logo

Ulovlige lån:

Revisjonsberetning og fratreden

Mange lån fra et selskap til aksjeeier eller dennes nærstående må karakteriseres som ulovlige i forhold til nokså strenge begrensninger i lovverket. Det reiser en rekke problemstillinger - ikke minst for revisor. Nedenfor gis en fremstilling av aksjelovens regler og en vurdering av revisors plikter i forhold til ulovlige lån.

Etter aksjeloven (asl.) § 8-7 (tilsvarende bestemmelse for allmennaksjeselskaper) kan et selskap bare gi kreditt til eller stille sikkerhet til fordel for en aksjeeier eller dennes nærstående innenfor rammen av de midler som selskapet kan benytte til utdeling av utbytte, og bare når det stilles betryggende sikkerhet for kravet. Dessuten setter § 8-10 forbud mot å stille midler til rådighet eller yte lån mv. i forbindelse med kjøp av aksjer i selskapet eller et annet selskap i samme konsern. Til tross for denne nokså strenge begrensning i loven, finnes det i praksis et nokså stort antall lån som må betegnes som ulovlige lån. Noen av dem har en slik karakter at det neppe har vært forutsetningen at de noen gang skal betales tilbake. Ulovlige lån reiser en rekke problemer - også for revisor. Hvordan skal revisor reagere på og følge opp slike lån? Hva blir konsekvensen dersom forholdet ikke rettes opp osv.?

Aksjelovens regler

Generelt

Hovedbestemmelsen finner vi i asl. § 8-7 (1) som lyder:

«Selskapet kan bare gi kreditt til eller stille sikkerhet til fordel for en aksjeeier eller noen av aksjeeiernes nærstående innenfor rammen av de midler som selskapet kan benytte til utdeling av utbytte, og bare når det stilles betryggende sikkerhet for kravet på tilbakebetaling eller tilbakesøkning.»

«Nærstående» omfatter her den krets som er definert i asl. § 1-5 (1). Annet ledd i asl. § 8-7 sier at første ledd gjelder tilsvarende ved kreditt til eller sikkerhetsstillelse til fordel for en aksje- eller andelseier i annet selskap i samme konsern eller noen av dennes nærstående. I tredje ledd finner vi unntak fra forbudet når det gjelder

  • kreditt med vanlig løpetid i forbindelse med forretningsavtaler og

  • kreditt eller sikkerhet til fordel for morselskapet eller annet selskap i samme konsern.

Av motivene fremgår det at den nevnte bestemmelse er en del av det regelsett som skal hindre at den kapital som skal være i selskapet, blir redusert eller blir borte. I NOU 1996: 3, som departement og lovgiver senere sluttet seg til, heter det bl.a.:

«I samsvar med bemerkningene foran 6.1.4 antar utvalget at aksjelovgivningen må inneholde regler som setter grenser for selskapsorganenes adgang til å foreta utdelinger, og andre disposisjoner til fordel for aksjeeierne som innebærer at den kapital aksjeeierne skal ha bundet i selskapet eller dette (det selskapet, red. anm.) for øvrig trenger til virksomheten, blir redusert eller blir borte. Slike disposisjoner angriper grunnlaget for selskapets virksomhet og innebærer en trussel sett fra selskapskreditorenes side fordi det dekningsgrunnlag selskapskapital skal utgjøre, dermed kan bli utilstrekkelig. Går selskapet med underskudd, kan disposisjonene dessuten være forsøk fra aksjeeiernes side på å sikre sine interesser på bekostning av selskapskreditorene.»

I aksjelovene § 8-10 (1) heter det:

«Selskapet kan ikke stille midler til rådighet eller yte lån eller stille sikkerhet i forbindelse med erverv av aksjer i selskapet, eller av aksjer eller andeler i et annet selskap i samme konsern. Likestilt med aksjer og andeler er rett til å erverve aksjer eller andeler.»

Bestemmelsen skal hindre slik medvirkning som etter omstendighetene kan være en omgåelse av lovens regler om aksjekapital.

Konsekvensene av ulovlige disposisjoner

Dersom selskapet gir ulovlige lån eller sikkerhet, sier § 8-11 at disposisjonen er ugyldig og de som på vegne av selskapet har foretatt disposisjonen eller godkjent denne, blir ansvarlige:

«(1) Har selskapet gitt kreditt eller for øvrig handlet i strid med reglene i §§ 8-7 til 8-10, er disposisjonen ugyldig. Er det stilt sikkerhet, kan ugyldighet likevel ikke gjøres gjeldende overfor en medkontrahent som var i aktsom god tro da sikkerheten ble stilt.

(2) Midler som er overført fra selskapet, eller et beløp tilsvarende verdien av midlene, skal straks føres tilbake til selskapet. Den som på selskapets vegne har foretatt eller godkjent en ulovlig disposisjon, er ansvarlig etter reglene i § 3-7 annet ledd.»

Etter § 3-7 er alle som medvirker til en beslutning eller gjennomføring av en ulovlig utdeling ansvarlig for at utdelingen blir tilbakeført selskapet. Bestemmelsen går lenger enn å inneholde en ren restitusjonsplikt. I tilfeller der utdelingen ikke kan restitueres, går bestemmelsen over i å pålegge et erstatningsansvar. Slikt ansvar er ikke bare aktuelt for styremedlem, daglig leder mv., men også for revisor. Ansvaret etter § 3-7 gjelder ulovlige utdelinger, men § 8-11 sier altså at det samme ansvar skal kunne gjøres gjeldende ved ulovlige lån.

Som det fremgår krever § 8-11 at midler som er overført fra selskapet, straks skal tilbakeføres selskapet. Er det stilt sikkerhet, for eksempel i form av pant i fast eiendom, betyr dette at heftelsen straks må slettes. Det er i utgangspunktet ikke noe spillerom for utsettelse i tid. En avvikling av det ulovlige forhold i form av en fornuftig - og relativt kortsiktig - nedbetalingsplan må likevel kunne aksepteres. Et minimumskrav må være at en slik plan utarbeides straks det ulovlige forholdet blir avdekket.

