vil være en «eksisterende plikt» (present obligation) iht. IAS 37 pr. 31. desember som skal tas inn i balansen på det tidspunkt.

Det har også vært diskutert om «planlagt» konsernbidrag skal hensyntas ved beregning av skattekostnad og utsatt skatt for et IFRS-rapporterende foretak. Iht. IAS 12, skal en, som iht. den tilsvarende NRS’en, ta hensyn til tiltak som ledelsen typisk kan iverksette for å utnytte et underskudd til fremføring. Dersom «planlagt» konsernbidrag hensyntas i skatteberegningen, vil f.eks. et selskap som går med overskudd ikke vise noen betalbar skatt. Et selskap som går med underskudd vil ha grunnlag for å oppføre en skattefordel, selv om fordringen og forpliktelsen som gir opphavet til dette først regnskapsføres etter at givende selskaps generalforsamling har fastsatt årsregnskapet med tilhørende disponeringer. Dersom planlagt konsernbidrag ikke kan hensyntas i skatteberegningene, vil en få som konsekvens at en i et IFRS-konsernregnskap f.eks. vil operere med en høyere skyldig betalbar skatt enn det som noen gang vil materialisere seg i faktiske skattebetalinger. Forskjellen mellom konsernbidrag og vanlige tiltak som en ledelse typisk vil kunne iverksette for å bedre inntjeningen og derved grunnlaget for oppføring av skattefordel, er at konsernbidrag ligger utenfor ledelsens beslutningsmyndighet. Det tilligger generalforsamlingen i et annet selskap å vedta å gi konsernbidrag.

Det har også vært diskutert om f.eks. en aksjonæravtale mellom aksjonærene om at maksimalt utbytte skal deles ut, evt. et vedtak fattet på en ekstraordinær generalforsamling før årsskiftet om at maksimalt utbytte (evt. konsernbidrag) skal gis, vil medføre at det for selskapet foreligger en «present obligation» med den konsekvens at f.eks. utbytte skal regnskapsføres som gjeld, eventuelt at utbytte kan inntektsføres hos mor. Etter vår oppfatning er det tvilsomt om så vil være tilfelle, eksempelvis fordi eierne på selskapets ordinære generalforsamling noen måneder senere kan vedta noe annet i forbindelse med fastsettelsen av årsregnskapet.

De foreslåtte endringer i skatteloven (Ot.prp. 26 (2005-2006)) legger bl.a. opp til større grad av atskillelse mellom regnskap og skatt. Sett fra et rent skattemessig ståsted synes det således ikke å være noe i veien for at konsernbidrag skattemessig får effekt fullt ut ett år, mens det regnskapsmessig først får effekt det påfølgende år. I samme proposisjon er det også uttalt at foreslått utbytte skal få effekt på beregning av korreksjonsskatt på samme måte som tidligere, selv om det ikke regnskapsføres som gjeld i balansen pr. 31.12. Selskapsrettslig gjelder imidlertid de samme begrensningsregler for konsernbidrag som for utbytte. Det er derfor ikke åpenbart at konsernbidrag kan gis videre i flere ledd innenfor samme år, og tilsvarende innlåsningseffekt som for utbytte vil derfor kunne foreligge for selskap som avlegger selskapsregnskapet i samsvar med IFRS.

I brev av 28. februar 2005 til Fremskrittspartiets fraksjon i Finanskomiteen, viste departementet også til innspill fra DnR og NRS om uheldige innlåsningseffekter knyttet til utbytte og konsernbidrag som beskrevet over. I den forbindelse ga departementet uttrykk for at det la opp til å vurdere det nærmere behovet for tilpasninger i regelverket i forbindelse med gjennomgangen av skatte- og ligningsloven. Så langt vi har kunnet se er disse forholdene ikke omtalt i Ot.prp. 26 (2005-2006) om endringer i skatte- og avgiftslovgivningen.

