logo

Ny selskapsform - Europeisk Selskap

En ny selskapsform, det Europeiske Selskap (SE) innføres i disse dager i EU/EØS-området. Visjonen er at SE skal være en felleseuropeisk selskapsform som eksisterer på tvers av nasjonal selskapslovgivning. Realiteten er foreløpig at SE, med unntak for enkelte nyvinninger, til forveksling ligner på et norsk allmennaksjeselskap (ASA).

SE-selskapene vil i all hovedsak også være underlagt norsk lovgivning, herunder skatte- og avgiftslovgivning, på lik linje med ASA. Mange aktører vil avvente utviklingen før de eventuelt hopper på, selv om det allerede nå er visse muligheter for optimalisering.

I. SE-forordningen: regler om SE-selskapet

Den 8. oktober 2004 trådte Rådsforordning EF/2157/2001 om vedtektene for det Europeiske Selskap (SE) i kraft i EU-landene. Forordningen er innlemmet i EØS-avtalen, og Norge er således forpliktet til å gjøre den til en del av norsk rett. Et utkast til lov om europeiske selskaper har vært ute på høring, og Justisdepartementet tar sikte på å legge frem et endelig lovforslag før jul. Loven kan etter dette forventes å tre i kraft i løpet av kort tid.

Felleseuropeisk selskapsform

Forordningen inneholder regler for en ny selskapsform, det Europeiske Selskap (SE).# SE, som er den internasjonale betegnelsen på organisasjonsformen Europeisk Selskap, er en forkortelse av det latinske Societas Europaea. Det engelske navnet på Europeisk Selskap er European Company. Selskapsformen har mange likheter med det norske allmennaksjeselskapet, men sett på bakgrunn av at SE skal være en felleseuropeisk selskapsform som i hvert fall delvis eksisterer på tvers av nasjonal selskapslovgivning, er det naturligvis også en del forskjeller. Hovedformålet bak innføringen av SE er å fremme det indre marked ved å legge forholdene bedre til rette for selskaper som driver grenseoverskridende virksomhet innen EØS-området. En konkret nyvinning er muligheten til å omorganisere virksomheten gjennom flytting av hovedkontor og forretningskontor over landegrenser innenfor EØS-området, samtidig som den selskapsrettslige kontinuiteten opprettholdes - det vil si uten at selskapet må avvikles i en medlemsstat for så å etableres på nytt i en annen medlemsstat.

Nasjonale variasjoner

Forordningen inneholder en del regler av selskapsrettslig karakter, men i relativt utstrakt grad vil et SE fremdeles reguleres av den nasjonale selskapsrett i den stat hvor det hører hjemme. Et SE som registreres i Norge vil således i stor grad måtte forholde seg til norsk selskapsrett. Allmennaksjeloven vil gjelde for selskapet som for et vanlig ASA, med mindre noe annet følger direkte av forordningen, av bestemmelser i selskapets vedtekter som er gitt i medhold av forordningen, eller av særskilte (nasjonale) lovbestemmelser om SE-selskaper.

Forordningen gir på enkelte områder medlemsstatene anledning til å vedta egne, nasjonale regler som avviker fra forordningens standarder. Dette gjelder for eksempel på området for beskyttelse av kreditorer og minoritetsaksjonærer. Justisdepartementet benytter seg til en viss grad av denne adgangen i det lovutkast som har vært ute på høring. Dessuten vil medlemsstatenes nasjonale spesiallovgivning for selskaper innen enkelte bransjer (for eksempel forsikringsselskaper og finansieringsforetak) for det meste gjelde uavkortet for SE-selskaper. Dette innebærer at ulike regler vil kunne gjøre seg gjeldende for SE-selskaper, avhengig av hvilken medlemsstat selskapet er registrert i.

Fremstillingen nedenfor tar utgangspunkt i det regelverk som er foreslått å gjelde for SE som er registrert i Norge.

Opprettelse

Forordningen regulerer uttømmende hvordan et SE kan opprettes. Det er således kun fire mulige måter å stifte et SE på. Det er verdt å merke seg at det ved samtlige fire fremgangsmåter stilles et krav om tilknytning til minst to forskjellige EU/EØS-medlemsstater. Etter omstendighetene vil imidlertid også selskaper som ikke er hjemmehørende i en EU/EØS-stat kunne delta i etableringen av et SE.