Ovennevnte understreker at lovgiverne ser alvorlig på brudd på bestemmelsene som skal hindre ulovlige uttak og at ulovlige lån føyes inn under bestemmelsene som skal hindre slike uttak.

asl. § 8-7 må for øvrig også sees i sammenheng med flere andre lovbestemmelser - uten at disse blir detaljbehandlet her og uten at nedenstående oppregning tar sikte på å være uttømmende:

  • asl. § 8-6 som begrenser adgangen til å gi gaver og som dessuten slår fast hvem som er formelt organ for gyldig vedtak om ulike typer gaver. Spørsmålet om man står overfor en gave eller et lån, vil være avhengig av betingelsene. For lånet forutsettes som tidligere nevnt at det skal stilles tilstrekkelig sikkerhet. Dessuten må det foreligge en fastsatt løpetid og nedbetalingsplan for lånet. Rentenivå kan også ha betydning for vurderingen av om man helt eller delvis står overfor en gave.

  • asl. § 8-8 som innenfor visse rammer gir adgang til å gi lån eller stille sikkerhet for aksjeeiere som er ansatt i hovedstilling i selskapet.

  • asl. § 8-9 om kreditt til tillitsvalgte.

  • Skatteloven § 5-2 som i prinsippet anser ethvert uttak som skattepliktig.

Hvem kan fatte vedtak om lån/sikkerhetsstillelse?

I motsetning til asl. § 8-6, sier § 8-7 ingen ting om hvilket organ som kan fatte beslutning om eventuelt lån eller sikkerhetsstillelse. I kommentarutgaven til aksjeloven (Aarbakke m.fl.), sies det at det i denne sammenheng må legges vekt på motivet for ytelsen, hvem den ytes til, størrelse og vilkår mv. Lån til daglig leder må for eksempel i utgangspunktet ligge under styret. Det heter videre:

«For de andre typer kreditter m.v. som ytes/dekkes av bestemmelsen, vil selskapets ytelse lett få karakter av en begunstigelse av en eller flere aksjeeiere eller andre «innsidere» på bekostning av andre, det vil si at det oppstår spørsmål om å anvende de diskrimineringssynspunkter som ligger til grunn for § 8-6. Dette betyr at man har med en gruppe tilfeller å gjøre hvor det svært ofte er riktig å kreve beslutning av generalforsamlingen, og også å kreve tilslutning fra samtlige aksjeeiere, jf. Augdahl s. 101-102.»

Er det gitt lån eller stilt sikkerhet i strid med § 8-7, vil det ikke ha noen selvstendig betydning om vedtaket er truffet av «riktig» organ eller ikke. Aksjonærene vil uansett, på grunn av lovstridigheten, kunne angripe vedtaket og eventuelt gjøre ansvar gjeldende i samsvar med §§ 8-11/3-7. Spørsmålet om hvem som kan fatte vedtak om lån eller sikkerhetsstillelse, vil derfor ha størst betydning når lånet ligger innenfor de rammer lovgivningen setter. Siden et vedtak om gyldig lån er knyttet opp mot § 8-1 og rammen for hva som kan utdeles som utbytte, vil det i svært mange tilfelle påvirke utbyttegrunnlaget og - når det er flere aksjonærer - redusere det utbytte andre aksjonærer kan få. Det synes derfor nærliggende å følge en praksis slik Aarbakke/Augdahl gir uttrykk for. Sammenholder vi med § 8-6, gir denne bestemmelsen styret anledning til å gi leilighetsgaver til allmennyttige formål når gaven er av liten betydning i forhold til selskapets stilling. Alle andre gaver må behandles i generalforsamlingen. For gaver til annet enn allmennyttige eller lignende formål, må vedtaket i generalforsamlingen dessuten være enstemmig. Overført på lån og sikkerhetsstillelse innebærer parallellen til § 8-6 at styret bare kan fatte vedtak om lån eller sikkerhetsstillelse når dette har liten betydning. Jeg vil imidlertid tilføye: Liten betydning i forhold til utbytterammen i § 8-1. Ser man betydningen i forhold til selskapets totale stilling, vil man lett kunne komme i konflikt med de øvrige aksjonærers interesser. Grensene bør også være strammere enn når det gjelder gaver fordi lån/sikkerhetsstillelse er ytelser til en insider. Men som sagt: En slik behandlingspraksis kan ikke direkte utledes av loven.

Man må også huske på at selskapets vedtekter kan inneholde bestemmelser som, i forhold til lovens regler, begrenser adgangen til å gi lån mv. ytterligere.

Når er et lån mv. ulovlig?

§ 8-7 (1) setter opp to kriterier for at et lån eller sikkerhetsstillelse skal være lovlig:

  • Ytelsen må ligge innenfor rammen av de midler som selskapet kan benytte til utdeling av utbytte og

  • det må være stilt betryggende sikkerhet for kravet på tilbakebetaling eller tilbakesøkning.

Hvis ikke begge kravene er oppfylt, er lånet ulovlig. De samme kriterier skal legges til grunn ved kreditt (lån - det antas at selv om loven bruker kreditt og lån litt om hverandre, dekker begrepene de samme forhold) eller sikkerhetsstillelse til fordel for aksjonær eller andelshaver i annet selskap i samme konsern, § 8-7 (2).

Rammene for hva som kan utdeles som utbytte, fremgår av asl. § 8-1. Det er årsresultatet etter det godkjente resultatregnskapet for siste regnskapsår og annen egenkapital etter fradrag for

  • udekket underskudd,

  • balanseført forskning og utvikling, goodwill og netto utsatt skattefordel

  • den samlede pålydende verdi av egne aksjer som selskapet har ervervet til eie eller pant i tidligere regnskapsår, og kreditt og sikkerhetsstillelse etter §§ 8-7 til 8-9 som etter disse bestemmelsene skal ligge innenfor rammen av fri egenkapital, og

  • den del av årsoverskuddet som etter lov eller vedtekter skal avsettes til et bundet fond eller ikke kan utdeles som utbytte

som er utbyttegrunnlaget.

Annet og fjerde ledd setter ytterligere begrensninger. Annet ledd sier at dersom egenkapitalen etter balansen er mindre enn 10% av balansesummen, kan man ikke utdele utbytte uten at man følger reglene i §§ 12-4 og 12-6 for nedsetting av aksjekapitalen. Etter fjerde ledd kan det under ingen omstendighet utdeles mer utbytte enn det som er forenlig med forsiktig og god forretningsskikk og under tilbørlig hensyntagen til tap som er oppstått etter balansedagen eller som må forventes å inntreffe. Disse ledd gjelder naturligvis også i forbindelse med lån og sikkerhetsstillelse.

