logo

Marks & Spencer-saken

EF-domstolen har i dom av 13. desember 2005 konkludert med at det i prinsippet er i strid med EF-traktaten at de britiske konsern-bidragsreglene begrenses til kun å gjelde mellom selskaper i Storbritannia. Samtidig er det klart at det ikke er fritt frem for dette prinsippet dersom utenlandske datterselskaper er avskåret fra å utnytte sitt underskudd.

Storbritannia har praktisert et system for utligning av skatteposisjoner mellom konsernselskaper hjemmehørende i Storbritannia som medfører at et selskap med underskudd kan avgi slikt underskudd med skattemessig virkning til et selskap med overskudd slik at underskudd og overskudd kan avregnes mot hverandre.

Marks & Spencer hadde skattemessige overskudd i Storbritannia og skattemessige underskudd i sine datterselskaper i Frankrike, Tyskland og Belgia. EF-domstolen har tatt stilling til hvorvidt selskapet kunne kreve fradrag i UK for underskuddene i de utenlandske datterselskapene.

Restriksjon og allmenne hensyn

EF-domstolen konstaterer innledningsvis med at slik forskjellsbehandling med hensyn til etablering av datterselskaper, om de er etablert i Storbritannia eller i et annet EU-land, utgjør en restriksjon som i utgangspunktet er i strid med bestemmelsene om etableringsfrihet i EF-traktaten.

En slik restriksjon kan i visse situasjoner likevel tillates hvis den kan begrunnes ut fra hensynet til tungtveiende allmenne hensyn. Samtidig skal ikke slike tungtveiende allmenne hensyn gå lenger enn det som er nødvendig for å ivareta dette hensynet. Det vil generelt si at tiltakene (restriksjonen) ikke må gå lenger enn det som er nødvendig for å ivareta tiltaket.

I dommens premiss 43, 47 og 49 angis tre hensyn som kan gi grunnlag for å akseptere en slik restriksjon:

  • Overskudd og underskudd er i skattemessig sammenheng to sider av samme sak og skal behandles symmetrisk innenfor rammene av samme skattesystem for å sikre en avbalansert fordeling av beskatningskompetansen mellom medlemslandene.

  • Det andre forholdet gjelder risikoen for dobbelt fradrag for underskudd.

  • Det tredje forholdet gjelder risikoen for skatteunndragelse slik at konserner gis anledning til å samle sitt underskudd der hvor man finner den høyeste skattesatsen og hvor skatteverdien av underskuddene blir størst (allokering av overskudd).

Disse forholdene anså EF-domstolen som legitime forhold som er forenlige med EF-traktaten.

Restriksjonen går lenger enn hva som anses nødvendig

EF-domstolen legger imidlertid til grunn at det britiske regelverket går lenger enn strengt tatt nødvendig og viser til at det vil være i strid med fellesskapsretten å nekte fradrag i UK hvis de utenlandske datterselskapene lokalt er avskåret fra å benytte underskuddene i tidligere, inneværende eller fremtidige regnskapsår og disse underskuddene heller ikke kan anvendes av tredjeparter (for eksempel der datterselskapet blir kjøpt opp).

EF-domstolen går denne gangen langt i sin uttalelse og viser til følgende måte som datterselskapets underskudd kunne anvendes på i datterselskapets hjemland og som ville avskjære morselskapets rett til fradrag for underskudd. I premiss 55 og 56 heter det følgende (dansk tekst):

  • 55 Domstolen skal udtale, at den i hovedsagen omhandlede restriktive foranstaltning går ud over, hvad der er nødvendigt for at nå det væsentlige i de forfulgte mål i en situation, hvor

    • det ikke-hjemmehørende datterselskab har udtømt alle de muligheder for at tage hensyn til underskuddene, der eksisterer i dets hjemstat med hensyn til det pågældende skatteår ved ansøgningen om lempelse såvel som med hensyn til tidligere skatteår, i givet fald ved overførsel af disse underskud til tredjepart eller ved modregning af disse underskud i de overskud, der er opnået i datterselskabet i tidligere skatteår, og

