logo

Ivaran Shipping AS:

Høyesterett frifant revisor

Saken mellom Ivaran Shipping AS og revisor/forsikringsselskapet har fått sin endelige avklaring i Høyesterett (HR). Ved den tidligere behandling for byretten og lagmannsretten kom de to instanser til ulikt resultat: Byretten frifant revisor mens lagmannsretten ila revisor erstatningsansvar. Høyesterett er nå kommet til samme resultat som byretten.

Lagmannsrettens dom er utførlig gjennomgått i R&R nr. 1/2002 s. 28. flg. Når det gjelder saksforholdet, har jeg derfor begrenset meg til å ta med forhold som HR viser til og legger vekt på i dommen.

1. Generelt om rettsgrunnlaget som HR bygger på.

Når det gjelder vurdering av dommen, må man være oppmerksom på at saken knytter seg til forhold i årene 1991-93. HR har derfor lagt aksjeloven av 1976, revisorloven av 1964 og forskrift om revisjon og revisorer av 1990 til grunn for sin avgjørelse. Videre sier førstvoterende i denne sammenheng:

«Jeg peker på at en vanskelighet ved fastleggingen av kravene er at det er på det rene at revisor i dag har et noe videre ansvarsområde enn på begynnelsen av 1990-tallet, uten at det er enkelt å si hva endringene nærmere innebærer, eller når de har inntrådt.»

Det er videre understreket at et brudd på «god revisjonsskikk» ikke uten videre og i seg selv er erstatningsbetingende. Bruddet må vurderes ut fra de konkrete forhold og i relasjon til spørsmålet om bruddet har hatt konsekvenser.

Som et generelt rettslig utgangspunkt er det også lagt til grunn at det gjelder et strengt profesjonsansvar, men at det likevel er rom for en viss kritikkverdig atferd før det blir tale om erstatningsbetingende uaktsomhet. Det vises i denne sammenheng også til HR-dom av 01.04.03 (sak nr. 2002/443), Rt. 1995 s. 1350 og Rt. 2000 s. 675 hvor det samme syn er gjort gjeldende.

Et sentralt spørsmål i saken knyttet seg til ansvarsfordelingen mellom styret og revisor i forhold til forskjellige oppgaver i selskapet. HR viser i denne sammenheng til at aksjeloven (1976) § 8-7 første ledd fastsatte at forvaltningen av selskapets anliggender hører under styret og administrerende direktør, mens revisors plikter, jf. aksjeloven § 10-7 første ledd og revisorloven (1964) § 6 første ledd, i stor grad knyttet revisors plikter opp mot regnskapet og årsoppgjøret. Det legges imidlertid til at også revisors plikter i noen grad er knyttet til forvaltningen av selskapet gjennom formuleringen om at revisor «««i» den grad det følger av god revisjonsskikk» skulle granske «behandlingen av «selskapets» anliggender for øvrig»». Det legges så til:

«Uttrykket «behandlingen av «selskapets» anliggender for øvrig» var nytt i aksjeloven av 1976. Uttalelser i proposisjonen som lå til grunn, må etter min mening oppfattes i retning av at dette ikke skulle pålegge revisor omfattende nye plikter, se Ot.prp. nr. 19 for 1974-75 side 146-147, der det først redegjøres for dagjeldende rett og blant annet uttales:

«Revisors oppgaver er i første rekke knyttet til regnskapet og årsoppgjøret. Etter aksjeloven § 91 skal han dessuten foreta nærmere undersøkelser dersom det fra tillitsmenns eller funksjonærers side er vist ansvarsbetingende uaktsomhet. Derimot er det vanlig oppfatning at revisor ikke skal foreta noen kritisk gransking eller vurdering av hensiktsmessigheten og forsvarligheten av de enkelte forvaltningsdisposisjoner (forvaltningsgransking),!»»

Proposisjonen gjengir videre en uttalelse fra Handelsdepartementet, som gir uttrykk for at den foreslåtte nye formuleringen kunne «skape uklarhet i oppfatningen av ansvarsfordelingen mellom revisor og selskapets administrasjon». Justisdepartementet, som opprettholdt den foreslåtte formuleringen, uttalte til dette blant annet at ««i» praksis er styrets disposisjoner i forholdsvis beskjeden utstrekning gjenstand for kritisk vurdering, og det er liten grunn til å gi bestemmelser som hindrer revisor fra å ta opp et forhold som han ut fra sin fagkunnskap mener bør tas opp med bedriftsforsamling/representantskap eller eventuelt med generalforsamlingen». Departementet understreket altså revisors kompetanse til å engasjere seg på dette området, ikke hans plikt.