Dessuten må det kreves at vedtaket om lån eller sikkerhetsstillelse formelt sett er vedtatt av det riktige selskapsorgan - men her sier altså loven ikke noe direkte om dette er styret eller generalforsamlingen. Det kan derfor være vanskelig å påstå at lånet eller sikkerhetsstillelsen er ulovlig fordi vedtaket er fattet av styret mens man kanskje mener det burde vært fattet av generalforsamlingen. Det bør også kreves at det foreligger en tilbakebetalingsplan og at man ellers har «normale» betingelser for lånet eller sikkerhetsstillelsen. Heller ikke på dette punkt vil manglende tilbakebetalingsplan mv. isolert sett føre til at lånet blir ulovlig. Men mangler en slik plan, er renten uforholdsmessig lav eller har man andre begunstigelser knyttet til lånet, øker sannsynligheten for at man står overfor «kamuflerte» uttak.

Like med lån/ny kreditt antas det at § 8-7 kommer til anvendelse i «tilfeller der selskapet overtar et eksisterende krav mot aksjeeier mv. fra tredjeperson (kreditorskifte), og tilfeller der aksjeeier mv. overtar ansvaret for en forpliktelse selskapet allerede har mot en utenforstående (debitorskifte)», Aarbakke s. 511.

§ 8-7 har en form for unntak fra forbudet i første og annet ledd idet disse ikke gjelder

  • kreditt med vanlig løpetid i forbindelse med forretningsavtaler,

  • kreditt eller sikkerhet til fordel for morselskapet eller annet selskap i samme konsern (jf. dog § 8-10).

Ethvert lån og sikkerhetsstillelse

Etter § 8-10 vil ethvert lån og enhver sikkerhetsstillelse i forbindelse med erverv av aksjer i selskapet eller aksjer/andeler i annet selskap i samme konsern, være ulovlig. Her må det imidlertid kreves en viss sammenheng mellom ytelsen og aksjeervervet, så vel i sak som i tid. I Ot.prp. nr. 23 (1996-97) sies det om dette:

«Formuleringen innebærer at det må foretas en konkret vurdering i det enkelte tilfelle av om aksjeervervet og den finansielle bistanden skjer i sammenheng, eller det er tale om helt adskilte disposisjoner. Ved denne vurdering vil også formålet med disposisjonene være av vesentlig betydning.»

Det kreves ikke nødvendigvis samtidighet i tid. Det vises i denne sammenheng til tidligere aksjelov som sa at forbudet gjaldt enten bistanden skjedde før, i forbindelse med eller etter aksjeervervet. Dette ble sløyfet i den nye loven som overflødig, men gjelder fortsatt. Sammenhengen mellom disposisjonene blir derfor viktigere enn eventuell tidsmessig avstand mellom dem.

Det hender ikke så sjelden at et lån er gitt innen rammen av § 8-7 og er fullt lovlig. Det inntrer så forhold som innebærer at lånet eller sikkerhetsstillelsen i ettertid bryter med rammene i § 8-7. Etter tidligere aksjelov innebar endrede forhold at et «lovlig lån» automatisk ble ulovlig idet vilkårene for lovlig lån skulle gjelde hele lånets eller sikkerhetsstillelsens løpetid. Dette er nå endret. I Ot.prp. nr. 23 (1996-97) vises det til Ot.prp. nr. 36 (1993-94) s. 59 flg. hvor det bl.a. heter:

«Etter departementets syn er det hensiktsmessig å knytte begrensningene i adgangen til å yte kreditt eller stille sikkerhet, til forholdene på det tidspunkt disposisjonen foretas. Departementet støtter derfor Aksjelovgruppens forslag på dette punkt, og slutter seg i det vesentlige til den begrunnelse som er gitt. Som omtalt av Aksjelovgruppen, kan dagens regel etter omstendighetene virke urimelig, og det er tvilsomt om hensynene bak regelen tilsier at begrensningen gjelder i hele kredittens eller sikkerhetsstillelsens løpetid!! Adgangen til å yte kreditt mv er uansett undergitt de samme materielle begrensningene som adgangen til å foreta utbytteutdeling. Og når man godtar utbytteutdelinger i gode tider, er det naturlig at man også aksepterer at selskapet yter kreditt eller stiller sikkerhet i samme utstrekning.

Betryggende sikret

Etter departementets mening bør dette synspunktet legges til grunn også i forhold til vilkåret om at selskapets krav på tilbakebetaling eller tilbakesøking må være betryggende sikret. Det betyr imidlertid ikke at det er tilstrekkelig å konstatere at sikkerheten på dette tidspunkt tilsvarer selskapets ytelse. Poenget er at det er selskapets tilbakebetalings- eller tilbakesøkingskrav som må være betryggende sikret, og det avgjørende blir derfor hva som på disposisjonstidspunktet fremstår som tilstrekkelig til å sikre et fremtidig krav på tilbakebetaling eller tilbakesøking. At forholdene endrer seg etter at disposisjonen er foretatt på en måte som gjør at sikkerheten ikke lenger er betryggende, er etter dette uten betydning for disposisjonens gyldighet.»

Så lenge man her legger til grunn et «rendyrket» prinsipp om at det er forholdene på disposisjonstidspunktet som er avgjørende, blir altså ingen lovlige lån ulovlige fordi forholdene har endret seg. Og motsatt: Er lånet eller sikkerhetsstillelsen i konflikt med lovbestemmelsene på det tidspunkt vedtaket om ytelsen fattes, blir disposisjonen ikke gyldig på grunn av at forholdene senere forandrer seg.

Som det fremgår, gjelder dette også i relasjon til kravet om sikkerhet. Det er sikkerheten på disposisjonstidspunktet som må legges til grunn for vurderingen. Inntrer det forhold som gjør at sikkerheten ikke lenger er tilfredsstillende, blir lånet mv. ikke lenger ulovlig, men her legger departementet til at det kan være naturlig at selskapet da betinger seg tilleggssikkerhet.

I et tilfelle ga datterselskapet lån til morselskapet for at dette skulle kunne innløse minoritetsaksjonærer i morselskapet. Det forelå altså et ulovlig lån etter § 8-10. En tid senere fusjonerte mor og datter. Spørsmålet er her om den senere fusjonen gjør det ulovlige lån lovlig. I motivene til bestemmelsen sies det ikke direkte at det er forholdene på disposisjonstidspunktet som skal være avgjørende også i relasjon til § 8-10. Det vil imidlertid være nærliggende å anvende den samme regel, hvilket innebærer at i det konkrete tilfellet vil lånedisposisjonen være ugyldig. I den grad det måtte være aktuelt, antar jeg at ansvar også må kunne gjøres gjeldende i dette tilfellet etter at fusjonen har skjedd. Det kan for eksempel være aktuelt etter tvangsinnløsning av aksjonærer og det ulovlige lån blir avdekket i ettertid.