3.4.1 Tidligere mottatt utbytte (konsernbidrag)

Også tidligere mottatt utbytte (konsernbidrag) kan medføre utfordringer. Det følger av en streng fortolkning av NGAAP at: «Dersom utbyttet overstiger eierens andel av tilbakeholdt resultat etter kjøpet, representerer den overskytende del tilbakebetaling av investert kapital, og reduserer anskaffelseskost for investeringen.» [Sitatet er hentet fra foreløpig NorskRegnskapsStandard: Investering i tilknyttet selskap og deltakelse i felleskontrollert virksomhet, punkt 3.5.]

Den beskrevne regnskapsføring gjelder tilsvarende også for investering i datterselskap, evt. mindre investeringer. Vi er usikre på i hvilken grad den skisserte regnskapsføring generelt er gjennomført i praksis. Vi er kjent med at den er etterlevd i enkelte vesentlige transaksjoner.

I IAS 27 sies det samme, at utbytte skal inntektsføres «only to the extent that the investor receives distributions from accumulated profits of the investee arising after the date of acquisition.»

Ett eksempel kan illustrere poenget:

Oppkjøp av datter:

100

På oppkjøpstidspunktet har datter fri egenkapital på

 40

Fra oppkjøpstidspunkt til årsslutt har datter et overskudd på

 20

Utbytteutdeling

 50

Regnskapsføring iht.

IFRS

IFRS

NGAAP«tradisjonell»

NGAAP«riktig»

År

2005

2006

2005

2005

Inntektsføring

0

20

50

20

Aksjer i datter

0

(30)

0

(30)

Det fremgår av ovenstående figur at en regnskapsmessig - både iht. IFRS og iht. «riktig» NGAAP - skal redusere balanseført anskaffelseskost med 30 i dette eksemplet. Det er verdt å merke seg at det er ett års tidsforskyvning mellom regnskapsføringstidspunktene IFRS (2006) og NGAAP (2005). Privatrettslig, og skatterettslig, er anskaffelseskost ikke endret. Det er ikke klart hvordan forholdet skal vurderes ifht. aksjelovens regler om fond for urealiserte gevinster.

Problemstillingen er ikke relevant i forhold til fond for urealiserte gevinster på tidspunkt for mottak av utbytte (konsernbidrag), ettersom eventuell differanse er negativ, men vil kunne bli det dersom det senere f.eks. skjer endringer i eiersitsen og en f.eks. skal vurdere aksjene til virkelig verdi.

Regnskapsloven er, som tidligere omtalt, vedtatt endret med virkning fra 01012006 slik at foreslått utbytte iht. regnskapslovens oppstillingsplan ikke lenger er gjeld. Finansdepartementet har i lovforarbeidene overlatt til standardsetter å avgjøre hvorledes utbytte skal regnskapsføres. I skrivende stund vites ikke hva som vil bli NGAAP-løsningen fra og med 2006.

En gjennomgående analyse av tidligere praksis for regnskapsføring av mottatt utbytte (konsernbidrag) vil kunne avdekke at annen egenkapital må reduseres. Dette fordi tidligere inntektsført utbytte (konsernbidrag) iht. det ovenstående må reverseres og i stedet redusere balanseført verdi av aksjer. I England har det vært mye fokus på nettopp dette punktet. I prinsippet skal effekten bli den samme om IFRS eller NGAAP benyttes. Trass i dette kan en ikke se bort fra at det vil være større fokus på dette hos de som velger å benytte IFRS i selskapsregnskapet.

3.5 «Overgangseffekter» NGAAP

Gjennom arbeidet med implementering av IFRS - særskilt arbeidet med å kartlegge forskjeller mot NGAAP - er det identifisert en rekke områder hvor det har oppstått avvik mot tidligere regnskapspraksis, uten at det underliggende innholdet i de to regelsettene skulle tilsi at det er slike forskjeller. Det har imidlertid vist seg at en rekke av de betydelig mer detaljerte reglene i IFRS ikke har vært praktisert etter NGAAP, selv om det utvilsomt synes mest riktig å si at disse detaljene har vært underliggende også i de mer prinsippbaserte norske reglene. Regnskapspraksis i Norge synes således på flere områder i noen grad å ha vært mindre bevisst enn hva som ville vært ønskelig.