Førstvoterende viser videre til at Stortinget i 1989 forkastet et forslag om at revisor skulle se etter at ledelsens plikt til å ordne formuesforvaltningen på betryggende måte og med forsvarlig kontroll, var oppfylt. Likeledes vises til at forslag om tilføyelse i aksjeloven § 10-9 om at revisjonsberetningen skulle inneholde en uttalelse om selskapets interne kontroll, også ble forkastet. Riktignok, sier HR, fikk man i forskrift bestemmelser som supplerte lovbestemmelsene og som kan gi inntrykk av at man hadde relativt omfattende plikter for revisor på dette området. Ut fra lovarbeidene og lovhistorien fant imidlertid HR at disse forskrifter måtte tolkes relativt restriktivt. Det var for øvrig enighet mellom partene om at ansvaret for den rent kommersielle formuesforvaltning hviler på styret, ikke på revisor. Uenigheten gikk på det som HR betegner som «den formelle kontroll med formuesforvaltningen», bl.a. kontrollen med om daglig leder hadde den nødvendige autorisasjon til å foreta visse disposisjoner og om den interne kontroll var organisert tilfredsstillende. Det sies videre i dommen om dette:

«Det fremgår av det jeg har redegjort for, at lovgivningen tilla revisor visse oppgaver også her. Men når vi er utenfor de oppgavene som knytter seg til årsoppgjør og regnskap, må utgangspunktet etter min mening være at primæransvaret for å føre kontroll med .. disposisjoner lå hos styret. Revisors plikt måtte først og fremst være å reagere hvis han var blitt oppmerksom på uregelmessigheter som kunne gi fare for tap, og som han måtte regne med at styret ikke kjente til. I vurderingen må det få betydning hvilke kunnskaper henholdsvis revisor og styret hadde, og hvilke kunnskaper revisor måtte regne med at styret hadde.»

Førstvoterende går deretter inn på de enkelte klagepunkter mot revisor.

2. Kontroll av daglig leders autorisasjon til å drive valutahandel.

Når det gjelder de faktiske forhold knyttet til valutahandelen, viser jeg til fremstillingen i R&R nr. 1/2002 s. 28. Her pekes bare kort på at daglig leder hadde drevet valutahandel i et omfang langt ut over det som var rene sikringsformål. Saksøker (selskapet) hevdet at det var ansvarsbetingende uaktsomt av revisor ikke å foreta nærmere kontroll av daglig leders autorisasjon når valutahandelen hadde et slikt omfang.

HR peker her på at det, etter informasjon som var gitt, ikke var uvanlig innen shipping å drive valutahandel ut over det som rene sikringsformål skulle tilsi. Det pekes også på at daglig leder utad fremsto med eneprokura. Hans adgang innad til å stå for valutahandel var regulert i et styrevedtak fattet kort tid etter ansettelsen. Vedtaket bar overskriften «Daglig drift av selskapet - Overgangsordning» og sa at ved kjøp og salg av valuta skulle forhåndsgodkjennelse inntil videre gis av styrets formann eller den han bemyndiget før bindende avtale kunne inngås. Om dette forhold uttaler HR:

«Både ordene «inntil videre» og overskriften gir inntrykk av at forhåndsgodkjenning fra styreformannen var en overgangsordning for den nye administrerende direktøren. ! har forklart at denne ordningen varte frem til sommeren 1991. Både revisor ! og en annen av revisorene i teamet hadde fått opplyst fra den tidligere ansvarlige revisor, som hadde deltatt i et styremøte i mai 1991, at ! hadde fullmakt til å foreta valutahandel, og at styret var kjent med at han drev med det. Jeg kan ikke se at styrebeslutningen fra 20. mars 1991 ga grunnlag for at revisor i forhold til styret hadde en særlig plikt til å undersøke om de enkelte valutahandler var autorisert. Også byretten og lagmannsretten har lagt til grunn at begrensningen av administrerende direktørs kompetanse som lå i styrebeslutningen, bare gjaldt for en overgangsperiode.