Et SE kan opprettes ved en fusjon mellom to eller flere selskaper som er underlagt minst to forskjellige medlemsstaters lovgivning. Alle de deltakende selskapene må dessuten være organisert som selskap som omfattes av bilag 1 til forordningen. For Norges vedkommende vil dette si at deltakende norske selskaper må være organisert som ASA. Forordningens regler om fusjon vil for et norsk selskaps vedkommende utfylles av allmennaksjelovens regler om fusjon.# Jf. asal. kap. 13 Før fusjonen kan finne sted, skal hvert enkelt deltakende selskap legge frem en attest som bekrefter at alle formaliteter er tatt hånd om. I Norge vil Foretaksregisteret bli pålagt oppgaven med å utstede slike attester. Dersom det fusjonerte SE skal registreres i Norge, skal Foretaksregisteret også kontrollere at fusjonen er lovlig gjennomført før selskapet kan registreres.

Videre kan minst to selskaper som hører under minst to forskjellige medlemsstaters lovgivning, opprette et SE-holdingselskap. Selskapene som tar initiativ til opprettelsen må være organisert som selskaper som omfattes av bilag 2 til forordningen. Dette omfatter både norske ASA og AS. Det kreves at SE-holdingselskapet skal ha minst 50% av stemmene i hvert av datterselskapene. Aksjeeiere i de initiativtakende selskapene som går imot opprettelsen av holdingselskapet kan ikke tvinges til å bytte om sine aksjer med aksjer i SE-holdingselskapet. Utover dette har Justisdepartementet ikke foreslått noen beskyttelse av minoritetsaksjonærer.

Alternativ tre er at minst to selskaper som hører under minst to forskjellige medlemsstaters lovgivning, eller som har datterselskaper som hører under andre medlemsstaters lovgivning, eller som har filialer i andre medlemsstater, går sammen om å opprette et SE-datterselskap. De deltakende selskapene må i dette tilfellet være organisert som selskaper som omfattes av definisjonen i EF-traktaten art. 48 (2),# Jf. den tilsvarende bestemmelse i EØS-avtalen art. 34 (2). hvilket inkluderer de aller fleste selskapsformer. SE-datterselskapet skal stiftes i henhold til de nasjonale regler som gjelder for stiftelse av datterselskap. I Norge vil dette si allmennaksjelovens regler.

Endelig kan et SE opprettes ved omdanning av et eksisterende selskap. Selskapet som skal omdannes må være organisert som selskap som omfattes av bilag 1 til forordningen (ASA), og må ha sitt forretningskontor og hovedkontor i en medlemsstat. Dessuten må selskapet i minst to år ha hatt et datterselskap som hører under en annen medlemsstats lovgivning. Beslutning om omdanning skal treffes av generalforsamlingen. Allmennaksjelovens regler om omdanning av ASA til AS utfyller så langt de passer forordningens regler.# Jf. asal. kap. 15.

Et SE-selskap plikter etter opprettelsen å ha sitt hovedkontor/forretningskontor i den medlemsstat hvor det er registrert.

Selskapets ledelse

Ved opprettelsen av et SE skal det fastsettes i selskapets vedtekter hvordan selskapets ledelse skal utøves. Man kan her velge mellom to ulike modeller - et såkalt tonivåsystem, med et «ledelsesorgan» og et «kontrollorgan», og et såkalt ettnivåsystem, med et enslig «administrasjonsorgan». Forordningens regler om selskapsorganene er relativt knappe, og må derfor i betydelig grad suppleres av nasjonal lovgivning.

Når det gjelder tonivåsystemet, så kan ledelsesorganet og kontrollorganet sammenlignes med henholdsvis styret og bedriftsforsamlingen slik man kjenner disse organene i norsk selskapsrett. Det er derfor også foreslått at allmennaksjelovens regler om styret og bedriftsforsamlingen skal gjelde tilsvarende og så langt de passer for henholdsvis ledelsesorganet og kontrollorganet i et SE. Forordningen suppleres på dette området ytterligere av allmennaksjelovens regler om valg, styremedlemmers kvalifikasjoner og ansvar, mv.# Jf. asal. kap. 6, 17 og 19 mv. Et norsk SE må dessuten ha en daglig leder.

Selskapets vedtekter skal angi hvor mange medlemmer ledelsesorganet skal ha. I Norge vil det være et lovkrav om minimum 3 medlemmer. Ledelsesorganets medlemmer oppnevnes og ansettes av kontrollorganet. Kontrollorganet skal etter norske regler ha minst 5 medlemmer, og disse velges av generalforsamlingen. Kontrollorganet skal føre tilsyn med ledelsesorganets arbeid, og skal ikke selv lede selskapet.