Eksempler på slike områder:

  • Regnskapsføring av pensjoner - f.eks.:

    • Tidspunkt for beregninger

    • Nøyaktighet i forutsetninger

    • Endring av pensjonsplan

  • Regnskapsføring av konvertible obligasjoner

  • Regnskapsføring av leieavtaler - f.eks.:

    • Finansiell vs operasjonell leie

  • Regnskapsføring av driftsmidler - f.eks.:

    • Manglende dekomponering (avskrivning av ulike komponenter av samme hoveddriftsmiddel i samsvar med deres økonomiske levetid)

    • Manglende hensyntagen til utrangeringsverdi, og estimeringstidspunkt

  • Regnskapsføring av skatt - f.eks.:

    • Balanseføring av utsatt skattefordel

For selskap i IFRS-rapporterende konsern - og som anvender NGAAP i selskapsregnskapet - vil det av naturlige årsaker være ønskelig at den regnskapsmessige behandlingen i selskapsregnskapet ikke avviker fra IFRS-tallene, under forutsetning av at det ikke er reelle forskjeller i reglene. Spørsmålet er derved om og eventuelt hvordan en slik samordning kan gjennomføres - sagt på en annen måte - om og eventuelt hvordan en «innstramming»/forbedring av norsk praksis kan regnskapsføres. Etter vår oppfatning vil det kunne variere avhengig av hvilken type endring det er snakk om. Først og fremst vil det være spørsmål om effektene skal klassifiseres som estimatendringer, eller om det er korrigering av tidligere perioders feil. Når det gjelder regnskapsføring av pensjoner, har Norsk RegnskapsStiftelse (NRS) utgitt NRS 6A om anvendelse av IAS 19 under norsk regnskapslovgivning. Her er det lagt til grunn at man kan anvende kongruensunntak, og derved føre estimatavvik direkte mot egenkapitalen også under NGAAP.

NRS har også utgitt et diskusjonsnotat som gir mulighet til samordning mellom selskapsregnskaper som avlegges etter regnskapsloven kapittel 3 til 7 og konsernregnskap etter IFRS. Notatet omhandler kun varige driftsmidler og skatt. Vi har ikke gått nærmere inn på de løsningene diskusjonsnotatet åpner for, men det er etter vår oppfatning underlig at det fra NRS legges opp til å gi særregler knyttet til effekter av det som i realiteten er en «innstramming» av norsk regnskapspraksis, som kun skal få anvendelse for selskap i IFRS-rapporterende konsern. Dette vil kunne gi denne type selskaper en form for «amnesti» som andre selskaper derved ikke får ta del i. All den tid det er snakk om regler som skal gjelde for selskaper som både før og etter innføringen av IFRS vil anvende NGAAP i selskapsregnskapet, bør disse reglene etter vår oppfatning kunne anvendes av samtlige, uavhengig av om de er del av et IFRS-rapporterende konsern eller ikke.

Det er (naturlig nok) ikke laget regler i aksjeloven som nøytraliserer en mulig effekt på fri egenkapital som følge av en slik «innstramming» av NGAAP. Det er derfor grunn til å anta at uavhengig av om en eventuell innstramming regnskapsføres som korrigering av tidligere perioders feil eller som estimatendring, så vil effekten, med mindre den bringer balanseført verdi over anskaffelseskost, påvirke annen egenkapital, som igjen er grunnlag for fastsettelsen av et aksjeselskaps fri egenkapital, og derved utbyttegrunnlag.