Revisors ansvar og oppgaver i forhold til ulovlige lån mv.

Revisors plikter generelt

Det er stadig spørsmål hvordan revisor skal forholde seg til ulovlige lån. Det oppfattes ofte slik at bare revisor har omtalt forholdet i nummerert brev, har revisor oppfylt sin plikt. Dette er neppe tilstrekkelig i alle tilfeller. La oss derfor se hvilke av revisorlovens bestemmelser som kan være aktuelle:

  • § 5-1 inneholder et generelt krav om at revisor skal vurdere om årsregnskapet er fastsatt i samsvar med lov og forskrifter. Så lenge ulovlige lån mv. er brudd på aksjeloven, må revisor vurdere bruddets betydning for årsregnskapet.

  • § 5-1 tredje ledd sier videre at gjennom revisjonen skal revisor bidra til å forebygge og avdekke misligheter. Ulovlige lån mv. kan være tapping av foretaket, noe som henføres til kategorien misligheter.

  • § 5-2 gjentar at revisor skal vurdere risikoen for at det kan foreligge feilinformasjon i regnskapet som følge av misligheter og vurdere om det foreligger brudd på lover og forskrifter av vesentlig betydning for årsregnskapet.

  • Etter § 5-2 fjerde ledd nr. 2 og 3 skal revisor skriftlig og i nummererte brev, jf. § 5-4, påpeke misligheter og forhold som kan medføre ansvar for styremedlemmer og andre.

  • I § 5-6 tredje ledd nr. 3 skal revisor alltid uttale seg om forutsetningen for fortsatt drift er til stede. I den sammenheng må revisor vurdere om det er rimelig mulighet for at det ulovlige lån betales tilbake eller dette er en «illusjon». Videre skal revisor uttale seg om anvendelse av overskudd er i samsvar med lov og forskrift.

  • Sjette ledd i § 5-6 slår fast at dersom det foreligger forhold som kan føre til ansvar for styremedlemmer og andre, skal det gjøres merknad om dette i revisjonsberetningen.

  • § 6-1 gir revisor rett til å informere politiet i de tilfelle det er begått en straffbar handling. Etter aksjeloven er brudd på lovens bestemmelser straffebelagt, og i tilfelle hvor man står overfor åpenbar ulovlig tapping, kan informasjon til politiet være aktuelt.

  • Endelig har vi § 7-1 som pålegger revisor å si fra seg oppdraget når det er avdekket vesentlige brudd på lover og forskrifter som den revisjonspliktige er underlagt.

Alle disse bestemmelsene vil kunne være aktuelle når det foreligger ulovlige lån mv., men de virkemidler man bruker, må naturligvis tilpasses den aktuelle situasjon. I de etterfølgende punkter har jeg ikke gått inn på de generelle punkter om planlegging og gjennomføring av revisjonen, men tar for meg de bestemmelser som pålegger revisor å rapportere eller handle på annen måte når et ulovlig lån er avdekket.

Det kan imidlertid først være nyttig å se hvordan de ulovlige lån ble vurdert i forhold til den tidligere aksjelov. Det foreligger her en uttalelse så tidlig som i 1979, avgitt av det Responsumutvalg som Norges Statsautoriserte Revisorers Forening den gang hadde og som skulle uttale seg om prinsipielle faglige spørsmål. Også aksjeloven av 1976 hadde forbud mot ulovlige lån og påla dessuten revisor å gjøre merknad i sin beretning om forhold som kunne føre til ansvar for styremedlemmer og andre. I saken som ble forelagt utvalget ble det spurt hvordan man skulle opplyse om forholdet i årsoppgjøret, om revisor måtte omtale/referere det ulovlige forhold i sin beretning og om revisor eventuelt burde avgi negativ beretning når lånebeløpene var vesentlige. Responsumutvalget avga en uttalelse hvor man sondret mellom ulike tilfelle:

Ikke omtale

«I. Lån/sikkerhetsstillelse går ut over rammen i § 12-10, men betryggende sikkerhet er gitt i samsvar med lovens krav, og det er ikke sannsynlig at erstatningskrav vil inntre.

Revisor behøver ikke å omtale forholdet i sin beretning dersom samtlige av følgende betingelser er oppfylt:

  1. beløpet er vist særskilt i balansen,

  2. beløpet er behørig omtalt i note til balansen, kfr. § 11-8 nr. 15, og det er angitt hvor stor del av de totale lån og sikkerhetsstillelser som er i strid med aksjeloven,

  3. det er fastlagt en plan for avvikling av forholdet innenfor en periode som synes rimelig i forhold til beløpets størrelse og eventuelt andre forhold, og denne plan er omtalt i noten.

Generalforsamlingen får i dette tilfelle alle de opplysninger som er nødvendige for å ta standpunkt til årsoppgjøret, og også for å godkjenne en avviklingsplan.

Hvis revisor ikke finner styrets informasjon tilstrekkelig, må han gi de tilleggsopplysninger han finner nødvendig. Det er imidlertid heller ikke i dette tilfelle grunnlag for å si at regnskapet ikke bør fastsettes slik det foreligger.

II. Lån/sikkerhetsstillelse kan være innenfor eller i strid med rammebetingelsene i § 12-10, men det er ikke stilt betryggende sikkerhet.

Det må kreves den samme informasjon som under punktene a)-c) foran, samt klart tilkjennegis at betryggende sikkerhet ikke er stilt.

Selv om det er overveiende sannsynlig at fordringen kan og vil bli innfridd ved påkrav, foreligger det en mulighet for at ansvar kan bli gjort gjeldende. Revisor må derfor opplyse om forholdet i sin beretning med henvisning til asl. § 10-9, 3. ledd.

For øvrig må revisor vurdere fordringens godhet på samme måte som enhver annen fordring med de konsekvenser dette innebærer for revisors beretning.»