Når det gjelder ettnivåsystemet, så kan ordningen sammenlignes med den som gjelder i allmennaksjeselskaper uten bedriftsforsamling. Det er foreslått at allmennaksjelovens regler om styret skal gjelde tilsvarende og så langt de passer for administrasjonsorganet. Også i dette tilfellet kreves det i Norge at selskapet har en daglig leder.

Medlemmene av administrasjonsorganet velges av generalforsamlingen, og det vil være et krav om at organet skal ha minimum 3 medlemmer.

Felles for begge modellene er at etter norsk rett vil kun fysiske personer kunne være medlemmer av selskapsorganene.

Generalforsamlingen er selskapets øverste myndighet. Også her utfyller reglene i allmennaksjeloven forordningens bestemmelser. Ledelsesorganet eller kontrollorganet (i tonivåsystemet) eller administrasjonsorganet (i ettnivåsystemet) kan når som helst innkalle til generalforsamling. I tråd med allmennaksjeloven har enhver aksjeeier rett til å kreve å få saker behandlet på generalforsamlingen. Også for vedtektsendringer gjelder reglene i allmennaksjeloven.# Jf. asal. kap. 5

Selskapskapitalen, regnskap mv.

Et SE-selskap må ha en aksjekapital på minst EUR 120.000 eller tilsvarende.

Et SE skal alltid kunne oppgi sin aksjekapital i EUR, I medlemsstater som ikke har gjennomført den tredje fasen i ØMU,# EUs Økonomiske og Monetære Union. Den tredje fasen er innføring av den felles valutaen, Euroen. kan nasjonale myndigheter bestemme at SE-selskaper i tillegg skal følge de bestemmelser som gjelder for vanlige allmennaksjeselskaper med hensyn til hvordan selskapskapitalen skal uttrykkes. Dersom selskapskapitalen skal uttrykkes i en annen valuta enn EUR, så skal omregningskursen mellom EUR og den nasjonale valuta være lik kursen på den siste dagen i måneden forut for stiftelsen av SE-selskapet.

Når det gjelder utarbeidelse av årsregnskapet og årsberetningen, samt revisjon og offentliggjøring av disse, er SE-selskaper underlagt de nasjonale regler som gjelder for vanlige allmennaksjeselskaper i den medlemsstaten hvor SE-selskapet er registrert. SE-selskaper som er registrert i medlemsstater som ikke har innført Euroen, kan likevel velge å føre og offentliggjøre sine regnskaper i EUR.

Departementet# Justisdepartementet har foreslått at SE som er registrert i Norge, kan velge om det vil oppgi sin aksjekapital og føre sine regnskaper i EUR eller i NOK.

Oppløsning

Når det gjelder oppløsning eller avvikling av et SE, hva enten dette skjer frivillig eller som følge av insolvens eller lignende, så er hovedregelen også på dette området at SE-selskapet er underlagt de samme lovregler som gjelder for allmennaksjeselskaper i det landet hvor SE-selskapet er registrert.

Spesielt for SE-selskaper er derimot som nevnt at det er anledning til å flytte selskapets forretningskontor til en annen medlemsstat, uten at selskapet dermed må oppløses og/eller at det etableres en ny juridisk person. Er det først innledet oppløsnings-, avviklings-, insolvens- eller lignende prosedyre mot SE-selskapet, suspenderes imidlertid adgangen til å flytte.

Et SE-selskap kan også omdannes til et vanlig allmennaksjeselskap. Selskapet oppløses da ikke, men fortsetter å eksistere som samme juridiske enhet. En slik omdanning kan imidlertid tidligst finne sted etter at det er gått to år fra registreringen av SE-selskapet, eller før de to første årsregnskapene for SE-selskapet er godkjent.

II. SE-direktivet: regler om arbeidstakernes innflytelse

I tilknytning til SE-forordningen er det gitt et direktiv som har som formål å sikre arbeidstakernes rettigheter på enkelte områder i forbindelse med opprettelsen av et SE. Direktivet vil bli gjennomført i norsk rett som forskrift med hjemmel i den lov som skal gjennomføre SE-forordningen, og forskriften vil tre i kraft samtidig med loven. Det vil være en forutsetning for å få registrert et SE at forholdene omkring arbeidstakernes rett til medbestemmelse er avklart i henhold til reglene i SE-direktivet.