En rekke forhold taler dessuten entydig i retning av at styret var klar over og godtok at !. drev valutahandel i ganske betydelig omfang. Jeg peker først på at styret hadde høy kompetanse innen både shipping og valutahandel, og at det var hyppige styremøter - 8 til 10 ganger i året. Det var også hyppig kontakt med ! «daglig leder» og !., som foruten å være styremedlem i Ivaran Shipping var hovedaksjeeier og konsernsjef.»

Førstvoterende viser deretter til opplysninger om valutahandel som ble lagt frem på en rekke styremøter: Styret gjentok at det var åpnet handlelinjer for valutahandel i flere banker, noe som indikerer valutahandel av betraktelig omfang. Det ble jevnlig lagt frem rapporter der valutahandel var et gjennomgående tema, i flere tilfelle med rapport av betydelige gevinster. På grunn av uriktig føring av transaksjoner knyttet til valuta, måtte årsregnskapene for 1992 og 1993 rettes etter styrebehandling. Førstvoterende avslutter dette punkt med følgende:

«Revisor hadde en langt mindre hyppig kontakt med ! enn styret hadde, revisor fikk ikke rutinemessig hans rapporter til styret, og revisor reviderte ikke tertialregnskapene. Samtidig var revisor kjent med at styret hadde godtatt opprettelsen av handlelinjer, at styret fikk opplysninger om betydelig valutahandel, og at styret var klar over rettingen av årsregnskapet som måtte foretas, uten at styret ut fra dette reagerte overfor !. På denne bakgrunn kan jeg ikke se at revisor opptrådte ansvarsbetingende uaktsomt ved ikke å ha foretatt undersøkelser omkring !. autorisasjon utover det som ble gjort.»

3. Revisjonsrapporter - oversendelsesmåte og oppfølging.

Revisor ble bebreidet at han ikke hadde sørget for at revisjonsrapportene - de nummererte brevene - ble sendt direkte til styret. Det var på det rene at én rapport var kommet til styrets kunnskap, mens nr. 2 og 3 - i den ene var det bl.a. pekt på svak kontroll i selskapet og forslag om innføring av et EDB-system for valutahandel - ikke var videreformidlet til styret. Disse var sendt i to eks. til daglig leder. Det ene eksemplaret hadde påskrift om kopi til styrets formann.

HR peker på at tidligere lovbestemmelser ikke sa noe klart om hvem som er adressat for nummererte brev og at det var ulik praksis for om nummererte brev ble sendt daglig leder eller styret. HR ga uttrykk for at etter ordlyden måtte lovens og forskriftens krav være oppfylt i begge tilfelle, men det legges til:

«Oversendelse til administrerende direktør kunne likevel ikke være tilstrekkelig hvis revisor hadde grunn til å frykte at administrerende direktør ville holdt skjult for styret opplysninger i rapporten som styret burde bli kjent med.»

I dommen vises det til at det var på det rene at den første revisjonsrapporten var fremlagt for og behandlet av styret. HR fant heller ikke spesielt urovekkende forhold knyttet til den interne kontrollen. Det hadde nemlig vært et møte høsten 1993 og en befaring som ledd i vurderingen av om man skulle kjøpe EDB-system for å holde oversikt over valutahandelen - slik revisor hadde foreslått. Riktignok skjedde det ikke slik anskaffelse, men det skyldtes også at man ga uttrykk for å ville trappe ned valutahandelen (hvilket også skjedde i en periode). Også her peker HR på henholdsvis styrets og revisors mulighet til å skjønne hva daglig leder drev med. På dette punkt konkluderes det slik:

«Ivaran Shippings andre bebreidelse i forhold til revisjonsrapport nr. 2 og 3 er at revisor ikke fulgte dem opp overfor styret når det viste seg at styret ikke kommenterte rapportene. Etter det som er opplyst, varierte det i hvilken grad selskapenes styrer på denne tiden ga tilbakemelding på rapportene. Overfor administrasjonen i Ivaran Shipping var, som jeg nettopp har omtalt, forslaget i rapport nr. 2 om å vurdere et EDB-system fulgt opp. Når det gjelder revisjonsrapport nr. 3, hadde revisor ut fra referatet fra et styremøte 20. april 1994 fått inntrykk av at revisjonsrapporten var diskutert der, og at den lå til grunn for tiltak som styret vedtok. For øvrig ville en oppfølging fra revisor av denne rapporten ikke i noe fall ha skjedd før langt ute i 1994, på et tidspunkt da det ville være for sent til å avverge tapet. Jeg viser også til de momentene jeg har pekt på når det gjelder revisors plikt til å påse at rapportene var kommet frem til styret, og kan heller ikke her se at revisor har vært erstatningsbetingende uaktsom.»

