logo

2004 / Utgave 7 / Internasjonal skatt og avgift
PDF av originalartikkel
Beslutningsprosesser i EU/EØS del III:

EØS-samarbeidet - hvor godt er det?

I denne siste del av artikkelserien retter vi søkelyset fremover og vil blant annet se nærmere på forslaget til EUs grunnlov, regionenes fremtog i EU samt rette søkelyset mot EØS-avtalens videre skjebne.

1 Innledning - EØS-avtalen 10 år

Det er ingen tvil om at EØS-avtalen har stor betydning for beslutningsprosesser på en rekke områder i Norge. Hvem ville trodd at vi måtte tilpasse en rekke skatte- og avgiftsregler, for at disse skal være i samsvar med EØS-avtalen? Saken for EFTA-domstolen om statsstøtteregler og differensiert arbeidsgiveravgift ble den første store prøven på hvor lang eller hvor kort den norske selvstendigheten rettslig sett er for Norge som EØS-medlem og ikke fullverdig medlem av EU. Et av våre viktigste distriktspolitiske virkemidler ble satt under rettslig prøving og norske myndigheter måtte bøye av og legge om rammevilkårene.

Mange mener den største svakheten med EØS-avtalen sett fra norsk side, er at kun noen få synes avtalen er god. For EU-tilhengere gir den for «lite» EU, og for EU-motstanderne gir den for «mye» EU. Dagens politiske situasjon i Norge tilsier at EØS-avtalen kan bli stående tilnærmet uendret også flere år fremover. Andre er av den oppfatning at forhold utenfor Norge raskt kan endre dette bildet. Den dagen Island bestemmer seg for at det er best å bli med i EU-samarbeidet, er EØS-avtalens tid forbi. Norge er i dag prisgitt hva to av de minste landene (Island og Liechtenstein) i Europa bestemmer seg for. På Island er den politiske debatten om medlemskap i gang igjen.

I dag gir heller ikke EØS-avtalen oss lenger noen særstatus i forhold til andre land som ikke er med i EU-samarbeidet. Den norske EU-delegasjonen i Brussel sier i sin siste halvårsrapport at det blir vanskeligere og vanskeligere å koble seg på prosessene i EU-samarbeidet. Norge behandles mer og mer som et vanlig ikke-medlem, uten noen særstilling i forhold til andre land som står utenfor EU.

Hvis vi ser bort fra at EØS-avtalen ikke gir våre politiske beslutningstakere den innflytelse de så gjerne skulle hatt innenfor EØS-samarbeidet, er avtalens styrke at den langt på vei gir norsk næringsliv de samme rammevilkår som næringslivet innen EU.

Nedenfor peker vi kort på forhold som viser EØS-avtalens påvirkning på en rekke områder som påvirker revisorenes hverdag. Deretter omtales kort statsbudsjettet 2005 og nytt skatteregime som eksempler på hvordan EØS-avtalen setter rammer for enkelte sider av skattepolitikken. Utkast til EUs nye grunnlov viser at det fremover kan bli større forskjeller på EU-samarbeidet og EØS-samarbeidet. Et fenomen som også fortjener oppmerksomhet, er hvordan enkelte regioner også på tvers av landegrenser er blitt sterkere innen EU. En slik tanke er særlig interessant for Norge, hvor regionenes utvikling i mindre grad vil være avhengige av beslutningsprosesser styrt fra hovedstaden.

2 Regelverk som påvirker revisorenes hverdag - rammevilkår

2.1 internasjonale regnskapsstandarder

I løpet av det siste året er det i Revisjon og Regnskap gitt mye informasjon om endringer som direkte gjelder revisorene, som for eksempel gjelder nye regnskapskrav og krav til rapportering.

EU vedtok i 2002 en forordning som forplikter EU-medlemmene å innføre internasjonale regnskapsstandarder, etter visse prinsipper. Forordningen er tatt inn i EØS-avtalen, og det arbeides med implementering av den i norsk lov. Det er opprettet en ny EU-komité, Accounting Regulatory Committee, som vil vurdere de nye regnskapsstandardene. Kredittilsynet deltar i komiteens møter som observatør.

2.2 SE-selskaper

8. oktober 2004 ble bestemmelsen om selskapsformen Europeisk selskap (SE-selskap - forordning 2157/2001) iverksatt i EU. SE-forordningen vil snart bli implementert i norsk rett.