Bakgrunn og hovedprinsipper

Når et SE etableres, vil arbeidstakerne ikke lenger være omfattet av de nasjonale bestemmelsene om representasjon i selskapets styrende organer. Videre er nasjonale regler om informasjon og drøfting ikke tilpasset internasjonale forhold. Dette er bakgrunnen for direktivet, hvis hovedformål er å sikre at arbeidstakernes rett til representasjon ikke skal reduseres ved opprettelse av et SE. Et annet viktig formål med direktivet er å sørge for like regler på tvers av medlemsstatenes nasjonale rettsystemer, for å legge forholdene til rette for eksistensen av den felleseuropeiske selskapsform som SE er tenkt å være. Direktivet inneholder derfor obligatoriske bestemmelser som skal anvendes likt i alle EU/EØS-landene, og regulerer uttømmende hvilke regler om arbeidstakernes medbestemmelse som skal gjelde i SE-selskaper. Nasjonalstatene kan altså ikke gi strengere nasjonale regler enn det som følger av direktivet.

Direktivets ordning representerer et kompromiss på bakgrunn av en langvarig konflikt og mellom de motstridende interessene til på den ene siden EU-fagbevegelsen og medlemsstater med en tradisjon for at arbeidstakerne har rett til medbestemmelse (Tyskland), og på den andre siden medlemsstater uten noen slik tradisjon (Storbritannia).

Direktivet bygger på to hovedprinsipper, nemlig

  1. arbeidstakernes rett til representasjon i de styrende organer i et SE skal reguleres gjennom avtale som inngås mellom de ansatte og selskapet, og

  2. den rett til representasjon som arbeidstakerne hadde i det eller de selskaper de var ansatt i ved opprettelsen av SE-selskapet, skal videreføres i SE-selskapet.

Forhandling

Ved opprettelsen av et SE skal det opprettes et forhandlingsutvalg bestående av representanter for arbeidstakerne i de involverte selskaper. Det er dette forhandlingsutvalget som så skal forhandle med SE-selskapet om arbeidstakernes representasjon. Utgangspunktet for forhandlingene er det såkalte «før-etter-prinsippet», det vil si at den beste ordningen for representasjon som alle eller deler av arbeidstakerne var omfattet av før SE-selskapet ble opprettet, skal videreføres i SE-selskapet. Dette prinsippet er også inntatt i direktivets standardbestemmelser, som kommer til anvendelse dersom partene ikke inngår noen avtale.

Direktivet balanserer til en viss grad partenes interesser på den måten at partene i prinsippet står helt fritt til å avtale hvilke representasjonsrettigheter arbeidstakerne skal ha, samtidig som det klare utgangspunktet likevel er at arbeidstakernes rettigheter ikke skal reduseres i forhold til det som gjaldt ved opprettelsen av SE-selskapet, og spesielle flertallskrav gjelder dersom man skal avvike fra dette.

Smutthull i regelverket?

Det kan være verdt å merke seg at det er nivået for representasjon ved opprettelsen av SE-selskapet som skal opprettholdes; direktivet regulerer ikke situasjonen når forholdene endrer seg etter at forhandlingene mellom arbeidstakerne og selskapet er avsluttet og SE-selskapet er opprettet. Dersom et SE for eksempel erverver nye selskaper med bedre rettigheter for arbeidstakerne enn det som er avtalt for SE-selskapet, er det intet krav til justering.

Denne begrensningen i direktivets anvendelsesområde har ført til spekulasjoner rundt mulighetene for at den ordningen som direktivet legger opp til, kan misbrukes til å frata arbeidstakere deres rettigheter.

For eksempel har departementet# Arbeids- og sosialdepartementet har ansvaret for gjennomføringen av SE-direktivet. i sitt høringsbrev skissert følgende tre scenarier:

  1. To selskaper hvor arbeidstakerne har representasjonsrettigheter, oppretter et SE gjennom to datterselskaper uten representasjonsrettigheter. SE-selskapet vil da bli opprettet uten representasjonsrettigheter for arbeidstakerne (før-etter-prinsippet). Dersom SE-selskapet så fusjonerer med morselskapene, vil arbeidstakerne i morselskapene miste sine representasjonsrettigheter.