    • der ikke er mulighed for at tage hensyn til det udenlandske datterselskabs underskud i dettes hjemstat i forbindelse med senere skatteår enten af selskabet selv eller af en tredjepart, bl.a. i tilfælde af overdragelse af datterselskabet til denne

  • 56 Når et hjemmehørende moderselskab i en medlemsstat godtgør over for skattemyndighederne, at disse betingelser er opfyldt, er det i strid med artikel 43 EF og 48 EF at udelukke dette fra at fradrage de underskud, der er pådraget af selskabets ikke-hjemmehørende datterselskab, i sit skattepligtige overskud i denne medlemsstat.

Først når morselskapet kan dokumentere at disse nevnte forholdene er forsøkt, vil det være i strid med reglene om etableringsfrihet å nekte morselskapet fradrag for underskudd fra det utenlandske datterselskap.

Hvilken betydning har dommen for norske selskaper?

EØS-avtalen har samme ordlyd som EF-traktaten med hensyn til etableringsfriheten og avgjørelsen vil således få betydning for Norge.

Selv om de norske reglene om skattekonsolidering teknisk sett er forskjellige fra reglene i Storbritannia, må avgjørelsen anses å ha betydning for dagens norske konsernbidragsregler. Det må kunne utledes av dommen at dagens norske konsernbidragsregler neppe kan anses å være i strid med EØS-avtalens prinsipper om etableringsfrihet. Spørsmålet er imidlertid om de begrensninger domstolen har satt for de engelske reglene må kunne oppfattes å sette tilsvarende innskrenkninger av det norske regelverket.

I utgangspunktet må det antas at begrensningene må gjelde tilsvarende ovenfor det norske konsernbidragsregelverket. Dette vil således innebære at et norsk morselskap må være berettiget til å gi konsernbidrag med skattemessig virkning til et datterselskap hjemmehørende i et annet EØS-land dersom det dokumenteres at datterselskapet lokalt er avskåret fra å benytte underskuddene i tidligere, inneværende eller fremtidige regnskapsår og disse underskuddene heller ikke kan anvendes av tredjeparter.

Det kan anføres at Norge skiller seg fra Storbritannia ved at utbytte fra datterselskapet ikke vil være skattepliktig i Norge. Dette er et moment som fremgår av dommen, men som ikke synes å ha blitt tillagt nevneverdig vekt i domspremissene.

Dommen vil ha tilsvarende betydning for tilfeller der et norsk datterselskap ønsker å avgi konsernbidrag til et utenlandsk selskap. Interessante spørsmål reiser seg imidlertid der konsernselskaper i flere land er i skatteposisjon og kan avgi konsernbidrag til et underskuddsselskap. Hvem skal kunne avgi konsernbidrag og med hvilke beløp?

Det som pr. i dag er klart, er at det kun er i svært begrensede tilfeller man kan avgi konsernbidrag til utenlandske konsernselskaper med skattemessig virkning.

Avslutning

EF-domstolen åpner klart for at det er legitimt å ta hensyn til provenyvirkningen og at det gis en utvidet forståelse for at det skal tas hensyn til sammenheng i skattesystemet. Videre stiller domstolen krav om at det kan tas hensyn til at man skal kunne unngå at det gis dobbelt fradrag for underskudd.

Hvilken betydning dette vil få for utfallet av Fokus Bank-saken som skal behandles i Høyesterett i februar 2006, skal det ikke spekuleres i her. EFTA-domstolen stilte i sin dom (E-2/04) ikke tilsvarende krav til «motytelse» for at aksjonærer hjemmehørende i en annet EØS-land ikke skulle kunne gis rett etter reglene om godtgjørelse som gjelder for de norske aksjonærene.