Forordningen åpner for at det kan etableres en selskapsform på europeisk nivå, som et alternativ til selskapsformer i nasjonal lovgivning. Det europeiske selskapet (som skal ha kortformen SE) skal være et selskap med begrenset ansvar, og eierandelene skal være fordelt på aksjer. Formålet med forordningen er å lette forholdene for virksomheter som opererer transnasjonalt. Det er således et vilkår for å kunne etablere seg som et SE-selskap at virksomheten på nærmere bestemte måter har tilknytning til minst to EØS-land.

Forordningen er ikke uttømmende i den forstand at den på flere punkter viser til de regler som gjelder for allmennaksjeselskaper i det land hvor SE-selskapet er etablert. I tillegg åpner forordningen for at landene på visse punkter kan fastsette særskilte regler for SE-selskaper som er etablert hos dem. SE-selskapene er også gitt frihet til å regulere enkelte forhold i sine vedtekter.

Det er viktig å være oppmerksom på at forordningen ikke dekker andre rettsområder enn de rent selskapsrettslige, slik at rettsreglene i det enkelte land hvor SE-selskapet er etablert, vil gjelde for øvrig. Det gjelder ikke minst på skatterettens område.

Viktige bestemmelser er her at selskapet skal ha en aksjekapital på minst 120 000 euro, at selskapet må ha sitt vedtektsmessige hjemsted og hovedkontor i et og samme EØS-land, at hjemsted og hovedkontor på visse vilkår kan flyttes til et annet EØS-land, og at SE-selskapet utover de regler som er fastsatt i forordningen, skal behandles som et allmennaksjeselskap i det land det er hjemmehørende.

Det har vært skapt forventninger til muligheten av å etablere et SE-selskap innenfor EU, men i praksis er ikke dette europeiske selskaper, men kun nasjonale selskaper. Vedtakelsen av SE-forordningen har vært gjenstand for kompromisser i et så stort omfang at SE-selskapene i praksis er underlagt de nasjonale selskapsregler i det EU-land, hvor de vedtektsmessig er hjemmehørende. Viktigst er det kanskje at selskapene ikke er underlagt en felles beskatning, men at de som hovedregel er underlagt beskatningen i deres hjemland. Revisjonen er også et forhold som nasjonal lovgivning fortsatt vil regulere, som bl.a. betyr at offentlige regnskaper, som danner grunnlag for forståelsen av et SE-selskaps økonomi, ikke nødvendigvis er mer opplysende enn hva som har været sikret gjennom nåværende regnskapsharmonisering.

2.3 Corporate Governance

Nylig har EU-kommisjonen vedtatt opprettelse av et European Corporate Governance Forum som skal møtes et par ganger i året. Forumet består av en rekke ressurspersoner fra hvert medlemsland. Norge er ikke representert her.

6. oktober 2004 offentliggjorde EU-kommisjonen to anbefalinger om Corporate Governance. Den første anbefalingen omhandler styresammensetningen hvor det legges vekt på uavhengige styremedlemmer som kan fatte beslutninger som er til det beste for aksjonærene, og som kan opptre uavhengig av hvilke motiver den daglige ledelse måtte ha. Anbefalingen inneholder bl.a. minstekrav med hensyn til kvalifikasjoner og uavhengighet. Som ledd i dette arbeidet anbefales det at det opprettes valgkomiteer, avlønningskomiteer og revisjonskomiteer.

Den andre anbefalingen omhandler lederlønninger. Her forutsettes det større åpenhet om selskapets lønnspolitikk, hvor det bl.a. er anbefalt at lønningene offentliggjøres og at de besluttes av selskapets generalforsamling, enten direkte eller som en anbefaling. Formålet er at anbefalingene skal implementeres av EU-landene og det er forventet tilbakemelding om dette medio 2006.

Norge som EØS-land er ikke forpliktet til å følge anbefalingene, men det vil være naturlig at anbefalingene, som ledd i det arbeid som allerede er påbegynt i Norge, følges opp.

2.4 El-avgift og statsstøtte

I St.prp. nr. 1 (2004-2004) Skatte-, avgifts- og tollvedtak er det i pkt. 3.7 opplyst at regjeringen vil prøve gyldigheten av at ESA krever etterbetaling av el-avgift. 30. juni 2004 fattet ESA vedtaket som kan bety et etterbetalingskrav (ulovlig statsstøtte) på om lag 140 millioner kroner for norsk industri. ESAs vedtak er brakt inn for EFTA-domstolen ved stevning av 1. september 2004.