  2. Et SE opprettes i en medlemsstat hvor arbeidstakerne ikke har representasjonsrettigheter. SE-selskapet kan deretter flytte til en annen medlemsstat, hvor arbeidstakerne har representasjonsrettigheter, uten å bli underlagt medlemsstatens nasjonale regler på dette området.

  3. Et SE har ved opprettelsen ikke mange nok arbeidstakere til å utløse representasjonsrettigheter etter nasjonale regler i den medlemsstaten hvor det blir opprettet. Når SE-selskapet først er opprettet (uten representasjonsrettigheter), kan det i ettertid uhindret øke antallet arbeidstakere utover de terskler som utløser representasjonsrettigheter etter nasjonal rett uten å gi arbeidstakerne slike rettigheter.

Ettersom man har vært oppmerksom på mulighetene for misbruk av direktivets ordning, er det tatt inn en egen bestemmelse som forplikter medlemsstatene til å «treffe hensiktsmessige tiltak i henhold til fellesskapsretten for å hindre misbruk av et SE-selskap med det siktemål å frata arbeidstakerne rett til innflytelse eller nekte dem slike rettigheter».# Jf. SE-direktivet Art. 11.

Endringer i et SE-selskaps struktur, forretningskontor eller antall arbeidstakere som nevnt over vil ikke i seg selv være tilstrekkelig til å konstatere at det foreligger misbruk. I praksis kan det derfor være vanskelig for arbeidstakere å bevise at et selskap bevisst har misbrukt direktivets regler for å frata dem rettigheter. Man har derfor forsøkt å beskytte arbeidstakernes rettigheter ved å snu bevisbyrden i en periode på ett år etter registreringen av et SE. Når det gjelder endringer som foretas i denne perioden, er det dermed selskapet som må bevise at endringene ikke har til formål å frata arbeidstakerne deres rett til innflytelse.

Dersom det konstateres misbruk, har arbeidstakerne rett til å kreve nye forhandlinger etter reglene i direktivet.

III: SE-selskaper og skattemessige konsekvenser

I fortalen til SE-forordningen fremgår det uttrykkelig at forordningen ikke skal omfatte andre rettsområder, som for eksempel beskatning. På dette området vil dermed de någjeldende bestemmelsene i medlemsstatenes nasjonale lovgivning og fellesskapsretten fremdeles komme til anvendelse for SE-selskaper. Dette innbærer i praksis at et SE som har sitt forretningskontor i Norge vil bli underlagt norsk skattelovgivning. Videre innebærer dette at et norsk SE rent skattemessig vil bli behandlet likt med et alminnelig allmennaksjeselskap etablert her i landet. Stiftelse, drift og eventuelt avvikling og likvidasjon av et norsk SE-selskap vil altså bli underlagt de samme skatteregler som gjelder for andre selskaper i Norge.

Deloitte har på oppdrag fra EU-kommisjonen vurdert i hvilken grad det er mulig på sikt å innføre et eget skatteregime beregnet spesielt på SE-selskapene. I en rapport til EU-kommisjonen# Study on analysis of potential and discrimination issues relating to a pilot project for an EU tax consolidation scheme for the European Company statue (Societas Europaea). Document TAXUD/2003/DE/305 Deloitte EU Tax Group, Deloitte & Touche LLP, London 18. august 2004, publisert 17. september 2004. konkluderer man bl.a. med at de gjeldende statsstøtteregler innenfor EU kan være en hindring for å utvikle en slik felles europeisk skatteordning for SE-selskapene. Deloitte påpeker bl.a. at det å innføre en egen skatteordning utelukkende til bruk for SE-selskaper, vil kunne gi diskriminerende virkninger og utløse en mulig statsstøtteproblematikk. Et eget skatteregime for SE-selskaper vil kunne gi disse selskapene fordeler som etter omstendighetene kan defineres som statsstøtte. Støttebegrepet gjelder i prinsippet den skattefordelen (tax saving) et SE vil kunne få, sammenlignet med andre selskaper i samme situasjon. Hvis en slik støtte har en selektiv virkning i de enkelte medlemsstatene, vil den måtte notifiseres til EU-kommisjonen. Andre fordeler, som for eksempel besparelser knyttet til færre regulatoriske forpliktelser (compliance cost saving) for et SE, sammenlignet med andre selskaper i samme situasjon, vil ifølge rapporten ikke kunne anses som statsstøtte.