Ovenstående uttalelse ble avgitt av flertallet av utvalgets medlemmer (8 av 9), mens ett medlem mente at revisor under enhver omstendighet måtte omtale forholdet i sin beretning. Utvalget uttalte videre:

«At det er truffet lovstridige disposisjoner i selskapet, bringer i seg selv ikke årsregnskapet i strid med loven når det gir fullstendig og tilstrekkelig informasjon om slike disposisjoner, og det for øvrig er gjort opp i samsvar med god regnskapsskikk. Revisor kan derfor etter Responsumutvalgets oppfatning ikke anse brudd på § 12-10 i prinsippet for så vesentlig at revisor generelt må uttale at resultatregnskapet og balansen ikke bør fastsettes slik den foreligger.»

Selv om man her hadde noenlunde tilsvarende bestemmelser som man har i dag og Responsumutvalgets uttalelse ga uttrykk for et relativt strengt syn, må det nok konstateres at holdningene til denne type lån er blitt skjerpet. Det fører også til økt oppmerksomhet rundt revisors «håndtering» av slike disposisjoner. Dette har ventelig ført til at man setter enda strengere krav til revisors vurdering og rapportering enn etter de tidligere regler.

Hva skal revisor vurdere?

Det første revisor må vurdere, er naturligvis om lånet ligger innenfor den ramme som er angitt i asl. § 8-1. Dersom det på lånetidspunktet ikke er fattet vedtak om utdeling av utbytte, er det den samlede rammen i § 8-1 som danner grunnlaget for vurdering av om lånet er ulovlig eller ikke. Dvs. at selskapet kan yte lån innenfor rammen av årsresultatet etter det sist fastsatte resultatregnskap tillagt annen egenkapital, men fratrukket de poster som er nevnt under nr. 1-4 i første ledd i § 8-1. Nyttes denne rammen fullt ut til låneytelser, vil det ikke være noe igjen til utbytteutdeling. Utdeles det i en slik situasjon likevel utbytte ved et senere vedtak, må dette få konsekvenser både for revisors plikt til å omtale det ulovlige lån og plikten til å uttale seg om «anvendelse av overskudd er i samsvar med lov og forskrift». I slike tilfeller må revisor vurdere om det skal avgis negativ beretning.

Er vedtaket om utbytte fattet før utlånstidspunktet, må revisor vurdere om det «er noe igjen» av utbytterammen i § 8-1 og følgelig om det resterende er nok til å «dekke» lånet. Går lånet ut over rammen, må revisor påpeke og omtale forholdet.

Utbytte, lån mv. knyttes som nevnt opp mot årsresultat og annen egenkapital etter det sist fastsatte årsregnskap. Utdelinger fra selskapet vil automatisk føre til at selskapets egenkapital blir mindre. Dette vil derfor i seg selv påvirke utbytterammen for neste regnskapsår. Lån, så vel lovlige som ulovlige, har imidlertid ikke den samme virkning på balansen, og det var derfor tvil om hvordan tidligere gitte lån påvirket utbytteutdelingen mv. for senere regnskapsår. Diskusjonen hadde sitt utspring i den tidligere nevnte regel om at det er forholdene på disposisjonstidspunktet som er avgjørende for om et lån er ulovlig eller ikke. Spørsmålet ble tatt opp i forbindelse med enkelte endringer i aksjelovene i 1999. Om spørsmålet er det anført i Ot.prp. nr. 65 (1998-99) s. 33:

«Det er en nyhet etter den nye aksjeloven § 8-7 at det er selskapets stilling på det tidspunkt kreditten eller sikkerhetsstillelsen gis, som er avgjørende for om disposisjonen er lovlig. Etter aksjeloven 1976 måtte vilkårene etter loven (blant annet kravet om at kreditten eller sikkerhetsstillelsen måtte ligge innenfor rammen av fri egenkapital) være oppfylt i hele lånets løpetid. Denne endringen gjør at det etter den nye aksjeloven har blitt mer uklart i hvilken grad allerede inngåtte låneavtaler etter §§ 8-7 flg. begrenser selskapets adgang til senere å foreta disposisjoner som må ligge innenfor fri egenkapital. Departementet foreslår derfor en tilføyelse i § 8-1 første ledd nr. 3 som går ut på at også kreditt og sikkerhetsstillelse etter §§ 8-7 flg. skal komme i fradrag ved beregningen av selskapets frie egenkapital. En slik regel er etter departementets syn nødvendig hvis det skal være noen realitet i kravet etter § 8-7 første ledd om at slike disposisjoner må ligge innenfor rammen av fri egenkapital.

Den foreslåtte regelen innebærer at låneavtaler mv. etter §§ 8-7 flg. begrenser utbyttegrunnlaget så lenge lånet løper (utheving foretatt av CH). Dette gir styret en særlig grunn til å vurdere hensynet til andre aksjeeiere og forholdet til likhetsgrunnsetningen ved inngåelse av slike låneavtaler.

Begrenser adgang innen samme regnskapsår

Selv om det ikke kommer direkte til uttrykk, er det naturlig å forstå loven slik at begrensningene knyttet til fri egenkapital også begrenser adgangen til å foreta forskjellige disposisjoner innenfor ett og samme regnskapsår. Det må legges til grunn at den frie egenkapital, slik denne fremkommer på bakgrunn av balansen og de beregninger som skal gjøres etter § 8-1 første og annet ledd, bare kan benyttes én gang. Det vil for eksempel si at dersom selskapet har ervervet egne aksjer, begrenser det adgangen til senere på året å yte lån etter § 8-7 første ledd eller dele ut utbytte. Dette er ikke regulert i § 8-1, men må antas å følge av lovens system og de hensyn som begrunner reglene.»

Regelen om fradrag i egenkapitalen for verdien av egne aksjer til pålydende (eie eller pant), kom inn samtidig med presiseringen av at tidligere lån skulle komme til fradrag.

I dette ligger at revisor også må se etter at man ved fastsetting av utbytterammene har tatt tilbørlig hensyn til tidligere lån, lovlige eller ulovlige, som måtte være gitt, og til at verdien av eventuelle egne aksjer er tatt med.

Revisor må også kontrollere at et lånevedtak (og også vedtak om utbytte) er fattet av riktig selskapsorgan. Nå er det riktignok foran under Ic påpekt at § 8-7 ikke sier noe om hva som er «riktig selskapsorgan». Det minste revisor må kreve, er imidlertid at det foreligger et styrevedtak. I praksis «oppstår» ofte lån «via en mellomregningskonto» med daglig leder, styremedlem, aksjonær mv. Vedkommende mottar et kontantbeløp som det hevdes skal gå til dekning av utgifter for selskapet. Tilfredsstillende dokumentasjon på utgifter som vedrører selskapet legges imidlertid ikke frem, og i mange tilfelle viser denne mellomregningskonto bare en stigende tendens. I slike tilfelle bør revisors «toleransegrense» ligge nokså lavt. At det også i disse tilfellene må foreligge et gyldig vedtak i et selskapsorgan, er selvsagt.