4. Burde revisor ha reagert på grunn av indikasjon på misligheter?

Fra saksøker var det anført at det var så mange indikasjoner på misligheter at revisor burde ha reagert overfor selskapet.

Førstvoterende viste til at daglig leder hadde en solid faglig bakgrunn og fremsto som tillitvekkende. Eventuelle indikasjoner på karaktersvakheter burde styret være nærmest til å fange opp. Igjen vises det til de momenter som er anført i forbindelse med kontroll av autorisasjon av valutahandelen og oversendelsen av de nummererte brev, særlig gjelder dette vurderingen av hva revisor måtte kunne gå ut fra at styret kjente til i forbindelse med valutahandelen. «Det som er kommet frem i ettertid om overføring av «pips» til egen bankkonto, kunne revisor uansett ikke hatt mulighet for å avdekke på dette tidspunkt», sier HR. Følgelig konkluderes det med at heller ikke på dette punkt er revisors forhold erstatningsbetingende uaktsomt.

5. Revisors planlegging av revisjonen for 1993.

Saksøker hevdet at planleggingen av revisjonen for 1993 var mangelfullt planlagt når det gjaldt oppmerksomhet rettet mot valutahandelen, særlig i betraktning av erfaringene med feil året før. Etter å ha vist til den norm for planlegging av revisjonsoppdrag som gjaldt den gang, sier HR at dersom feil i planleggingen skal ha erstatningsrettslig relevans, må feilene ha fått betydning for det revisor videre foretok seg. Man gikk imidlertid ikke nærmere inn på relevansbetraktningene da man ikke kunne se at det var grunnlag for å kritisere planleggingen av revisjonen.

HR viser i den sammenheng til at det forelå et «planleggingsmemo» for hvert av årene 1992 og 1993, hvor det særlig var to områder oppmerksomheten var rettet mot. Valutaterminforretningene var identifisert som ett av disse. HR fortsetter så:

«Revisor var altså ved planleggingen av revisjonen oppmerksom på at dette var et problemområde. Revisor la også riktig til grunn at den interne kontrollen i selskapet var for dårlig til at revisor kunne basere seg på en systemrevisjon, slik at det skulle foretas såkalt fokuserende substanskontroll. Når det gjelder internkontrollen, viser jeg til ellers til det jeg har redegjort for foran i! «her pkt. 3. CH» om revisors kontakt med administrasjonen om et EDB-system og !.’s opplysning om at valutahandelen skulle trappes ned.»

6. Mangelfull kontroll av pantsettelse av bankkonti.

Saksøker kritiserte også revisor for at han ikke hadde påsett at det i note til regnskapene ble gitt informasjon om pantsettelse av to bankkonti, slik aksjelovens 11-6 krevde. Revisor hevdet at han ved revisjon av regnskapet for 1992 hadde fått bekreftet at pantet i én av bankene var frigitt og at det knyttet seg usikkerhet omkring et annet. Det ble etter hvert brakt på det rene at ved årsskiftet 1993/94 var to bankinnskudd pantsatt, uten at det knyttet seg effektiv gjeld til pantsettelsene. Da dette var klarlagt, var revisjonsberetning avgitt og forholdet ble tatt opp i nummerert brev.

HR påpeker at det er uklarheter rundt saksforholdet og hva slags informasjon revisor bygde på. Det siste var ikke dokumentert, slik det i og for seg burde, men det ble ikke gått nærmere inn på dette punkt da man så det som klart at kravet til årsakssammenheng ikke var oppfylt. Når det gjelder årsakssammenheng, vises til at styret neppe ville reagert annerledes om noteinformasjonen hadde vært der: Styret kjente til tidligere rettelser i regnskapene som følge av valutahandelen, revisor hadde hatt en samtale med styreleder og gitt opplysninger som klart måtte være mer foruroligende enn en note om pantsettelse av bankkonti uten tilknyttet effektiv gjeld, og styreleder ga selv uttrykk for at han gjennom telefonsamtalen med revisor oppfattet valutahandelen som langt mer omfattende enn han tidligere hadde vært klar over. Informasjon om pantsettelsen ville etter førstvoterendes syn ikke påvirket styrets videre handlinger.

