Fra enveiskjøring til kretsløp
Norsk økonomi er bare to prosent sirkulær. Skal vi lykkes med omstillingen, må det bli lønnsomt å reparere, ombruke og gjenvinne. Virksomhetene må få bedre oversikt over ressursene som allerede finnes i verdikjedene. Her har økonomi-, regnskaps- og revisjonsmiljøene en viktig rolle.
Bare to prosent av norsk økonomi er sirkulær. Til sammenligning ligger EU-gjennomsnittet på rundt 12 prosent, mens land som Nederland og Østerrike har nådd mellom 20 og 30 prosent.
Norsk økonomi er i hovedsak innrettet som en enveiskjørt gate: Vi utvinner råvarer, produserer varer, bruker dem og kaster dem. Resultatet er at verdifulle materialer forsvinner ut av kretsløpet, samtidig som virksomhetene blir mer avhengige av nye råvarer, globale forsyningskjeder og ustabile markeder.
Bare to prosent av norsk økonomi er sirkulær*Circular Norway. Til sammenligning ligger EU-gjennomsnittet på rundt 12 prosent, mens land som Nederland*Circular material use rate | Netherlands | Europe›s environment 2025 (EEA) og Østerrike har nådd mellom 20 og 30 prosent. Norges materialfotavtrykk er 37 tonn per innbygger*Nasjonale indikatorer for sirkulær økonomi – SSB. Det er mer enn det dobbelte av EUs gjennomsnitt.
Norge trenger en modernisering. Norge skal leve av det vi skaper, ikke bare av det vi har skapt. Det er et spørsmål om konkurransekraft, forsyningssikkerhet, risiko og lønnsomhet. Sirkulær økonomi handler om å holde produkter, komponenter og materialer i bruk så lenge som mulig. Det gjelder ikke bare klær, emballasje og elektronikk, men også byggematerialer, stål, industrimaskiner, skip og annen kapitalintensiv infrastruktur.
Lineære løsninger er fortsatt billigst
Den mest grunnleggende barrieren er økonomisk: Det er gjennomgående billigere å kjøpe nytt enn å reparere, ombruke eller gjenvinne. Over halvparten av virksomhetene i Skifts gapanalyse, som utarbeides sammen med Deloitte, peker på dette som en kritisk hindring.
Ombruk av byggkomponenter kan være teknisk fullt mulig, men sortering, dokumentasjon, sertifisering, lagring og transport gjør ofte brukte materialer dyrere enn nye. Jomfruelig plast kan være billigere enn resirkulert plast, og primærstål kan utkonkurrere stål produsert av skrap. Klima- og miljøkostnadene ved uttak, produksjon og avfall er i liten grad synlige i prisen.
Dermed blir virksomhetenes bedriftsøkonomisk rasjonelle valg ikke nødvendigvis det mest lønnsomme valget for samfunnet. Regjeringens ekspertgruppe for sirkulær økonomi oppsummerte utfordringen godt: Det må bli dyrere å kjøpe nytt og enklere å reparere, ombruke og gjenvinne.
Skatte- og avgiftssystemet bør derfor i større grad belønne sirkularitet. Det kan innebære avgifter på jomfruelige råvarer, krav om innblanding av gjenvunnet materiale, redusert merverdiavgift på reparasjoner og risikoavlastning for virksomheter som investerer i sirkulære produksjonsprosesser. Offentlige anskaffelser, som utgjør over 800 milliarder kroner årlig, kan samtidig skape etterspørselen som trengs for å bygge markeder for ombrukte og resirkulerte produkter.
Vi må vite hva produktene består av
En sirkulær økonomi forutsetter også langt bedre informasjon. Virksomheter kan vanskelig reparere, ombruke eller gjenvinne produkter dersom de ikke vet hva de inneholder, hvordan de er produsert, eller hvor komponentene befinner seg.
I tillegg til standardisering, er digitale produktpass en viktig del av den nye sirkulære infrastrukturen. EU har gjennom økodesignforordningen lagt grunnlaget for produktpass for en rekke produktgrupper. Kravene vil gradvis få betydning for blant annet elektronikk, tekstiler, emballasje, byggevarer og industriprodukter.
Produktpassene skal gjøre informasjon om materialinnhold, reparerbarhet, opprinnelse og miljøegenskaper tilgjengelig gjennom hele produktets levetid. Dette kan åpne nye markeder for brukte materialer, gjøre ombruk tryggere og gi virksomhetene bedre kontroll over egne materialstrømmer.
Her møter sirkularitet økonomistyring og rapportering. Informasjonen må være relevant, sammenlignbar og etterprøvbar. Virksomheter trenger systemer som kobler økonomiske data med opplysninger om produkter, materialer og verdikjeder. Revisjons- og regnskapsmiljøene kan bidra til å utvikle kontrollsystemer, datakvalitet og tillit – og til at informasjonen brukes i reelle beslutninger, ikke bare i rapporteringen.
Ombruk må komme før gjenvinning
Norge har flere velfungerende returordninger, men de er fragmenterte og i stor grad innrettet mot materialgjenvinning. Det er ikke alltid den beste løsningen. Å bruke en komponent eller et produkt på nytt er normalt mindre ressurskrevende enn å bryte det ned og fremstille et nytt materiale.
Bygg- og anleggssektoren står for rundt 30 prosent av avfallet i Norge. Likevel blir bare en liten andel byggkomponenter brukt om igjen. Stålbjelker, betongelementer, dører, vinduer og tekniske installasjoner som fortsatt har verdi, ender for ofte som avfall.
Effektive retur- og ombruksordninger må derfor følge avfallshierarkiet: Først redusere ressursbruken, deretter forlenge levetiden, reparere og ombruke, og først når dette ikke er mulig, materialgjenvinne. Dette krever returlogistikk, mellomlagring, standarder og markedsplasser der tilbydere og kjøpere kan finne hverandre. Utvidet produsentansvar bør samtidig gi produsentene et tydelig ansvar for hele produktets levetid.
Fra rapportering til forretningsutvikling
Sirkularitet er en sentral del av moderniseringen av Norge. Vi må være nytenktende rundt våre forretningsmodeller. Stadig flere virksomheter utforsker leasing, deling og «produkt som tjeneste», der produsenten beholder eierskapet og tar produktet tilbake for oppgradering eller ombruk. Andre utvikler modulære bygg, ombygger skip eller lar avfallsstrømmer fra én virksomhet bli råvarer for en annen.
I vår gapanalyse oppgir 76 prosent av virksomhetene at de har satt i gang eller planlegger økt bruk av sirkulære råvarer. Samtidig arbeider 52 prosent med å redusere avfall og svinn i verdikjeden. Ambisjonene er altså til stede, men kostnader, manglende standarder og svak etterspørsel gjør det vanskelig å skalere.
Regnskapsførere, revisorer og økonomifunksjoner kan hjelpe virksomhetene med å synliggjøre både risikoen og verdiene som dagens regnskaper ikke alltid fanger opp: fremtidige kostnader ved avfall, verdien av materialer i omløp, eksponering mot råvarepriser og inntektspotensialet i nye tjenester.
Sirkulær økonomi må bli en del av virksomhetenes strategi, investeringer, internkontroll og risikostyring. Norge har kapitalen, kompetansen og teknologien som kreves. Spørsmålet er om vi klarer å endre insentivene og bygge infrastrukturen raskt nok. Veien fra enveiskjøring til kretsløp begynner når ressursene vi allerede har, blir behandlet som verdier i stedet for avfall.