For øvrig er også jeg av den oppfatning at parallellen til asl. § 8-6, jf. Ic, er nærliggende. Er lånet vesentlig, er det flere aksjonærer, er det gitt på særdeles gunstige vilkår etc., bør revisor kunne kreve at det foreligger et generalforsamlingsvedtak.

Kumulative krav

Som sagt innledningsvis er kravene i § 8-7 (1) kumulative. Det betyr at revisor ikke bare må vurdere om lånet ligger innenfor rammene i § 8-1. Revisor må også vurdere om den sikkerhet som er stilt, er «betryggende». I den sammenheng må revisor skaffe dokumentasjon på så vel verdi som eksistens, hjemmel, eventuelle andre heftelser mv. knyttet til det objekt som er stilt som sikkerhet. I tilfelle hvor sikkerheten i utgangspunktet er betryggende, men det skjer en verdireduksjon mens lånet ennå løper, blir ikke lånet ulovlig, jf. Id. Men her bør revisor påpeke forholdet og oppfordre ledelsen til å kreve tilleggssikkerhet.

I svært mange tilfeller blir lånet ulovlig fordi det ikke er stilt betryggende sikkerhet. I tillegg til at revisor skal uttale seg om det ulovlige lån, må revisor i slike tilfeller også vurdere fordringens godhet på samme måte som revisor må vurdere fordringsmassen for øvrig, jf. uttalelsen fra NSRFs Responsumutvalg, inntatt under «Revisors plikter generelt» punkt II ovenfor. Dersom det er lite sannsynlig at lånet vil bli tilbakebetalt og/eller låntager er lite søkegod, må revisor i tillegg vurdere dette i relasjon til fortsatt drift.

Når det gjelder lån til enkeltpersoner etter § 8-7, må revisor også se etter at det foreligger en låneavtale hvor løpetid og betingelser for øvrig er fastsatt under rimelig hensyntagen til lånets størrelse, sikkerhet mv. Mangler slik avtale, øker sannsynligheten for at lånet i realiteten er et kamuflert uttak.

Ulovlige lån, uttak ut over rammene i § 8-1 mv. kan også ha skattemessige konsekvenser. I tilfeller hvor lånet anses som ikke-reelt, vil lån til aksjonær som arbeider i selskapet normalt bli behandlet som lønn. Skattlegging skjer da i utbetalingsåret. Ikke-reelle lån som utbetales til aksjonær som ikke arbeider i selskapet, vil normalt bli betraktet som utbytte. I tilfelle hvor man betrakter utbetalingen som utbytte, vil det ikke bli gitt godtgjørelse. Det vises for øvrig til Lignings-ABC 2002 ss. 632-633 hvor det er angitt en rekke kriterier som skal legges til grunn ved vurderingen av om lånet er reelt eller ikke.

Er det utbetalt utbytte ut over det som asl. § 8-1 tillater, for eksempel ved at tidligere gitt(e) lån ikke er tatt med ved vurderingen av utbyttegrunnlaget, er det bare den lovlige delen av utbyttet som gir rett til godtgjørelse. Utbetaling ut over rammen vil følgelig bli beskattet med 28% på mottagerens hånd. Selv om aksjeloven instituerer en tilbakebetalingsplikt for den del som er for mye utbetalt, vil skatteplikten inntre dersom det ikke er grunn til å gå ut fra at tilbakebetalingsplikten vil bli oppfylt i løpet av samme inntektsår. Senere tilbakebetaling gir ikke rett til fradrag for tidligere beskattet beløp. Se Lignings-ABC s. 26 flg.

På disse områdene får revisor følgelig et «se etter-ansvar» for at riktig informasjon tilflyter ligningsmyndighetene.

Hva er aktsom handlemåte?

I tillegg til ovenstående vil revisor også alltid måtte vurdere om utbytte/lån kommer i konflikt med § 8-1 annet og fjerde ledd. Hva som er «forsiktig og god forretningsskikk» vil naturligvis bli et tema preget av noe skjønn og vil i første rekke gå mot selskapets konsoliderings- og likviditetsbehov. Avgjørende her må antagelig være hva som er aktsom handlemåte i relasjon til kreditorene og andre interesser knyttet til selskapet. At det etter balansedagen er inntrådt et tap, vil vanligvis kunne konstateres, mens tap som «forventes å ville inntre» kan bli vanskeligere å konkretisere.

Når det spesielt gjelder § 8-10, inneholder denne et absolutt forbud mot at selskapet stiller midler til rådighet eller gir sikkerhetsstillelse for kjøp av aksjer i selskapet eller aksjer/andeler i annet selskap i samme konsern. Får revisor mistanke om slik medvirkning fra selskapets side, må revisor foreta utvidede undersøkelser og om mulig skaffe seg tilstrekkelig informasjon om forholdet. Forbudet i § 8-10 rammer «enten bistanden skjer før, samtidig med eller etter ervervet», slik det var uttrykt i tidligere lov. Selv om dette ikke er sagt uttrykkelig i loven nå, er det understreket i forarbeidene at det samme skal gjelde og at formuleringen ble sløyfet som overflødig. Revisor må følgelig vurdere i det enkelte tilfelle om den finansielle bistanden skjer i forbindelse med aksjeervervet eller det er tale om helt atskilte disposisjoner.

Regnskapsloven § 7-32 inneholder en rekke krav til innholdet i noteopplysninger knyttet til lån og sikkerhetsstillelse. I tilfelle hvor lånet/deler av et lån er ugyldig, bør det - selv om dette ikke er uttrykkelig sagt i lovbestemmelsen - spesifiseres hvor mye lån som er i strid med aksjeloven, jf. uttalelsen fra NSRFs Responsumutvalg. At revisor må påse at noteopplysningene er fullstendige og adekvate, er vel unødvendig å si.

Revisors rapportering av ulovlige lån

Under «Revisors plikter generelt» pkt. II ovenfor har jeg listet opp en del bestemmelser i revisorloven som kan være aktuelle i forbindelse med vurdering og oppfølging av disposisjoner knyttet til lån og sikkerhetsstillelse for aksjonærer og andre. § 5-1 og § 5-2 omhandler revisors plikter generelt og anses omhandlet foran i forbindelse med de vurderinger og undersøkelser revisor må foreta som et ledd i revisjonen. I det etterfølgende har jeg tatt for meg revisors plikt til å rapportere når ulovlige lån mv. er avdekket.