7. Manglende forbehold eller presiseringer i revisjonsberetningene for 1992 og - særlig - 1993.

På dette punkt ble revisor kritisert av saksøker for ikke å ha tatt forbehold eller foretatt presiseringer knyttet til manglende internkontroll og resultatoppfølging samt de nevnte pantstillelser av bankkonti. HR uttalte til dette:

«Allerede av den grunn at det i ettertid ikke er konstatert vesentlige feil i resultatregnskap og balanse i selskapet, virker det problematisk å bebreide revisor for ikke å ha omtalt mangler i internkontrollen som kunne medført slike feil. I tillegg viser jeg til at situasjonen var at revisor ved telefonsamtalen 11. mars 1994 med styrets formann hadde gitt opplysninger om mangler ved internkontrollen og om valutahandelen. Hvorvidt det var grunn til i tillegg å ta inn et forbehold eller en presisering i revisjonsberetningen, måtte avhenge av et revisjonsfaglig skjønn. Jeg kan - som lagmannsretten - ikke se at revisors uttalelse bør betegnes som uaktsom.»

8. Kommentarer til dommen.

HR-dommen, som altså frifant revisor på alle punkter, gir en rekke viktige signaler. Disse er kommentert nedenfor.

Rettsgrunnlaget. Selv om HR bygde på tidligere aksjelov og revisorlov, kan det neppe sies at det har skjedd store og prinsipielle endringer knyttet til rettsgrunnlaget. Begrepet «god revisjonsskikk» og ansvaret knyttet til dette, er naturligvis i stadig utvikling uten at man enkelt kan si hva «endringene nærmere innebærer, eller når de har inntrådt». Endringene i revisorloven kan på mange måter mer karakteriseres som en sterkere fokusering på og lovfesting av en etablert praksis enn som innføring av nye prinsipper. Dette gjelder for eksempel

  • hele formålsbestemmelsen, § 5-1, inklusive fokuseringen på at revisor skal bidra til å forbygge misligheter og feil,

  • § 5-2 om revisors plikter, spesielt fjerde ledd med krav til innhold i nummererte brev, jf. § 5-4,

  • den utvidede undersøkelsesplikt og dokumentasjonskravene i § 5-3 og

  • angivelse av forhold som skal omtales i beretningen etter § 5-6.

Men selv om vi har fått disse nye bestemmelsene, er det min oppfatning at resultatet i den aktuelle saken neppe ville blitt annerledes om man hadde lagt de nye lovbestemmelsene til grunn.

Det er for øvrig grunn til å merke seg HRs understrekning av at det for revisorer må være et strengt profesjonsansvar. Et hvert brudd på god revisjonsskikk kan imidlertid ikke uten videre anses som erstatningsbetingende uaktsomhet. Forholdene må vurderes i det enkelte tilfelle og det må være rom for en viss kritikkverdig atferd før det blir tale om erstatningsbetingende uaktsomhet.

Kontrollen av autorisasjon til å drive valutahandel. Selv om revisor, verken tidligere eller nå, har ansvar for kontroll med formuesforvaltningen i den forstand at man skal vurdere hensiktsmessigheten av forvaltningshandlinger, ligger det en plikt til å se etter at kontrollen med formuesforvaltningen er betryggende. Dette fremgår nå av annet ledd i § 5-1. Tilsvarende syn er lagt til grunn av HR. Det interessante i saken er at HR forankrer revisors plikt til å reagere i forhold til det «han måtte regne med at styret ikke kjente til», og dessuten må det ha betydning «hvilke kunnskaper henholdsvis revisor og styret hadde, og også hvilke kunnskaper revisor måtte regne med at styret hadde».

Ved den konkrete vurdering la HR også vekt på at styret hadde høy kompetanse, at flere forhold trakk i retning av at styret kjente til og godtok den omfattende valutahandelen. Uttalelsene fra HR må tolkes i den retning at revisors aktsomhetsplikt og oppfølgingsplikt kan tenkes å være mer omfattende i tilfeller hvor styret ikke har tilstrekkelig kompetanse, og hvor det ikke foreligger omstendigheter som tyder på at styret har informasjon om et bestemt forhold. Revisor må med andre ord også trekke inn slike forhold i sin vurdering av hvordan en sak skal følges opp og hvordan kontaktlinjene bør være.