Sommeren 2002 åpnet EFTAs overvåkningsorgan (ESA) formell undersøkelsesprosedyre av de norske miljøavgiftene. Det var i første rekke forbruksavgiften på elektrisk kraft (el-avgiften) som ble ansett som problematisk. 30. juni 2004 vedtok ESA at norsk industri har mottatt ulovlig statsstøtte i form av fritak for el-avgift siden 1. januar 2002. ESA aksepterte samtidig Regjeringens syn om at industrien har vært i god tro. Etterbetalingsperioden er derfor beregnet fra 6. februar 2003, da åpningen av formell undersøkelsesprosedyre ble publisert, og frem til endringen av el-avgiften 1. januar 2004. Etterbetalingen antas å berøre 35-40 foretak, i hovedsak innen metallindustri, kjemisk råvareindustri og treforedling. Saken er prinsipielt viktig for både norsk næringsliv og for regjeringen. En rettslig avklaring på om eventuell støtte ble ulovlig fra 1. januar 2002 er derfor viktig.

2.5 Verdipapirmarkedet

Der er oppnevnt et lovutvalg som skal avgi sin utredning innen 20. august 2005 med forslag til nødvendige regelverksendringer for å gjennomføre tre sentrale, EØS-relevante direktiver på verdipapirmarkedsområdet. Utvalgets arbeid vil få betydning for blant andre verdipapirforetak, regulerte markeder, noterte selskaper og investorer. De tre direktivene som foranlediger lovendringer er:

  • verdipapirmarkedsdirektivet (direktiv 2004/39/EF) som blant annet regulerer børser og verdipapirforetaks virksomhet,

  • direktivet om overtakelsestilbud (direktiv 2004/25/EF) som tar sikte på å sikre den juridiske forutsigbarheten ved grenseoverskridende virksomhetsovertakelser og å sikre minoritetsaksjonærenes interesser, samt

  • direktivet om løpende rapportering (ennå ikke formelt vedtatt) som tar sikte på å harmonisere kravene til hvilke opplysninger utstederne og eierne av verdipapirer som er notert på et regulert marked, må gi til markedet.

De aktuelle direktivene er «rammedirektiver» som i stor utstrekning skal utfylles av mer detaljerte regler gjennom den såkalte komitologiprosedyren i EU. Disse utfyllende reglene er ennå ikke vedtatt, men skal gjennomføres innen samme frist som rammedirektivene. Utvalget skal derfor også foreslå regler som kan gjennomføre slike utfyllende EU-regler. Norske myndigheter (Finansdepartementet) deltar med observatørstatus i EUs arbeid med utfyllende regler i European Securities Committee (ESC).

3 Statsbudsjettet 2005 og nytt skatteregime

3.1 Innledning

Ved fremleggelse av St. prp. nr. 1 (2004-2005) og Ot.prp. nr. 1 (2004-2005) Skatte- og avgiftsopplegget 2005 - lovendringer ble det fra Regjeringens side særlig poengtert at reformene har sammenheng med plikten til å tilfredsstille EØS-avtalens krav. Nedenfor vises det to forskjellige eksempler på endringer som tvinger seg frem i lys av rettsutviklingen fra EF-domstolen.

3.2 Fritaksmetoden

Fritaksmetoden vil gi økt skattemessig likebehandling av investeringer i Norge og utlandet. Skattefritaket for norske selskaper vil gjelde tilsvarende for aksjeinntekter til eller fra selskaper hjemmehørende i andre EØS-land. Fritaksmetoden vil være i samsvar med Norges forpliktelser etter EØS-avtalen, og fjerne usikkerheten som det gjeldende systemet med RISK og godtgjørelse representerer. Innføring av fritaksmetoden vil føye seg inn i en internasjonal trend, der godtgjørelsessystemer avvikles og gjerne erstattes med skattefritak for aksjeinntekter som tilfaller selskaper.

Regjeringen har lagt til grunn at fritaksmetoden skal gjelde uten unntak for grenseoverskridende transaksjoner innen EØS-området. Det vises til at forslaget sikrer at skattesystemet dermed ikke vil være i strid med EØS-avtalen. På denne bakgrunn har Regjeringen lagt til grunn at fritaksmetoden inntil videre også skal gjelde for inntekter på investeringer i lavskatteland innenfor EØS. Muligheten til å benytte adgangen til å beskatte slike inntekter, uten at det vil være i strid med EØS-avtalen, vil bli utredet nærmere.