Nummererte brev

Revisorloven § 5-2 fjerde ledd krever at revisor skriftlig bl.a. skal påpeke overfor ledelsen forhold som er knyttet til

  • misligheter og feil som kan føre til feilinformasjon i regnskapet og

  • eventuelt ansvar for medlem av styret m.fl.

Når det gjelder ulovlige lån, kan begge disse punkter være aktuelle. At lånet i seg selv er ulovlig, enten fordi det bryter med rammene i asl. § 8-1 eller fordi betryggende sikkerhet mangler, må alltid omtales i nummerert brev. Revisor må også påpeke hva ulovligheten består i og understreke konsekvensene for årsregnskapet. Mangler sikkerhet og låntager er lite søkegod, må revisor i tillegg påpeke eventuelle konsekvenser for vurdering av fordringsmassen og vurdering av fortsatt drift.

I tilfeller hvor det er nokså sannsynlig at lånet ikke er reelt, men i realiteten et «kamuflert» uttak, må revisor tilkjennegi sitt syn i det nummererte brev og påpeke konsekvensene. Bl.a. må det henvises til de skattemessige konsekvenser et slikt uttak har og, i tilfeller hvor det er usikkerhet knyttet til den fortsatte drift, at uttaket under gitte omstendigheter kan bli karakterisert som konkurskriminalitet.

Revisor har også plikt til å ta opp forhold som kan medføre ansvar for styremedlem m.fl. asl. § 8-11 (2) slår fast at den som har foretatt eller godkjent disposisjonen på vegne av selskapet, er ansvarlig etter reglene i asl. § 3-7. Den siste bestemmelse hjemler en ubetinget tilbakeføringsplikt for de som har medvirket. Denne type disposisjoner må derfor også behandles og omtales som ansvarsbetingende handlinger i det nummererte brevet.

Revisjonsberetningen

Det har vært hevdet at så lenge revisor har påpekt forhold knyttet til ulovlige lån i nummererte brev, har revisor oppfylt sin plikt. Dette er ikke riktig. Man må huske på at et nummerert brev i utgangspunktet er et «internt» brev i den forstand at det er kommunikasjon mellom revisor og ledelsen. Dernest må man huske på at lån, særlig ulovlige lån, vil falle inn under de forhold som revisor etter revisorloven § 5-6 alltid skal uttale seg om:

  • at årsregnskapet er utarbeidet i samsvar med lov og forskrift,

  • at forutsetningen for fortsatt drift er til stede,

  • at anvendelsen av overskudd er i samsvar med lov og forskrift og

  • om det foreligger forhold som kan føre til ansvar for medlem av styret m.fl.

Dersom det er gitt uttilstrekkelig informasjon om lån, lovlige som ulovlige, etter regnskapslovens krav, må revisor alltid omtale forholdet i revisjonsberetningen. I slike tilfeller er ikke regnskapet fullt ut utarbeidet i samsvar med lovens krav. Spørsmålet er likevel om revisor alltid bør omtale ethvert lån i revisjonsberetningen. Responsumutvalget sa at så lenge tilstrekkelig informasjon er gitt i note, behøver revisor ikke omtale lovlige lån. Ett medlem dissenterte imidlertid og mente at lån under enhver omstendighet burde omtales også i revisors beretning. Jeg er tilbøyelig til å være enig med det dissenterende medlem. Lån, lovlige eller ulovlige, er på mange måter et brudd på likestillingsprinsippet i aksjeloven. Disposisjonen favoriserer én eller flere aksjonærer, og kan innebære at de øvrige blir skadelidende, bl.a. gjennom den begrensning av utbyttegrunnlaget som lån og sikkerhetsstillelse innebærer. Det vises i denne sammenheng til det tidligere sitat fra Ot.prp. nr. 65 (1998-99) s. 33 hvor det slås fast at slike låneavtaler begrenser utbyttegrunnlaget så lenge lånet løper. I beretningen bør revisor derfor, etter min mening, henvise til noteinformasjonen og påpeke hvilke virkninger lånene kan få.

I det konkrete tilfelle som Responsumutvalget uttalte seg om, sa utvalget at revisor heller ikke behøver å uttale seg om lån som går ut over rammen i § 8-1 (tidl. § 12-10) så lenge det er stilt betryggende sikkerhet, forholdet er behørig omtalt i note og det ikke er sannsynlig at erstatningskrav blir reist. Dette må være galt. Selv om sikkerheten er betryggende, er lånedisposisjonen i prinsippet ugyldig, det foreligger en tilbakeføringsplikt og i spesielle tilfelle kan det foreligge skattemessige konsekvenser. I slike tilfeller må revisor omtale forholdet, jf. også det etterfølgende om ansvarsforhold. Det kan dessuten inntre forhold som reduserer sikkerheten og evnen til å betale tilbake.

Uttale seg om fortsatt drift

Revisor skal også uttale seg om forutsetningen for fortsatt drift er til stede. Dette innebærer at revisor for det første - og slik Responsumutvalget uttalte - må «vurdere fordringens godhet på samme måte som enhver annen fordring med de konsekvenser dette innebærer for revisjonsberetningen». Er det gitt ulovlige lån og mulighetene for tilbakebetaling er små samtidig som dette vil kunne påvirke mulighetene for fortsatt drift, må revisor gi klart uttrykk for dette i revisjonsberetningen. Dette må etter min oppfatning gjelde enten lånet er omtalt i styreberetning/noter eller ikke.

I tilfelle hvor lånet, eventuelt summen av lån og utbytte, er i konflikt med rammene i § 8-1, må revisor dessuten påpeke i revisjonsberetningen at anvendelsen av overskudd ikke er i samsvar med lov og forskrift. Jeg minner igjen i denne sammenheng om at enhver låneavtale begrenser utbyttegrunnlaget så lenge lånet løper.

Det er foran påpekt at ethvert lån som er i strid med rammene i § 8-1, som det ikke er stilt tilstrekkelig sikkerhet for eller som formelt sett er uriktig behandlet, utløser et ansvar for tilbakeføring, eventuelt et erstatningsansvar, jf Ib. Dette innebærer at revisor alltid må omtale ulovlige lån i revisjonsberetningen som et ledd i sin plikt til å omtale forhold som kan føre til ansvar for styremedlem m.fl.