3.6 Kan man bytte fra IFRS til NGAAP i selskapsregnskapet og vice versa... når man vil?

Dersom de ulike regnskapsspråkene ikke er nøytrale mht. utbytte, blir et sentralt spørsmål om en kan «bytte frem og tilbake mellom språkene». Det generelle prinsippet i regnskapsloven er at en bare kan bytte prinsipp dersom det nye prinsippet er «bedre». Spørsmålet om å bytte frem og tilbake mellom de ulike regnskapsspråkene - fra «Forenklet IFRS» og tilbake til regnskapslovens system og vice versa, og hvor hyppig - ble tatt opp i et brev fra Fremskrittspartiets fraksjon i Finanskomiteen 16.2.2005. I sitt svar fremholdt finansministeren at: «Lovforslaget gir ikke adgang til å fravike kravet om konsistent prinsippanvendelse i regnskapsloven § 4-4. Overgang fra ett regnskapsregelverk til et annet, er å anse som endring av regnskapsprinsipp. Krav om konsistent prinsippanvendelse over tid er et sentralt prinsipp innenfor både regnskapslovens system og IFRS. Konsistent prinsippanvendelse er viktig for å kunne sammenligne regnskaper over tid og mellom selskaper. Bytte av regnskapsprinsipp kan finne sted dersom det fører til bedre regnskapsinformasjon for brukerne av regnskapet. Med bedre regnskapsinformasjon menes enten at relevansen til informasjonen øker uten at påliteligheten svekkes, eller at påliteligheten til informasjonen øker uten at relevansen svekkes. Dersom et selskap som har valgt å benytte forenklet IFRS, på et senere tidspunkt mener at regnskapsloven gir bedre regnskapsinformasjon for brukerne, vil det være tillatt å bytte prinsipp. Faktiske endringer i de forhold det er pekt på her, vil avgjøre hvor hyppig det kan være adgang til å endre grunnlaget for regnskapsføringen. »

Det er verdt å merke seg at «IFRS light» ikke vil være IFRS. Et regnskap er avlagt iht. IFRS kun dersom alle gjeldende IFRS’er er etterlevd; og det ligger i sakens natur at IFRS light, som vil være en eller annen forenklet IFRS, ikke vil være «full» IFRS. IFRS light er derved i prinsippet en avart av norsk god regnskapsskikk. Ovenstående spørsmål og svar er derfor, ved en bokstavtro fortolkning, kun en fortolkning av regnskapslovens system, jf. at det vises til regnskapslovens kap. 4, som ikke gjelder for dem som avlegger fullt IFRS-regnskap. Det er derfor ikke åpenbart at det samme vil være tilfellet for valget mellom full IFRS og en eller annen «norsk god regnskapsskikk». Med det sagt, etter vår oppfatning, vil en fornuftig forståelse av Finansministerens svar medføre tilsvarende beskrankninger i «bytte mellom» full IFRS og en eller annen «norsk god regnskapsskikk».

4 Avslutning

EUs beslutning om at konsernregnskapet til alle børsnoterte selskap skal avlegges iht. IFRS har trolig vært mer arbeidskrevende enn noen hadde forutsett. Pt. er det også stor usikkerhet mht. forståelsen av deler av IFRS, og det er grunn til å anta at en vil se til dels ulik praktisering av reglene.

I Norge fastsettes IFRS’ene som forskrifter, og det er lite tvilsomt at de som avlegger IFRS-regnskap har fått et regelregime som er meget omfattende og meget komplisert. Det har vært relativt mye fokus på skatt i forbindelse med at IFRS skulle tillates i selskapsregnskapet, men til dels svært lite fokus på selskapsrettslige konsekvenser, herunder utbytteproblematikk.

Etter vår oppfatning har de selskapsrettslige konsekvensene vært betydelig undervurdert. Det kan synes som om det vil være en fordel å bruke IFRS i selskapsregnskapet i oppgangstider, og en ulempe i nedgangstider. Etter vår oppfatning er fond for urealiserte gevinster i sin nåværende form et uklart redskap for å regulere bundet kapital. Det er tilnærmelsesvis umulig å ha en sikker oppfatning av hva som skal tilføres fondet.

Etter vår oppfatning fremstår det som noe prematurt ut i fra en selskapsrettslig vurdering å tillate IFRS brukt i selskapsregnskapene i samme år som IFRS blir pliktig i konsernregnskapene til de børsnoterte. Vi tror det ville vært formålstjenelig å få erfaring og kunnskap med IFRS i konsernregnskap før IFRS ble tillatt brukt i selskapsregnskapene.

Vi har også vist at både en mer gjennomtenkt praktisering av NGAAP og implementering av IFRS på en del områder vil påvirke annen egenkapital, ofte positivt. Alt annet likt, vil økt annen egenkapital medføre økt utbyttemulighet.