Som utgangspunkt skal fritaksmodellen gjelde også ved investeringer utenfor EØS-området. Likevel foreslås det flere viktige begrensninger. I det tilfellet at man ikke omfattes av fritaksmodellen, vil dagens regler videreføres, dvs. henholdsvis skatteplikt/fradragsrett og kreditfradrag. Porteføljeinvesteringer utenfor EØS-området vil ikke omfattes av fritaksmodellen.

3.3 Pensjonsordninger og fradragsrett

Deloitte Advokatfirma Da har bl.a. på vegne av en klient tatt opp denne problemstillingen med ESA. ESA har bl.a. med bakgrunn i denne klagen tatt opp saken med norske myndigheter.

Innenfor EU har det de senere år vært reist spørsmål om det er i tråd med EF-traktatens artikkel 49 om «fri flyt av tjenester» å oppstille vilkår om etablering av filial for å kunne tilby skattefavoriserte ordninger. I to saker som gjaldt reglene i Finland og Sverige kom EF-domstolen til at slike vilkår ikke var i tråd med artikkel 49. EU-kommisjonen har også startet prosesser mot flere andre europeiske land der den mener at en forskjellsbehandling av innenlandske og utenlandske pensjonsordninger er i strid med EF-traktatens artikkel 49.

Rettsutviklingen i EU innebærer en tiltakende usikkerhet med hensyn til om de norske vilkårene om at utenlandske foretak som vil tilby skattefavoriserte kollektive pensjonsordninger, må være etablert i Norge, er i tråd med EØS-avtalens art. 36 om «fri flyt av tjenester». Dette spørsmålet er også reist av ESA, senest i et såkalt åpningsbrev datert 7. juli 2004.

I Ot. prp. nr. 1 (2004-2004) kapittel 24 uttaler departementet at den usikkerhet som er knyttet til om de norske reglene på dette området er i tråd med EØS-avtalen, er uheldig, og foreslår derfor at kravet om etablering i Norge oppheves. Forslaget innebærer at det åpnes for den samme skattemessige behandling av pensjonsordninger som er tegnet i selskap etablert i annen EØS-stat som for pensjonsordninger opprettet i selskap eller filial som er etablert i Norge.

4 Konventet - forslag til ny forfatningstraktat

4.1 Innledning

På Det Europeiske Råds toppmøte i juni 2004 lykkes det for EU-landene å komme til enighet om forfatningstraktaten «Traktat om en Forfatning for Europa». Grunnlaget for forhandlingene var et utkast til forfatningstraktat, som det såkalte Konvent for Europas Fremtid overlevert til Det Europeiske Råd i juni 2003. Innen forfatningstraktaten kan iverksettes, skal den ratifiseres av alle EUs medlemsland. I den forbindelse må en rekke av EU-landene gjennomføre folkeavstemning om forfatningstraktaten.

Forfatningstraktaten trer tidligst i kraft 1. november 2006, men det forutsetter at ratifikasjonsprosessen i alle medlemsland er avsluttet. På et par sentrale områder får forfatningstraktaten imidlertid først virkning noen år senere. Det dreier seg om henholdsvis den nye definisjonen av kvalifisert flertall (trer i kraft 1. november 2009) samt bestemmelsene for sammensetningen av Kommisjonen (trer i kraft 1. november 2014).

Den nye forfatningstraktaten utgjør en ny struktur for det europeiske samarbeidet, og erstatter de eksisterende traktater. Den såkalte søylestrukturen avskaffes. Den mellomstatlige samarbeidsformen innenfor det rettslige samarbeidet og innenfor den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken faller i prinsippet bort.

Den felles beslutningsprosedyre, hvor Rådet og Europa-parlamentet er likestilte, vil bli utgangspunktet for fremtidig EU-lovgivning, med mindre det er angitt en annen prosedyre i traktatteksten. Denne beslutningsprosedyren endrer navn til den alminnelige lovgivningsprosedyre.

På flere områder vil det gå fra enstemmighet til kvalifisert flertall. Enstemmighetsprinsippet fastholdes likevel på områder innenfor den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, vedrørende forsvarspolitikken samt innenfor det operasjonelle politisamarbeidet. På området sosial sikring og innenfor det strafferettslige området gjelder særlige klausuler, som gir det enkelte medlemsland mulighet for å henvise en sak til behandling i Det Europeiske Råd, som avgjør saken med enstemmighet. Dette betyr at den alminnelige lovgivningsprosedyren endres.