I rapporten har man også en gjennomgang av hvorvidt en egen skatteordning for SE-selskapene, enten organisert som en nasjonal skatteordning (homestate tax system) eller som et felles basert skattesystem (common base tax system),# En nærmere omtale av begrepene Home State Taxation og Common Base Taxation er tatt inn i rapportens kap. 3. kan være i strid med grunnleggende prinsipper i fellesskapsretten hvis ikke ordningen også er tilgjengelig for andre sammenlignbare selskaper. Hvis skatteordningen utelukkende skal gjelde for SE, vil den kunne være i strid med de fellesskapsrettslige grunnprinsipper om likebehandling og ikke-diskriminering tatt inn i EF-traktaten. Dette vil være tilfellet dersom ordningen innebærer ulemper for sammenlignbare selskaper sett opp mot situasjonen for SE-selskaper. Ved vurderingen av om ordningen diskriminerer mot selskaper som kan sammenlignes med SE-selskaper, vil det ikke være tilstrekkelig å kun ta i betraktning forskjeller i skatteberegningene - også kostnader knyttet til regulatoriske forpliktelser (compliance cost) må tas med i vurderingen. Ettersom forskjellsbehandling ikke vil kunne forsvares som lovlig på bakgrunn av gjeldende praksis fra EF-domstolen, vil eventuelle ulemper for ikke-SE-selskaper måtte kompenseres dersom en skatteordning som nevnt ovenfor skal være forenlig med fellesskapsretten. Deloitte anser at gjennomføring av en slik kompensasjon antakelig er svært upraktisk. Med utgangspunkt i juridisk teori og gjeldende rettspraksis konkluderer rapporten derfor med at et eventuelt felles skattesystem må gjelde likt for alle sammenlignbare selskaper i medlemsstatene.

IV: SE-selskaper i praksis - vil ordningen bli brukt?

Det gjenstår å se om ordningen faktisk vil bli tatt i bruk av selskaper som opererer i flere land innenfor EØS-området. Nordea er foreløpig et av få selskaper som har uttalt at de vil sette i gang tiltak med å omdanne virksomheten til et SE. I en pressemelding av 23. juni d.å. vises det bl.a. til at en omdanning til SE vil øke effektiviteten i driften av Nordea, ved at visse hindringer som nåværende lovgivning gir, vil bortfalle. Nordea viser til at man nå er underlagt fire forskjellige nasjonale regelverk, fire forskjellige nasjonale tilsynsmyndigheter, og at Nordea må betale moms på konserninterne transaksjoner som går på tvers av landegrensene.

Som en ulempe ved omdanningen trekker Nordea frem at når dagens datterselskaper blir omgjort til filialer i en SE-struktur, så kan filialene ikke lenger være medlemmer av de nasjonale innskuddsgarantiordningene, men kun av ordningen i SE’ets hjemland. Det er imidlertid ikke SE-reglene som sådan som fører til dette, men en utilsiktet virkning av SE-reglene kombinert med EUs innskuddsgarantidirektiv av 1994.

Generelt kan det virke som om SE-reglene foreløpig gir lite rom for å høste noen fordeler av betydning for norske selskaper som driver virksomhet på tvers av landegrenser i EØS-området. En omdanning til SE kan fortone seg som formålsløs all den tid rettstilstanden for det omdannede selskapet i all hovedsak tilsvarer det som gjaldt før omdanningen. Mange vil nok være skuffet over at et SE på de fleste områder, herunder på skatte- og avgiftsområdet, fremdeles vil være underlagt nasjonale regler på lik linje med et ASA. For enkelte selskaper vil det likevel kunne ligge muligheter i SE. Eksempelvis vil det etter omstendighetene være mulig å forenkle og effektivisere konsernets ledelsesstruktur. Videre vil de arbeidsrettslige sidene av regelverket kunne være interessante for enkelte selskaper. På noe sikt vil det også kunne være fordelaktig at SE vil være et internasjonalt kjent og anerkjent «brand» hva angår selskapsform, i motsetning til de ulike nasjonale betegnelser. Dette vil kunne innebære en fordel for selskaper som driver sin virksomhet på tvers av landegrenser, ikke bare innen EU/EØS, men globalt.

Sist, men ikke minst, må man gå ut fra at innføringen av det Europeiske Selskap, i form av SE-forordningen og SE-direktivet, bare er et første skritt på veien mot en virkelig felleseuropeisk selskapsform. Den videre oppfølging fra EUs side vil avgjøre om Europeiske Selskaper går en spennende fremtid i møte.