logo

2004 / Utgave 2 / Internasjonal skatt og avgift
PDF av originalartikkel

Fakturadirektivet

1. januar 2004 var siste frist for EU-landene til å implementere det såkalte fakturadirektivet (Rådsdirektiv 2001/115/EF) som er et endringsdirektiv til 6. momsdirektiv. Dette innebærer at en rekke formelle krav som stilles til en avgiftsfaktura samt felles regler som bruk av elektronisk faktura og lagring av elektronisk faktura nå er blitt fellesskapsrett.

I utgangspunktet har ikke reglene noen betydning for norsk eksport av varer og utstedelse av fakturaer, men i praksis ser vi å at det forventes at også norske næringsdrivende skal utstede fakturaer som samsvarer med formalkravene i fakturadirektivet. Et av de grunnleggende prinsipper for EUmerverdiavgiften er at avgiften er en generell avgift på forbruket og at inntektene skal tilfalle den enkelte medlemsstat hvor det endelige forbruket finner sted. Et felles system for moms bygger på prinsippet om at avgiften som inntekt skal tilfalle det landet hvor sluttforbruket av en vare eller en tjeneste har funnet sted. Uavhengig av hvor den avgiftspliktige virksomheten er etablert, blir den avgiftspliktige transaksjon pålagt avgift og etter den sats som gjelder i forbruksmedlemslandet. Den frihet som medlemslandene ar innenfor dagens merverdiavgiftsordning til å fastsette nivået for momssatsene, kan dermed aldri føre til konkurransevridning for denne type transaksjoner.

Fakturadirektivet - formkrav til innhold

For å sikre at det indre marked skal fungere etter hensikten har man stilt opp en rekke formelle krav som skal være oppfylt for at fakturaen skal kunne godkjennes som en avgiftsfaktura. En faktura kan enten være et papirdokument eller et elektronisk dokument, uavhengig av tittel eller form, men som har til formål å oppnå avgiftsfradrag for den avgiftspliktige iht. de formkrav som direktivet stiller. Fakturaen kan bli utstedt av selgere, kjøperen eller en tredje part som har fått i oppdrag å utstede fakturaen. Uansett hvem som utsteder fakturaen, vil det alltid være selgeren som er ansvarlig for fakturaen og dets innhold. Følgende krav skal det i henhold til direktivets artikkel 2 (2) b være oppfylt for at fakturaen skal kunne godkjennes som enavgiftsfaktura:

  • utstedelsesdato,

  • et fortløpende nummer som bygger på en eller flere serier og som identifiserer den enkelte faktura,

  • momsregistreringsnummeret til den somleverer varen eller tjenesten,

  • mottakers momsnummer samt opplysninger om hvor varen eller tjenesten er levert med sikte på at hva slags avgift som skal belastes, (kravet gjelder kun i de tilfeller mottaker er avgiftspliktig)

  • adresse og navn til avsender,

  • adresse og navn til mottaker,

  • mengde og type vare som skal leveres eller omfang og type leverte tjenester,

  • dato for levering av vare eller tjeneste,

  • avgift sgrunnlaget oppgis for hver enkelt sats - eller at leveransen er fritatt for avgift, enhetsprisen uten avgift, eventuelle prisavslag, bonus og rabatter som ikke er tatt med i enhetsprisen,

  • betalingsdato hvis den fraviker fra dato for leveranse, - gjeldende avgiftssats,

  • det avgiftsbeløp som skal betales,

  • i tilfeller hvor det ikke skal beregnes avgift ved fritak, skal det vises til relevant fritaksbestemmelse i 6. momsdirektiv eller tilsvarende bestemmelse etter nasjonal lovgivning, eller om leveringen er tjeneste underlagt reverse charge metoden for beregning av avgift for fjernleverte tjenester.

I tilegg er det opp til det enkelte medlemsland å akseptere forenklet faktura i visse tilfeller som for eksempel drosjeregninger, utlegg for veiavgifter mv. I tillegg kan det tillates at mottaker utsteder fakturaen (self-billing) hvis både selger og mottaker er enige om en slik fremgangsmåte, og det er etablert ordninger slik at selgeren skal godta den enkelte faktura. Etter hovedregelen gjelder disse bestemmelsene for all levering som skjer innenfor EUs tollunion. Reglene gjelder ikke ved import av varer til EU-området. Det vil si at utstedelse av en faktura fra Norge, ikke plikter å følge kravene om å oppgi f.eks

Elektronisk fakturering

Ved utstedelse av elektronisk faktura kan man bruke to metoder. En elektronisk faktura kan enten utestedes ved bruk av elektronisk signatur eller ved bruk av utveksling av elektronisk data (EDI - electronic data exchange). En viktig forutsetning er at fakturamottaker på forhånd har akseptert at fakturaen utstedes elektronisk. I tillegg må man garantere for fakturaens opprinnelse/originalitet og innhold. Det fremgår av fakturadirektivet at den enkelte medlemsstat kan kreve at det gis en supplerende oversikt over elektroniske fakturaer på papir.