4.2 Konventet er delt inn i fire deler

Del I består av 60 artikler som bl.a. fastlegger de overordnede verdier, de institusjonelle rammer og kompetansedelingen mellom EU og medlemslandene.

Del II består av charteret om grunnleggende rettigheter - i alt 54 artikler. Fra å være en politisk erklæring blir charteret nå gjort rettslig bindende. Bortsett fra visse tekniske tilpasninger er charteret ikke endret innholdsmessig.

Del III som er forfatningstraktatens mest omfangsrike del, inneholder detaljerte bestemmelser om Unionens politikk og funksjonsområde, herunder bestemmelser om institusjonenes virkemåte - i alt 321 artikler. Del III kan i et visst omfang sammenlignes med det eksisterende traktatgrunnlaget.

Del IV består av 12 artikler som utgjør forfatningstraktatens avsluttende og generelle bestemmelser. Bl.a. er det foreslått en ny revisjonsprosedyre for traktatsendringer, idet den særlige konventsmetode gjøres til en slags standardprosedyre for oppstart av større traktatreformer. På mer avgrensede områder kan traktaten endres, uten å innkalle et konvent og etterfølgende regjeringskonferanse. Det kan skje på områder som hører under Unionens interne politikk. Dette krever likevel enstemmighet i Det Europeiske Råd og etterfølgende godkjennelse av de nasjonale parlamenter.

Forslaget til ny forfatningstraktat inneholder til sammen 448 artikler inkludert charteret for grunnleggende rettigheter. Någjeldende traktat inneholder 367 artikler uten charterets 54 artikler.

4.3 EU-unionen blir en juridisk person

Enhetstraktaten betyr at EU vil få status som en juridisk person. Derved blir hele EU-samarbeidet en selvstendig folkerettslig rettsenhet ved siden av medlemslandene. Unionen kan heretter inngå internasjonale avtaler på områder hvor forfatningstraktaten gir myndighet til det. I dag er det EF-samarbeidet alene (søyle I) som har denne statusen. Som følge av Unionens nye status vil Unionen tiltre den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

4.4 Ny definisjon av kvalifisert flertall

Forfatningstraktaten innfører en helt ny definisjon av kvalifisert flertall i Ministerrådet. Hovedreglen innebærer at når Ministerrådet treffer en beslutning om et forslag fremsatt av EU-kommisjonen, er det to overordnede kriterier som skal være oppfylt: Et landkriterium og et befolkningskriterium - det dobbelte flertall:

  • Landkriteriet innebærer at minst 55%. av EUs medlemsland som omfatter minst 15 land skal stemme for et forslag.

  • Befolkningskriteriet innebærer at minst 65% av Unionens befolkning skal være representert i gruppen av land som støtter et forslag.

Et blokkerende mindretall skal som et minimum bestå av fire medlemsland. Det vil si at tre store land som til sammen representerer mer enn 35% av Unionens befolkning, ikke kan blokkere en beslutning. Samtidig skal ikke fire av medlemslandene kunne blokkere en beslutning, hvis ikke de representerer mer enn 35% av Unionens befolkning. Land som eventuelt unnlater å stemme, medregnes blant de land som stemmer imot.

Hvis Rådet treffer en avgjørelse om et forslag som ikke er fremsatt av EU-kommisjonen eller av utenriksministeren, er kravet til kvalifisert flertall at 72% av medlemslandene skal støtte et forslag. Samtidig skal denne gruppen av land representere minst 65% av Unionens befolkning. Dette skjerpede kravet gjelder f.eks. innenfor rettslige og indre anliggender når Rådet treffer avgjørelse på initiativ av medlemslandene og innenfor den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, når Rådet treffer avgjørelse på eget initiativ.

5 Regionenes fremtog

I EUs nye forfatningstraktat blir regionenes stilling styrket. Forslaget innebærer bl.a. at EU-institusjonene skal konsultere kommuner, fylker og regioners organisasjoner før EU-kommisjonen offentliggjør nye forslag.

I en rekke europeiske land flyttes nå en større del av makten fra staten over til folkevalgte regioner. Denne diskusjonen er også satt på dagsordenen i Norge hvor forslag om sammensmelting av dagens fylker til noen sentrale regioner er lagt frem. Denne trenden må ses i sammenheng med hvordan regioner i Europa er under endring. Med unntak av statens overtakelse av de norske sykehusene, er tendensen nå at staten gir oppgaver til fylker eller regioner som kommer til å stå i spissen for regionenes vekst og utvikling. Dette er en overordnet tendens vi ser i hele Europa og det regionale nivå er og vil bli mer betydningsfullt fremover.