Om de ulike situasjoner som er angitt foran skal føre til en påpekning (presisering), et forbehold eller negativ beretning, må vurderes ut fra forholdene i den konkrete situasjon.

Andre reaksjonsformer fra revisor

Det er naturligvis viktig at revisor rapporterer slik det fremgår foran under pkt. c. I mange tilfeller vil det være særlig viktig at informasjonen om lån, eventuelt ulovlige lån, kommer frem til omverdenen. Det kan imidlertid være tilfeller hvor revisor i tillegg bør reagere på annen måte.

Manglende underskrift på følgeskjema

I mange tilfeller vil et lån, spesielt ulovlige lån, kunne være et forsøk på et fordekt uttak fra selskapet. I andre tilfeller kan det være spørsmål om uttaket er lønn eller lån. En sak knyttet til den siste problemstilling ble behandlet av HR i en dom av 4. mars 1998, Rt. 1998 s. 383:

«Enestyres og daglig leders uttakk fra selskapet ble ført via en mellomregningskonto (far til daglig leder var eneste aksjonær). Via mellomregningskonto ble det betalt en rekke utgifter for daglig leder mens hans lønn ble godskrevet kontoen. Revisor påpekte gjentatte ganger forholdet gjennom nummererte brev, og ba om at forholdet ble ordnet. Til tross for dette økte saldoen på kontoen. Etter et par år ble det, også etter krav fra revisor - og etter at ligningsmyndighetene hadde tatt saken opp - laget en formell låneavtale hvor et årlig nedbetalingsbeløp ble fastsatt. Lånet skulle imidlertid være rentefritt så lenge faren var eneeier. Alle rettsinstanser fant at utbetalingene i sin helhet måtte anses som lønn og at vilkårene for å ilegge tilleggsskatt også var til stede. At det forelå en låneavtale ble ikke tillagt vekt da denne ble utformet i ettertid.»

I tilfeller hvor revisor mener at lånet er et fordekt uttak, bør derfor revisor, i tillegg til å ta forholdet opp gjennom nummerert brev og i revisjonsberetningen, unnlate å undertegne på følgeskjema. Dette vil gi ligningsmyndighetene et varsel om at forholdet bør undersøkes.

Skal revisor frasi seg oppdraget?

Etter revisorloven § 7-1 har revisor plikt til å frasi seg oppdraget dersom det er avdekket og påpekt et vesentlig brudd på lov eller forskrift, og den revisjonspliktige unnlater å rette forholdet. Det er derfor reist spørsmål om revisor har plikt til å frasi seg oppdraget i ethvert tilfelle hvor det er avdekket et ulovlig lån og forholdet ikke rettes. Man kan neppe svare et kategorisk ja på dette. Revisor må vurdere i det enkelte tilfelle om det ulovlige lån er av en slik karakter at det må benevnes som «et vesentlig brudd» på lovgivningen. Er det åpenbart eller sannsynlig at lånet i realiteten er et fordekt uttak fra foretaket, vil imidlertid plikten til å frasi seg oppdraget inntre nokså raskt. Denne type uttak grenser i mange tilfelle opp mot økonomisk kriminalitet, og da er vesentlighetsgrensen lav. Det samme gjelder i tilfeller hvor mulighetene for tilbakebetaling er små samtidig som den manglende tilbakebetaling har eller kan ha stor betydning for selskapets fortsatte drift.

Det er ikke tilstrekkelig at revisor, år etter år, påpeker det ulovlige lån i nummerert brev og i sin revisjonsberetning. På et eller annet tidspunkt må revisor si at «nok er nok» og frasi seg oppdraget. I praksis, særlig når det gjelder lån som oppstår via de nevnte mellomregningskonti, skjer det ofte at revisor påpeker forholdet i år 1 og ber det rettet. År 2 har saldoen økt til tross for revisors tidligere og nye påpekning. Dukker da forholdet - kanskje med ytterligere økt saldo - opp i år 3, da er tiden inne for revisor til å frasi seg oppdraget.

Bare én ting å gjøre!

I et annet tilfelle fra praksis fikk revisor forespørsel om å revidere et nystiftet selskap A. Revisor aksepterte oppdraget og avga - etter at nødvendige undersøkelser var gjennomført - bekreftelse på at aksjekapitalen på kr 500 000 var innbetalt kontant. Kort tid etter får samme revisor forespørsel om å revidere et annet nystiftet selskap B. Stifter var den samme som hadde stiftet selskap A (ikke datterselskap). Igjen sier revisor seg villig til å påta seg oppdraget, foretar alle nødvendige undersøkelser og bekrefter kontant innbetaling av aksjekapitalen på kr. 500 000. Revisor oppdager så at hele aksjekapitalen på kr. 500 000 i selskap A er tatt ut som ulovlig lån og benyttet til å stifte selskap B. Her er det bare en ting å gjøre: Sette en kort frist for å bringe forholdet i orden og, hvis det ikke skjer, frasi seg begge oppdragene.

Å angi faste kriteria for når revisor skal frasi seg oppdraget når man står overfor ulovlige lån er vanskelig. Som nevnt må revisor selv vurdere forholdene i det konkrete tilfelle og avgjøre om det ulovlige lån er av en slik alvorlig karakter for selskapet eller ansvarsforholdene at revisor bør frasi seg oppdraget.

Oppsummering

Aksjelovens regler om begrensninger i adgangen til å gi lån til aksjeeiere mv., er utformet for å hindre at det skjer uttak fra foretaket ut over de rammer som lovgivningen selv har satt. Oppmerksomheten rundt denne type «uttak» er skjerpet den senere tid, og det er derfor viktig at revisor følger opp og ser etter at all nødvendig informasjon knyttet til denne type lån, og spesielt de ulovlige lån, kommer frem. Når det gjelder de ulovlige lån, kan revisor ikke foreta noen skjønnsmessig vurdering av lånets vesentlighet før rapportering skjer gjennom nummerert brev og revisjonsberetning. Aksjelovens tilbakeførings- og ansvarsregler gjelder uten hensyn til lånets størrelse og vesentlighet, og konsekvensen blir følgelig at revisor må rapportere ethvert ulovlig lån. Ved vurderingen av om revisor skal frasi seg oppdraget, må revisor imidlertid kunne vurdere om det ulovlige lån er av en slik karakter at man står overfor det «vesentlige» lovbrudd som § 7-1 første ledd forutsetter.