Nummererte brev. Også den nye loven sier at nummererte brev skal sendes til «den revisjonspliktiges ledelse». Vi har altså den samme rettstilstand som tidligere: Den lovpålagte plikt er oppfylt enten man sender brevene til daglig ledelse eller til styreleder/styret. I flere saker har det imidlertid vært diskusjonstema om revisor burde fulgt opp overfor styret. I den konkrete sak legger HR igjen vekt på forhold som tydet på at styret var kjent med de nummererte brev, og til en viss grad på kompetansen hos styret. Det legges imidlertid til at dersom revisor hadde grunn til å frykte at daglig leder holdt tilbake informasjon, hadde oversendelse til daglig leder ikke vært tilstrekkelig.

Igjen må jeg påpeke at det synes som om revisors aktsomhetsplikt og oppfølgingsplikt kan være mer omfattende når styrekompetansen er lav og det verken av styreprotokoller eller annet fremgår at styret har hatt kjennskap til nummererte brev. Av hensyn til revisors egen «sikkerhet» bør det derfor være en god leveregel at man sørger for å sende nummererte brev til styremedlemmene - selv om dette foreløpig ikke er noe lovkrav.

Oppfølging av indikasjon på misligheter. Den nye loven har i annen setning i § 5-3 første ledd en bestemmelse som utløser utvidet undersøkelses- og dokumentasjonsplikt når revisor får mistanke om forhold som kan innebære misligheter. I saken vurderer HR det slik at revisor måtte gå ut fra at styret kjente til forholdene. Dessuten legges det vekt på at revisor uansett ikke hadde hatt mulighet til å avdekke forholdene. Jeg antar at resultatet ville blitt det samme etter de nye reglene, selv om det er en nyanseforskjell mellom lovens utvidede undersøkelsesplikt når det oppstår forhold som «tilsier at det kan foreligge misligheter», og HRs vektlegging av at revisor ikke hadde «mulighet for å avdekke misligheter på dette tidspunkt».

Planlegging av revisjonen. Avgjørende for HR var at revisor hadde vært «oppmerksom på at dette hadde vært et problemområde» og hadde tatt hensyn til dette ved valg av revisjonshandlinger. Dette kom frem i planleggingsmemoet. Når det spesielt gjaldt svakhetene ved den interne kontrollen, la HR også vekt på kontakten som hadde vært om EDB-system m.v. I dette ligger en understrekning av betydningen av at revisor i sin dokumentasjon viser at man har sett problemområdet og har handlet deretter. Dokumentasjon i denne sammenheng er særdeles viktig.

Mangelfull kontroll med pantsettelsene. Jeg påpeker at på dette punktet var det mangel på årsakssammenheng som var avgjørende for resultatet av dommen. Hvis det her hadde vært tilstrekkelig årsakssammenheng, kunne resultatet blitt et annet. Jeg viser her til at HR sier det er uklarheter rundt saksforholdet og at revisor ikke hadde dokumentert hvilken informasjon han bygde på - slik han i og for seg burde ha gjort. I dette ligger at hadde man hatt tilstrekkelig årsakssammenheng, ville revisor ventelig hatt problemer med dokumentasjonen av at kontrollen var gjennomført på en tilfredsstillende måte.

Manglende forbehold eller presiseringer i revisjonsberetningen. På dette punktet legger HR vekt på at det i ettertid ikke er konstatert vesentlige feil i resultatregnskap og balanse og at det derfor er vanskelig å bebreide revisor at han ikke har omtalt mangler som kunne medført slike feil. I en erstatningsrettslig sammenheng er dette riktig. Slike mangler ved den interne kontroll som her var påpekt, etterlater imidlertid alltid en mulighet for at det kan forekomme vesentlig feil. Etter god revisjonsskikk ville det nok derfor vært riktig med forbehold eller presisering - avhengig av alvorligheten - selv om unnlatelse i dette konkrete tilfelle ikke medførte erstatningsrettslige konsekvenser.

Domsslutningen. HR frifant, som det fremgår, revisor enstemmig på alle punkter. HR fant også at saken var så klar at saksøker ble ilagt alle saksomkostninger.