Noen steder, som for eksempel i Frankrike, skjer utviklingen som ledd i en generell desentralisering både regionalt og lokalt. Andre steder er det regionene selv som krever selvstyre på bakgrunn av felles identitet og kultur. Det gjelder for eksempel i Skottland og i Baskerland.

Nytt nå er at regioner krever mer selvbestemmelse av hensyn til økonomisk vekst. Kravene kommer fra en fortropp av politikere og næringslivsledere, som tror på at de bedre kan håndtere påvirkningen fra den nasjonale og internasjonale økonomi, når regionen får mer makt over sin egen utvikling. Regionen ses altså som et vekstlokomotiv, hvor energien hentes fra det lokale engasjement og selvstyre. De mest fremgangsrike regioner i Europa har et sterkt selvstyre. Det antas at EU-kommisjonens sterke rolle har vært med på prege EUs regionalpolitikk gjennom de midler som er stilt til disposisjon gjennom strukturfondene som delvis administreres lokalt.

Den klassiske regionalpolitikken var basert på industrivekst. Men i dag flyttes industrien ut til lavprislandene, og Europa er i en avindustrialiseringsfase. Derfor snakker man i dag om en vekstpolitikk som går ut på å mobilisere den lokale kreativitet og bygge opp lokale innovasjonsmiljøer.

Rogaland fylkeskommune holdt i september 2004 en stor regionalkonferanse. Dette skjedde i et samarbeid med 15 andre fylkeskommuner som er med i det såkalte CPMR-nettverket. Dette nettverket består av 150 regioner fra 26 land. CPMR er inndelt i sju geografiske kommisjoner:

Østersjøen, Nordsjøen, Atlanterhavet, Middelhavet, Øyene, Balkan og Svartehavet.

Norge har lenge vært aktiv i Nordsjøkommisjonen og ved flere anledninger fremmet synspunkt som er blitt vedtatt, bl.a. innen fiskeripolitikk, miljøvern og havressurser. CPMRspiller en aktiv rolle i forhold til å påvirke og legge premissene for en bærekraftig utvikling av regionene i Europa, bl.a. gjennom å samarbeide med sentrale europeiske institusjoner. Målsettingen er at både regionale, nasjonale og europeiske myndigheter skal fokusere på de felles utfordringer og det potensialet som ligger i de maritime regioner i Europa. Som vi ser kan regionpolitikken i Norge utvikles i takt med hva som skjer i resten av Europa - våre regioner kan også være rollemodeller for denne utviklingen som kommer.

6 EØS-modellens fremtid?

Vi vet ikke hvilken vei vårt fremtidige samarbeid med landene i Europa vil gå. Dagens EØS-modell kan vare lenge. EØS-politikerne og media ellers viser liten interesse for utviklingen av det samarbeidet vi skal ha med resten av Europa.

Sett utenfra kan dagens EØS-modell likevel virke spennende på andre. Norge er med i det indre marked, men vi har i all fall på papiret rett til å føre en selvstendig utenriks- handelspolitikk mot land utenfor EU-samarbeidet. I en artikkel fra The Economist fra 7. oktober 2004 er nettopp Norges EØS-avtale trukket frem som en modell kanskje andre land i fremtiden kan tenke seg å se nærmere på. Et poeng som trekkes frem er at Norge klarer seg utmerket økonomisk, om ikke langt bedre enn resten av Europa. Norge har demonstrert at det er mulig å stå utenfor EU-samarbeidet og at vi fortsatt har egen kontroll på vår fremtid. For EU-landene er det heller ikke så viktig at Norge blir EU-medlem, så lenge vi kan bidra med vår eksport av olje, gass og fisk til EU-markedet samt bidra til EU-budsjettet i samme størrelsesorden som bl.a. Danmark.

EU går inn i en spennende fase hvor mange skal stemme over EUs nye grunnlovstraktat. Hva skjer med land som evt. stemmer nei til traktaten? Vil vi få ulike integrasjonsmodeller med forskjellig utvikling? Hva med landene utenfor Eurosonen? Kanskje EØS-modellen i fremtida vil gjelde for flere enn Norge, Island og Liechtenstein.